Nyheter

Ikke ­stykkevis og delt

Anja Garbarek er tilbake, 13 år etter forrige plate. Fortsatt vil hun følge sine egne ideer, ikke andres.

Anja Garbarek.

– Alle mennesker har en sårbarhet i seg, som vi etter beste evne prøver å takle. Det er alltid en risiko for å miste grepet, særlig når motstanden vi møter virker uovervinnelig. Utfordringen er å bryte gamle mønstre som hemmer oss, og komme oss videre, sier Anja Garbarek.

Hun er ute med The Road Is Just A Surface – et konsept­album av lys og skygge, melodi og ­drama. Under årets Festspillene i Bergen ble verket også fremført som en musikalsk forestilling.

Én sang handler om foreldres forventninger til sitt barn, en annen om å bli kneblet av en dominerende mor. Inspirasjonen kommer blant annet fra dokumentarfilmer om psykisk helse. I sceneversjonen møter vi den dysfunksjonelle trailersjåføren Bob, med løvemaske og hale, som ikke engang evner å stå oppreist.

Måtte modnes

At det skulle ta 13 år før hun på nytt dukket opp med ny musikk, var for mange uforståelig – suksessen hun har oppnådd tidligere tatt i betraktning. Men det var den tiden hun trengte – den tiden hun måtte ha for å nøste opp alle de løse trådene hun hadde samlet, slik at det skulle vokse og modne, bli en helhet.

– Det var spennende, nesten litt skremmende, hvordan alt til slutt samlet seg til én idé. At det tok tid, har aldri stresset meg. Men det var også godt å kunne forløse det som over lang tid har bygget seg opp inni meg.

Overgangen fra en heller anonym tilværelse som mor og privatperson, til å være tilbake i rampelyset, har ikke vært så stor som hun hadde trodd. Mye har endret seg siden Anja Garbarek sist var ute med plate.

LES MER: Skremmende og vakkert fra Garbarek og Strømgren

Facebook

– Før ble det ofte mye styr hvis man var i avisa. I dag er nesten alle synlige i sosiale medier. Nå har det blitt slik Andy Warhol spådde – at vi alle får våre «15 minutes of fame», sier hun.

– Gjør dét at du også får mindre oppmerksomhet rundt ­musikken og forestillingen du skal formidle?

– Den når vel de den skal nå. Treffer de som er interessert.

Frimodighet

– Hva ønsker du folk skal sitte igjen med etter å ha hørt den nye musikken, og sett den nye forestillingen, din?

– Forhåpentligvis har de fått en følelse av at de ikke er alene om å føle det de føler. Vi mennesker er ikke så forskjellige. De som tenker at de ikke strekker til, fordi de er annerledes enn det perfekte; det alltid smilende idealbildet, håper jeg har fått mer mot til å være seg selv.

Anja Garbarek sier hun er et menneske uten filter, noe hun til tider kan oppleve veldig slitsomt.

– Men det gjør meg også i stand til å ta inn inntrykk som jeg ikke ville vært foruten, og som har gjort meg til den jeg er.

Forsert

Hun tror bevisstheten om å være seg selv, også er en arv hun har hjemmefra.

– Helt fra jeg var liten har mamma og pappa sett meg. Som liten hadde jeg helt ubevisst en tendens til å ta andres uttrykk, ved å herme både stemmeleie og fakter. En gang jeg kom hjem etter å ha besøkt venninnen min, sa mamma: «Nå er du ikke deg selv, nå er du Trine!»

Anja sier moren alltid har vært ekstremt følsom på hva som er ens eget uttrykk.

– Det har både jeg og pappa fått erfare. Det har vært nyttig, men noen ganger litt irriterende. Selv om det er flaut å bli tatt på fersken, så er det viktig at noen våger å korrigere en. Ikke minst er det viktig å vite at foreldre og ektefelle­ foretrekker den du egentlig er.

Egne ideer

I 1996 flyttet Anja til London i forbindelse med at plateselskapet BMG ville satse på henne. Albumet Balloon Mood fikk glimrende kritikker. Hun var på terskelen til et internasjonalt gjennombrudd, og ble kalt inn til et møte med et potensielt nytt management.

– De ga klar beskjed om at skulle jeg «make it», så måtte jeg gjøre nøyaktig slik de sa. For meg ble det helt feil. Det ville være å realisere andres ideer, ikke mine egne.

Hvis man ikke er i kontakt meg seg selv, men i stedet viderebringer andres stemmer, tror Anja Garbarek det er vanskelig å berøre andre mennesker strenger.

– Strammer man i stedet sin egen streng, så treffer man mye bedre.

Garbarisk

Anja Garbareks tilbakekomst på kulturscenen har ikke gått upåaktet hen. Mange som lot seg begeistre av debut­albumet Velkommen inn (1992), Balloon Moon (1996), Smiling And Waving (2001), og Briefly Shaking (2005), hadde ikke glemt henne. «Veldig garbarisk!» skrev en anmelder om det nye albumet.

– Musikken har en del til felles med det jeg har gjort før, men den har også en del nye uttrykk. Også de er hentet fra inntrykk og impulser jeg har fått, blant annet fra min nye livssituasjon: Jeg er blitt mamma, og jeg er blitt eldre. Sikkert også mer avslappet og tilbakelent.

– Kan det garbariske anmelderen siktet til, også ha litt med musikken til din far, Jan Garbarek, å gjøre?

– I så fall er det gøy å bli sammenlignet med pappa. Men jeg synes musikken vår er nokså forskjellig. Mens mitt uttrykk er et sted mellom sirkus, freakshow og rare gamle kjellerlokaler, så opplever jeg pappas musikk mer som fjell og vidder. Den smelter liksom sammen med naturen. Men én ting har vi felles, pappa og jeg; vi ønsker å være akkurat slik vi er, fullt og helt.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter