Avlyste pave Frans helvete?

«Paven sier at helvete ikke ­eksisterer» skrev den italienske venstre­side-avisen La ­Repubblica forrige uke og satte sosiale ­medier i brann. Ifølge avisen skal paven ha sagt følgende om hva som skjer med fortapte sjeler etter dette livet:

«De blir ikke straffet. De som angrer mottar Guds tilgivelse og inntar en plass i rekken av dem som tror. Det finnes ikke et helvete, men syndernes tilintetgjørelse eksisterer». Vatikanet 
måtte raskt ut å dementere: ­«Ingen av sitatene i artikkelen må anses som en riktig gjen­givelse av pavens uttalelser».

Sinnstilstand

Men hva mente paven egentlig? Katolske kommentatorer mener pave Frans prøvde å få frem at helvete ikke er et fysisk sted, men heller en sinnstilstand. I 2015 antydet ­paven noe lignende:

«Helvete er å fortelle Gud at «han ikke trenger å blande seg fordi jeg klarer meg selv. Ingen sender deg til helvete, man er i helvete fordi man har valgt å være der. Helvete er det å ville være vekke fra Gud fordi man ikke ønsker å være nær Guds kjærlighet».

Pave Frans er ikke alene om denne tolkningen. Johannes Paul II beskrev helvete som «den ­ultimate konsekvensen av synd. Helvete er ikke et sted, men en tilstand for dem som fritt og ­absolutt distanserer seg fra Gud, kilden til alt liv og all glede».

LES OGSÅ: Katolikker kritiserer paven for å gå mot dødsstraff

«Helvete er evig»

Prest i Den katolske kirke, Ole Martin Stamnestrø, forteller at kirkens lære om et evig helvete står fast.

– Det finnes to permanente utganger på livet, en himmel og et helvete. Helvete er en endelig tilstand for dem som velger bort Guds tilbud om evig liv med ham, sier han, og henviser til Den katolske kirkes katekisme, sist revidert av pave Johannes Paul II i 1997.

– Men pave Johannes Paul II har også sagt at helvete ikke er et sted, men en sinnstilstand?

– Uttalelsene hans er ikke nødvendigvis motsetninger. Det er ingen som tror helvete er et konkret, geografisk sted som kan plottes inn på en lengde og breddegrad. Helvete er heller en tilstand sjelen befinner seg i hvor den er evig atskilt fra Gud, den verste pinen man kan se for seg. Og den pinen er evig, sier Stamnestrø, og påpeker at det er lett å forveksle helvete og skjærsilden.

– Skjærsilden er per ­definisjon midlertidig, og dens eneste ­utgang er himmelen. Den har dermed ingenting med helvete å gjøre. Her tenker man at ­sjelen, ikke kroppen, renses, som gjennom ild. Det er vanskelig å vite graden av smerte sjelen erfarer, men vi vet at utgangen er god, forteller Stamnestrø.

LES ANMELDELSE: Hvor mange år får han?

Evangeliseringsmotivasjon

Paul Leer-Salvesen mener protestanter siden reformasjonens dager gjerne har karikert Den katolske kirkes lære om skjærsilden og helvete. Han er ­professor i etikk og teologi ved ­Universitetet i Agder. Skjærs­ilden ble avvist av Luther, som kritiserte avlatshandelen, der man kunne kjøpe seg bort fra de evige flammene.

– Man har sett for seg en evig pine der kroppen tæres av evig ild. Men skjærsilden er en ­beskrivelse av sjelens rensing, sier Leer-Salvesen.

Han forteller at helvetesforkynnelsen i århundrer har stått i sammenheng med bruk av ­fysisk avstraffelse i samfunnet forøvrig.

– Helvetesforkynnelsen sto sterkest på 15-, 16- og 1700-­tallet, århundrer da grusomme ­fysiske straffer også var utbredt. I en tid der tortur var utbredt, trodde man også på en Gud som torturerte, sier Leer-Salvesen.

Hallesby

Troen på et fysisk, konkret helvete var gjeldende i lavkirkelige miljøer til langt ut på 1900-tallet, noe ­Hallesby helvetespreken fra 1953 er et ­eksempel på.

– Hallesby forkynte at helvete var et sted med evig fysisk pine. For ham var helvetesforkynnelsen ment som en drivkraft til evangelisering; en måte å ­motivere folk til å redde ­ufrelste. Men Hallesby tenkte også at helvetesfrykten kunne få folk til å oppføre seg bedre, sier han.

LES OGSÅ: Paven gikk til psykoanalyse

Avskaffet i dag

Da Leer-­Salvesen intervjuet prester i Den norske kirke om helvete i 2005, viste det seg at ingen av dem forkynte at helvete var et sted med evig, fysisk pine.

– Prestene hadde to hovedståsteder. Den ene gruppen forkynte at livet hadde to utganger og trodde helvete var en intethet. Den andre trodde på alle tings gjenopprettelse, at Gud til slutt samler alle hos seg. Det viser en dramatisk teologisk endring på litt over en generasjon, sier Leer-Salvesen.