Bildet til høyre viser en tilsynelatende tenksom Putin ombord i presidentflyet 11. desember i fjor, på vei til den russiske flybasen Khmeimim i Syria.
Muligens tenker presidenten på den forestående talen på militærbasen, der han vil erklære militær seier og gradvis hjemsendelse av russiske soldater fra Syria, drøye to år etter at han for fullt satte inn russiske kampstyrker på Assad-regimets side.
Sikker ledelse
Søndag går russerne til urnene i et halvdemokratisk presidentvalg der opposisjonen har usle kår. Nyhetsbyrået TASS gjengir meningsmålinger som tyder på at rundt 70 prosent av stemmene vil gå til Putin, en popularitet som neppe alene kan tilskrives presidentens forsøksvis barske sjarm.
Den tidligere KGB-offiseren har sittet med makten som president siden tusenårsskiftet, avbrutt av fire år som nesten like allmektig statsminister, og med tilnærmet full kontroll over viktige medier og myndighetsorganer. Det er ikke uten grunn at Putin regnes som den sterkeste russiske leder siden Josef Stalin, og av mange landsmenn beundres som en moderne og allmektig russisk tsar for det 21. århundre.
Senest for en drøy uke siden var det en uhyre selvsikker Putin som holdt sin årlige tale til nasjonalforsamlingen om rikets tilstand. Der lovet han å halvere antall russere som lever under fattigdomsgrensen i løpet av seks år, samtidig som han presenterte oppsiktsvekkende planer om å utvikle mer avanserte og kraftigere atomvåpen. Det skal blant annet være et svar på USAs rakettskjold, og Putin illustrerte de avanserte våpenplanene med en frisk animasjon som framstilte et missilangrep på USA.
Aktiv utenriks
Mye av sitt tøffe image har Putin bygget opp gjennom en mer aktivistisk utenrikspolitikk, inklusive annekteringen av Krim og krigføring i Ukraina, og ikke minst gjennom diplomatisk offensiv og militær muskelbruk i Midtøsten.
Det første tiåret av Russlands post-kommunistiske styre var Kreml preget av liten interesse for regionen. Den politiske og økonomiske eliten orienterte seg primært mot å bli en partner med den vestlige verden, mens tidligere nære forbindeleser til Midtøstens autokrater ble nedprioritert.
Den labre interessen ble forsterket av tapet av ukrainske havnebyer som hadde vært en viktig handelsvei til regionen. Midt på 1990-tallet utgjorde handel med Midtøsten beskjedne 1 prosent av Russlands årlige handelsvolum.
LES OGSÅ: Fordømmer massakre på sivile i Øst-Ghouta
Ny dynamikk
USAs egenrådige inngripen i Irak for ganske nøyaktig femten år siden, i mars 2003, endret mye av dynamikken i regionen. Samme år erklærte Putin at Russland ville samarbeide nærmere med den muslimske verden og videre i Asia, og han trappet opp både egen reisevirksomhet og diplomatisk aktivitet i Midtøsten.
Ifølge en analyse fra tenketanken Chatham House ble imidlertid det nye Midtøsten-engasjementet nedtrappet under Dimitrij Medvedevs fireårige «vikariat» som president fra 2008.
I 2012 var Putin igjen valgbar som president, og linjen med å tekkes Vesten kom i andre rekke i Kreml. Året før hadde russerne hatt blandete erfaringer med ikke å benytte seg av vetoretten i FNs sikkerhetsråd, da det i mars 2011 ble gitt grønt lys for internasjonal inngripen i Libya – et land Russland hadde gode relasjoner og en enorm våpeneksport til.
Libya-konflikt
FN-vedtaket og Natos bombing banet vei for Gaddafi-regimets fall, et regimeskifte Russland ikke ønsket å bidra til. I stedet så daværende statsminister Putin med stigende irritasjon på det han anså som «de nye korsfarerne» USA og EU sitt ansvar for at Libya ble kastet ut i anarki og kaos etter at landets autoritære leder ble drept.
Erfaringen fra Libya har Putin åpenbart tatt med seg til Syria, der den russiske politiske og militære støtten har vært helt avgjørende for å snu krigslykken for Assad-regimet.
Inntil Russland annekterte Krim i 2014 og skapte en ny kaldfront mot Vesten, hadde imidlertid Putin styrket Russlands aksjer både overfor Iran og Obama-administrasjonen i USA, gjennom å være en viktig og konstruktiv bidragsyter til atomavtalen med det sjiamuslimske presteregimet i Teheran.
Underveis har Russland maktet kunststykket å ha gode relasjoner ikke bare til såpass ulike og viktige aktører som Iran, Syria, Egypt, Tyrkia og Israel, men også til et oljerikt araberland som Qatar.
Islamist-skremsel
På hjemmebane er det salgbart for russiske myndigheter å forklare støtten til Assad-regimet med nødvendigheten av å være en motkraft til USA i Midtøsten, og ikke minst for å slå hardt ned på islamistisk terror, som de med bred og unyansert penn har hevdet dominerer all syrisk opposisjon.
Skremselspropagandaen fra Kreml går hånd i hånd med strenge tiltak for å demme opp mot radikal islamisme blant Russlands 20 millioner muslimer, hovedsaklig i det sørlige Russland, og i nabolaget i det tidligere sovjetimperiet.
Det sterkere fotfestet i Midtøsten har hjulpet Russland til økonomisk gevinst gjennom økt handel med regionen, samt til militære basemuligheter i Syria. Politikken har også virket som en motvekt mot total internasjonal isolasjon etter annekteringen av Krim og den påfølgende aggresjonspolitikken mot Ukraina.