Nyheter

‘Mer overbevisende unnskyldning’

Trond Giske har sagt unnskyld foran pressekorpset igjen. Retoriker mener det begynner å likne på noe, men vil han bli tilgitt?

– Giskes første unnskyldning var på papiret ganske god. Han sa mye riktig der, men det som gjorde at den ikke fungerte, var timingen. Den kom alt for fort, sier Magnus Hoem Iversen.

Stipendiaten i retorikk ved Universitet i Bergen har tatt for seg daværende nestformann i Arbeiderpartiet, Trond Giskes, to omganger med unnskyldninger. Den første kom i Dagsrevyen den 21. desember i fjor, og lød slik:

«Jeg beklager at jeg har opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende eller ubehagelig. Det må jeg legge på min kappe. Det er min skyld. Og det er jeg veldig lei meg for.»

Hoem Iversen mener denne unnskyldningen egentlig var en forsvarstale. Det hadde gått for kort tid for reell selvransakelse, og det han sa framsto først og fremst som brannslukking.

– At han trakk inn metoo som en slags forklaring, var heller ikke heldig. Da introduserte han et nytt problem for seg selv: Jeg har handlet sånn i årevis, men ikke forstått at det er problematisk før det kom en emneknaggkampanje.

I forbindelse med den første unnskyldningen foregikk det også noe i kulissene, som ifølge Iversen var avslørende: Hele apparatet rundt Giske gjorde sitt beste for å ufarliggjøre situasjonen. De kjempet med nebb og klør for å holde på makta.

LES REPORTASJEN: Ja betyr ja. I hvert fall av og til.

Ansvar for egne handlinger

Den andre unnskyldningen kom fra talerstolen under stiftelsesmøtet til Orkland Arbeiderparti sist lørdag. Da gjorde Giske sin første offentlige opptreden, etter å ha vært sykmeldt i kjølvannet av varslingssakene:

«Jeg er lei meg. Jeg er lei for at jeg har gjort noen vondt, varslerne, og også rammet min familie. Jeg er lei for at jeg ikke har vært bevisst nok på min rolle og makt, og jeg gir en uforbeholden unnskyldning.»

– Denne unnskyldningen virker mer overbevisende. Han framstår som tydelig berørt, og det har gått lenger tid. Dessuten gir han uttrykk for faktisk anger, han tar ingen forbehold som kan dytte ansvaret over på, eller slå tvil om troverdigheten, til varslerne. Han unngår uheldige formuleringer av typen «en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende», fortsetter Iversen.

Men et kritisk publikum kan jo lure på hvorfor det er først nå varslerne skal tas på alvor.

– Noen vil kunne innvende: Hvis det ikke skal bagatelliseres, hvorfor har du gjort det fram til nå?

LES OGSÅ: Håper metoo fører til endringer

Tilgivelsen kommer innenfra

Hvordan oppfattes den offentlige unnskyldningen hos dem som hører den? Er den bare tomme ord, eller kan de lede den utsatte og et partiapparat inn i en forsoningsprosess?

– I retorikk skiller vi mellom forsvarstalen og unnskyldningen. Når en politiker trår feil og skal unnskylde, og beklagelsen ikke oppfattes som tilfredsstillende, har unnskyldningen sklidd over i forsvarstale. Altså et forsøk på å rettferdiggjøre egne handlinger, sier Iversen.

Marie Farstad, som er lektor på VID høgskole og har skrevet boka SKAM – eksistens – relasjon - profesjon, er er opptatt av at det er den andre, den som er utsatt for en ugjerning, som må avgjøre om det er rom for forsoning.

– Tilgivelsen må komme innenfra. Bare en som har blitt såret kan velge om han eller hun kan og vil tilgi. Tilgivelse kan være en viktig del av en sorgprosess, men den kan ikke påføres utenfra som et krav eller som en forventning, sier Farstad.

Hun er også opptatt av at sunn skam handler om å beskytte den andres grenser.

– Den hjelper oss også til å erkjenne skyld og ta ansvar hvis vi har gjort noe galt, mens en skamløs person kan krenke andre uten å erkjenne skyld og ta ansvar. Når vi har tråkket over grenser er det avgjørende å ­erkjenne det, mener hun.

Noe annet

– Giske kan søke forsoning med det norske folk og med sin egen organisasjon. Men tilgivelse finnes bare mellom mennesker, eller i møte med gud, sier Paul Leer-Salvesen, professor i teologi og etikk ved Universitetet i Agder.

– Jeg mener den offentlige beklagelsen kan ha verdi. Men den er noe annet enn en bønn om tilgivelse. Tilgivelsen hører hjemme et annet sted enn i beklagelsen. En politiker kan forsones med organisasjonen, med landet, men å påstå at et folk eller en organisasjon kan tilgi, vil være å misbruke begrepet.

– En betingelsesløs tilgivelse hører hjemme hos Gud. Det kommer klart fram i Moselovens første bud: Vi har kun en Gud og skal slippe å være Gud for hverandre. Da jeg fikk tekster fra 100 personer om tilgivelse, hvorav 13 hadde vært utsatt for voldtekt, svarte omtrent halvparten at de ville tilgi, eller arbeidet med å kunne tilgi – gjerne som en del av sitt eget sorgarbeid. Den andre halvparten svarte at det ikke kom på tale. Og det synes jeg er helt greit.

LES KOMMENTAREN: Det er magre tider for gamle griser.

Stort ord

I det hele tatt er kanskje tilgivelse et litt stort ord. Når Giske gir en uforbeholden unnskyldning, kan han ikke nødvendigvis forvente uforbeholden tilgivelse – i hvert fall ikke i ordskiftet, mener Leer-Salvesen.

– Hvis du tenker deg om. Når ba du siste et annet menneske om tilgivelse? Jeg må si det er sjelden jeg gjør det. Jeg sier «sorry», «unnskyld», eller «det var ikke meningen», altså noen veldig upresise begreper. Vi har en ærbødighet til tilgivelse og det skal vi fortsette å ha.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter