«Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste», sa Pave Johannes Paul II. Det er liten tvil om at også for mange nordmenn er fotball en sport som vekker følelser, men også kontrovers. I Norge så vi det senest søndag, da Vålerenga supporterklubb Klanens skapte debatt ved bannere rettet mot en Molde-spiller tiltalt for voldtekt.
Tribunekultur
I gårsdagens avis poengterte professor i idrettsetikk at «Mange supportere mister ansvarsfølelsen når de står sammen som gruppe». Men hvorfor eksisterer det ulike regler i og utenfor stadions fire vegger?
Førsteamanuensis ved NTNU, Arve Hjelseth kjenner tribunekulturen bedre enn de fleste og har blant annet forsket på fotballsupportere i en årrekke.
– Når du blir del av en gruppe spiller den personlige samvittigheten en mindre rolle. Fellesskapets kollektive atferd øker sjansen drastisk for gjør noe du ellers ikke ville gjort. Individuelt kjennes kollektiv energi som en mental rus, sier han.
LES MER: Fotballsupportere aviser at voldtektstiltalt ble mobbet
Et entydig språk
Et medlem i en supporterklubb er en del av hva Hjelseth kaller for «den selvbevisste supporterkulturen». Her handler det ikke om å være vulgær, men å ha et entydig språk.
Selve opphavet til tribunespråket finner vi i England, der var fotball arbeiderklassens sport. En klasse som har hatt en røffere uttrykksform en i «mer dannede samfunn»:
– For en fotballsupporter betyr det å «hate» det samme som å «hate» å stå tidlig opp om morgenen. Akademiske øvelser om hva «å hate» da betyr, er uinteressant.
Målet med uttrykkene er å gjøre det utrivelig for motstanderlaget, det skal være «ekkelt» å møte supporternes lag på stadion, ifølge Hjelseth.
Han mener derfor det er viktig å lese søndagens bannertekster inn i sin rette kontekst, ettersom vi tolker utsagn avhengig av hvilken situasjon vi er i. For eksempel er det en forskjell på å beskrive noe som kritikkverdig og å oppfordre til lovbrudd.
– Klanen synger jo «Vålerenga drep dem, Vålerenga drep dem». Det er jo straffbart utenfor fotballen, sier han.
Klare regler
Opp gjennom årene har det vært flere tilfeller av hets mot enkeltspillere. I 2011 fikk for eksempel Rosenborgs supporterklubb Kjernen kritikk for å ha hetset daværende Molde-spiller Magne Hoseth.
– Hoseth var upopulær ettersom han hadde noen egenskaper som brøt med det mannsidealet som har dominert i fotballen ved at han var motbevisst og en litt annerledes type, sier Hjelseth.
Ifølge forskeren finnes det likevel klare regler på hva som er tillat innad i supportermiljøer.
– Alle slår ned på tilløp til rasisme. Hets på grunn av seksuell legning eksplisitt uønsket blant de fleste fotballsupportere. De fleste vil nok også mene at det å hetse enkeltspillere for tilskrevne egenskaper er høyst problematisk.
Som friteater
Men supporterkulturen kan også forstås på en annen måte.
Førsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst-Norge, Hans Kristian Hognestad, trekker nemlig paralleller til scenekunsten for å forklare hvorfor enkelte ytringer er tillatt innenfor stadions vegger, men ikke ellers i samfunnet:
– En fotballkamp er som et friteater. Supporterne slukes av et kollektivt språk som ikke nødvendigvis representerer personlige ytringer. En del av det teatralske er å iscenesette laget som uslåelige, sier han.
Hognestad mener det kan få uheldige utslag om man lar seg «sluke av et kollektiv»:
– Det er jo en virkelighet utenfor tribunen og utenfor banen som man også må ta hensyn til.
– Mange supportere beskriver fotball som en religion. Har dyrkingen av fotballen religiøse aspekter?
– Hvis det er noen religion er det en kvasi-religion. Det er ikke en liturgi og ritualer som involverer en tilbedelse av en gud, men noen spillere får tilnærmet religiøs status som Maradona i Napoli. Er det noe supporterne dyrker er det fellesskapet rundt klubben, klubben er hellig. Supportere er nærmest misjonærer på egen klubbs vegne, sier han.
Inkluderende felleskap
Professor ved OsloMet – storbyuniversitetet og medredaktør av boken Mediated Football Fan Culture, Roy Krøvel, poengterer at det finnes mange motstridene og konkurrerende elementer i de ulike supporterklubbene.
Han viser blant annet til da Klanen vant prisen «Årets hetero» under homoprisutdelingen i 2011.
– Mens Klanen kan vinne pris for å være veldig liberal og åpen for homofile, er det andre deler av supporterkulturen som synes at det blir for politisk korrekt og som gjerne vil bruke skjellsord, sier han.
Krøvel mener derfor det er interessant at supporterkulturen er tidlig ute med å etablere flere liberale normer. Selv har han forsket på hvordan man i Rosenborg inkluderte immigranter i supportgrupper.
– Der var helt klart Kjernen tidlig ute med å skape et inkluderende fellesskap, spøkende forstått som «trøndere». Man kunne være født i Afrika, men være akseptert som trønder, sier han.
