Studier viser at omtrent 10 prosent av dem som mister noen som står dem nær blir rammet av en spesielt intens sorg. En slik sorg rammer oftest personer som har mistet et barn eller en livspartner, og skiller seg ut ved å være så langvarig og altoppslukende at den hemmer både sosiale og profesjonelle relasjoner.
Tidligere denne måneden ble betegnelsen «forlenget sorg-forstyrrelse» innlemmet som en diagnose i Verdens helseorganisasjons (WHO) diagnosemanual ICD-11 – på lik linje med angst og depresjon.
Diagnosen «forlenget sorg-forstyrrelse» kan gis etter seks måneder etter tapet, og skal fungere som et redskap som skiller mellom sorg som en normal, psykologisk reaksjon og en komplisert, fastlåst sorg.
LES MER: Studentpsykologene har månedslange køer. Derfor må studenter i sorg oppsøke studentprestene
Sint på Gud
Eksperter og fagfolk er imidlertid uenige om hvorvidt diagnostisering av sorg er en god idé. Er ikke sorg er en grunnleggende menneskelig følelse og et livsvilkår, og ikke noe vi bør sykeliggjøre? Eller kan samfunnet tjene på at man kan få diagnostisert sorgen sin, og dermed få den nødvendige hjelpen man behøver?
– Da pappa døde var jeg ikke i stand til å gå på jobb. Når man plutselig mister noen som står en nær, raser verden sammen og man blir en klump av vonde følelser. Jeg hadde en kreativ fastlege som ga meg diagnosen «psykisk ubalanse», sier forfatter Kristian Fjellanger, som blant annet har skrevet boka Sorg, ei lita bok om å vere lei seg.
Fjellanger mistet moren sin da han selv var 23 og faren da han var 37, og opplevde tapene som tunge og urettferdige.
– Jeg var rasende på Gud. Jeg tenkte at hvis Gud er så god og allmektig, hva er rettferdigheten i at jeg skal miste begge mine foreldre. Jeg spurte en kompis som er prest om han kunne se meg i øynene og si at «dette er Guds vilje». Det kunne han ikke, sier Fjellanger.
Han mener at hvis en ny sorgdiagnose skal ha et poeng, bør den innebære mulighet for sykemelding fra dag én og ikke etter seks måneder. Han etterlyser derfor det han kaller for en «sorgmelding» i helsevesenet som gir samme rettigheter som en sykemelding, slik at fastlegene ikke må tilskrive sørgende psykiske lidelser.
LES MER: Et svensk begravelsesbyrå vil utvikle en samtalerobot som skal etterligne den avdøde.
Forskningsfokus
– Livet kan by på smertefulle erfaringer vi må gjennomleve, og der finnes det sjelden snarveier. Diagnosen kan derimot hjelpe dem som trenger ekstra hjelp, sier Gunnar Fagerli, fagleder ved Institutt for Sjelesorg ved Modum Bad.
Han arbeider daglig med mennesker i sorg, og er opptatt av å presisere at sorg i utgangspunktet ikke er en sykdom som trenger en diagnose. Det er først når sorgen fortsatt er intens og altoppslukende etter mer enn seks måneder at de nye kriteriene definerer sorg som noe som kan trenge behandling.
– Da kan en diagnose bidra til bedre og raskere hjelp, sier Fagerli.
Også Arne Dyregrov, professor på Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen, tror innføringen av diagnosen kan ha noen positive effekter – blant annet et økt forskningsfokus på sorg.
– Det økte fokuset vil bidra til at fastleger og andre som møter sørgende, blant annet helsepersonell og lærere, må ta innover seg at sorg kan være komplisert og medføre store helseproblemer, sier Dyregrov.
Fare for overdiagnostisering
På den negative siden trekker Dyregrov frem risikoen for at normale menneskelige følelser blir sykeliggjort, men han tror diagnosens kriterier vil minske risikoen for en slik sykeliggjøring.
Han er også bekymret for at barn og unge, som ofte har et annet reaksjonsmønster enn voksne, skal få «tredd en voksendiagnose ned over hodet».
Fagerli på sin side trekker frem overdiagnostisering som en mulig fallgruve. Det kan være krevende å skille mellom et naturlig sorgforløp, og en forlenget sorgreaksjon som krever behandling.
Han forteller at amerikanske helsemyndigheter har unnlatt å gjøre «forlenget sorglidelse» til en diagnose, blant annet av frykt å sykeliggjøre alminnelige menneskelige følelser.
Normativt spørsmål
– Når har man sørget lenge nok? Hvem skal bestemme «nokpunktet» for hva som er riktig antall dager å sørge hvis man for eksempel har mistet et barn, spør Olaug S. Lian, professor i medisinsk sosiologi ved Universitetet i Tromsø.
Hun mener den nye diagnosen er et resultat av «modernitetens enorme tiltro til vitenskapelig kunnskap og eksperter». Og at vi aksepterer sosialt konstruerte skiller mellom det normale og unormale.
– Hvor tar helsemyndighetene sin autoritet fra, når de ikke tar den fra medisinsk kunnskap og forskning? De tilskriver seg autoritet til å avgjøre normative spørsmål, og vi som samfunn gir dem autoriteten. Vi legger oss flate, sier hun.
– Hvorfor gjør vi det?
– Jeg lurer også på det, hver dag. Hvorfor lar vi oss lure, spør Lian.
Selv om diagnosen gir legitimitet og rettigheter i helsevesenet, mener Lian den er et blindspor som påvirker oss negativt på både individ- og samfunnsnivå.
– Å få et slikt sykdomsstempel, et signal om at man ikke mestrer sorgen på «normal» eller «riktig» måte, påvirker selvbildet negativt. Vi skaper et samfunn med lavere toleranse for variasjon for menneskelige leve-, tenke- og væremåter; et A4-samfunn hvor alle som er litt utenfor malen får et avviksstempel, sier hun.