Maleren på prekestolen

Vincent van Gogh (1853–1890) ville som ung mann ikke bli maler, han ville bli prest og evangelist. Først 27 år gammel ble han kunstner. Da han hadde mislyktes i alt annet: som kunsthandler i Haag, London og Paris, som teologistudent i Amsterdam og som evangelist i Belgia.

Ja, van Gogh studerte teologi i Amsterdam. Men han måtte gi opp. Han fikk det ikke til. Men han ga ikke opp kallet. Fant en jobb som lekpredikant for fattige arbeidere langt ute på landet, i gruve­distriktene utenfor Brussel. Der ga han bort alt han eide, gikk tynt og fattigslig kledd midt på ­vinteren, bodde i et falleferdig skur av en hytte og sov på jordgulvet.

Han ville forkynne gledens evangelium for de nedbrutte, han oppsøkte de aller nederste og delte deres livsvilkår. En Kristus-lignende handling, fra ett synspunkt. Den reneste galskap fra et annet. Selv for misjonsselskapet ble det for mye. De ga ham sparken.

The Religious Maniac 1875–1880. Den ­religiøse gærningen. Slik lyder en kapitteloverskrift i et stort tobindsverk med van Goghs malerier. Andre har også skrevet om hans religiøse ­vrangforestillinger. Men hans ulike «vrangforestillinger» ble også ­Vincent van Goghs store styrke som maler: Han evnet å vrenge virkeligheten og vise skaper­verket friskt og nytt.

Glødende tro

I 2014 utkom på et stort utvalg av van Goghs brev på norsk i den tusen sider lange boken Å skrive livet. De første to hundre sidene gir et unikt innblikk i den dypt kristne unge Vincent. Brevene viser hans glødende tro på Kristus og en medlidenhet og nestekjærlighet som kan minne om Frans av Assisi, en annen «religious maniac» i europeisk historie.

Den unge Vincent leser Thomas a Kempis' Kristi etterfølgelse, ja, han skriver av boken ord for ord for å memorere den. Han leser John Bunyan ­Pilegrims vandring og siterer lange passasjer fra den ­radikale og kirkekritiske presten Felicite de Lammenais. Han vil dele sin tro, og leter etter et kall, et ­arbeid: «Skulle jeg finne noe, vil det antagelig være en stilling et sted mellom prest og misjonær, blant arbeidsfolk i Londons forsteder», skriver han til broren Theo sommeren 1876.

Siste søndag i oktober det året får han sin store sjanse: Han får preke under gudstjenesten i en ­metodistkirke i Richmond utenfor London. Oppglødd forteller han broren om dette i et langt brev der han også siterer hele prekenen. Det vakre ­brevet viser oss det inntrykksømme blikket til kunstneren vi kjenner i dag, men som på det tidspunkt aldri hadde holdt i en pensel:

«Theo, forrige søndag talte din bror for første gang i Guds hus (...) Det var en klar høstdag og en vakker vandring herfra til Richmond langs ­Themsen, som speilet de store kastanjetrærne med deres vell av gule blader og den klare, blå himmelen, og mellom tretoppene den delen av Richmond som ligger på åsryggen, husene med røde tak og vinduer uten gardiner, og grønne hager, og det grå tårnet over det hele, og nedenfor den store, grå broen med høye popler på hver side, med folk som krysset den, de så ut som små svarte skikkelser.

Da jeg sto på prekestolen, følte jeg meg som én som dukker frem fra et mørkt, underjordisk hvelv og ut i det vennlige dagslyset. Og det er en ­vidunderlig tanke at fra nå av, hvor enn jeg går, skal jeg forkynne evangeliet – og for å gjøre det godt, må man ha evangeliet i hjertet.»

Prekenteksten var fra Davids salme 119, vers 19: «Jeg er en fremmed på jorden ...» og Vincent preker om livet som en pilegrimsgang, at vi er gjester på jorden, for «vårt liv er en lang vandring, en reise fra jord til himmel».

Han trekker også frem verset 2. Korinterbrev 6,10, det skal bli hans livsmotto. «Vår natur er sorgfull, men for dem som lærer å se på Jesus Kristus, er det alltid grunn til å glede seg. Det er et godt ord, av Den hellige Paulus: 'Å være bedrøvet, men likevel alltid glad' ... Legg deg det på sinne», skriver han til broren. Senere i livet skal han omtale det verset som sin «kappe i livets storm».

Mot naturmystikk

I 1888, to år før sin død, ­skriver Vincent van Gogh et ytterst originalt brev til malerkollegaen Emile Bernard. Han anbefaler Bernard å lese Bibelen, fordi «Bibelen – det er Kristus». Og Kristus, fortsetter han, var en stor kunstner, ja, «en kunstner større enn alle kunstnere. Han brydde seg ikke om marmor og leire og maling, men arbeidet med LEVENDE KJØD. Det vil si – denne usedvanlige kunstneren, som vi knapt kan fatte med det innskrenkede instrumentet som vår nervøse og sløvede moderne hjerne er, skapte hverken statuer eller malerier, ikke engang bøker, han skapte LEVENDE mennesker, udødelige. Og det er alvorlig, særlig fordi det er sannheten.» Slik skriver van Gogh fra Arles i Provence 26. juni 1888.

Spesielt én av Jesu lignelser fascinerte Vincent, han kommer stadig tilbake til den både i brevene og i bildene: Det er lignelsen om såmannen og såkornet: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde ...» (Mark 4, 26–28.) Vincents egen tro gikk med årene mer i retning av en naturmystikk, der såmannen ble et symbol på naturens uendelige syklus, badet i solens nåderike lys.

Vincent van Gogh bestemte seg til slutt for å bli kunstner i 1880. Alle hans betydelige bilder er malt i løpet av fem korte år, mellom 1885 og 1890. Men i avslutningen av sin preken i metodistkirken ­mange år tidligere, skildrer han solnedgangens prakt og viser seg allerede som en stor maler med ord:

«Vårt liv er en pilegrimsferd. En gang så jeg et svært vakkert bilde, det var et landskap om ­aftenen. I det fjerne på høyre side syntes en ­åsrekke blå i aftendisen. Over disse åsene solnedgangens prakt, de grå skyene innrammet av sølv og gull og ­purpur. Landskapet er en slette eller hede ­dekket av gress og lyng, her og der med en hvit bjerkestamme og treets gule blader, for det var om ­høsten. ­Gjennom landskapet leder en vei til et høyt fjell langt, langt borte, på toppen av det fjellet en by som den ­synkende solen kaster sin glans over. På veien vandrer en pilegrim, med stav i hånden. Han har vandret en lang stund allerede og er svært trett. Og nå møter han en kvinne, en svartkledd ­skikkelse som får en til å tenke på Pauli ord 'Å være ­bedrøvede, men likevel alltid glade'. Denne Guds engel er satt der for å oppmuntre pilegrimene og svare på spørsmålene deres ... – det er Nestekjærlighetens Engel. La oss ikke glemme Henne.»