Nyheter

Velger bønn over skolemedisin

Ebola-smittede i Kongo velger ­helbredelsespredikanter framfor legehjelp. – Når ­pasienter vil dra fra sykehuset er det utenfor vårt ­mandat å hindre dem, sier Leger Uten Grenser.

– Dette skriver seg inn i et større bilde av hvordan man ­helbreder sykdom i Kongo, sier Mari ­Nythun Sørlien.

Hun er antropolog og ­vendte nylig hjem til Norge etter arbeid som helseopplyser for Leger Uten Grenser i Kongo. Derfra er hun kjent med at pasienter som ikke opplever at pleien de får av ­Leger Uten Grenser virker, velger å forlate dem til fordel for andre ­alternativer.

– Skolemedisin, bønn i ­kirken og det vi kanskje ville kalt ­heksekunst er sett på som ­behandlingsmetoder. Ofte ender pasientene opp med å prøve alt. Det er på en måte pragmatisk og menneskelig. Hvis man ikke blir bedre av skolemedisinen, så vil man prøve noe annet.

Likevel er det sentralt å ­minimere smitte, og som ­Sørlien forklarer er det problemet når pasientene drar: Da finnes det ikke noe smittevern.

– Vi snakker med familien til de smittede, så vel som lokalsamfunnet deres, og forsøker å forklare dem hva sykdommen er og hvordan vi kan hjelpe dem.

Smittefare

Frykten for ebola har blitt reaktualisert etter at to smittede pasienter på dødsleiet, forlot et kongolesisk sykehus i mai.

Pasientene, som ikke var i stand til å gå, kom seg med hjelp fra familie til et bønnemøte som ble arrangert for å helbrede de to pasientene.

Sykehuspersonellet forsøkte å få pasientene til å bli, men ­pasientene valgte å forlate sykehuset.

Pasientene var i svært ­dårlig forfatning, kastet opp og var svært smittebærende. Begge døde få timer etter at bønnemøtet var over, ifølge Reuters.

Helsepersonell satte umiddel­bart i gang et søk etter de 50 ­andre deltakerne på bønne­møtet. Frykten for ytterligere spredning av sykdommen har vært stor etter epidemien i Vest-Afrika mellom 2014–2016, hvor flere tusen døde av sykdommen.

Ikke et fengsel

Sørlien er klar på at om pasienten ønsker å forlate behandlingen på et sykehus eller hos Leger Uten Grenser, så er det begrenset hva man kan gjøre.

– Leger Uten Grensers ­perspektiv er jo at vi er et helse­tilbud og ikke et fengsel. Når en pasient da står der og sier «Jeg går nå», så er det utenfor vårt mandat å stanse dem med makt, fortsetter hun.

Sørlien forteller at mange mennesker i Kongo er vant til at helsetilbudet er svært dårlig. Mange sykehus mangler leger og medisiner, og mange tar seg betalt for behandling. Hun tror dette spiller inn for de som heller velger en lokal healer eller bønn fremfor skolemedisin.

Overtro spiller også en ­rolle i pasientenes motvilje mot ­medisin. Som den sørafrikanske avisen Sunday Times nylig skrev, tror enkelte at ebola snarere er en forbannelse enn en sykdom.

– Det var en healer i landsbyen hvor jeg jobbet som tilbød seg å hjelpe oss. Han mente han enkelt og greit kunne helbrede alle ­pasientene våre og så ville vi være ferdig med det, sier Sørlien.

Hun dømmer likevel ikke ­kongoleserne for deres måte å håndtere sykdom på.

– Det er slik de er vant til at der, og det blir feil å dømme dem for det.

LES MER: I 2014 gikk det hardt for seg under ebola-epidemien.

Tiltro til misjon

– Vi ­opplevde ikke at pasienter forlot oss. Vi opplevde snarere at ­pasientene hadde stor tiltro til misjons­medisinen, sier Mathias Ostad.

Ostad er utdannet kirurg og jobbet en periode som misjonslege ved pinsemenighetens ­sykehus i Kaziba i Kongo.

– Når det gjaldt kroppslige skader etter ulykker og den slags hadde lokalbefolkningen stor tiltro til oss, men ved psykisk sykdom var tiltroen mindre.

Ostad forklarer at enkelte psykisk syke forlot sykehuset til fordel for alternativ behandling, men at dette ikke forekom ofte.

LES MER: Flere nordmenn dro i 2014 for å hjelpe i landene hardt rammet av ebola.

Blir liggende hjemme

Like­vel opplevde han at lokal­befolkningens sterke tro på ­effektene av bønn og alternativ kunne få negative utslag.

– De lokale lå gjerne syke hjemme i ganske lang tid før de kom til oss, og i den tiden de lå hjemme ble de ofte forsøkt helbredet gjennom bønn og åndeutdrivelse, sier Ostad.

Ostad kan fortelle om et par tilfeller hvor pasienter med ­svangerskapsforgiftning døde tid kort etter å ha ankommet sykehuset.

– De hadde da i tiden før de ble brakt til oss blitt utsatt for forsøk på åndeutdrivelse.

religion@vl.no

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter