Nyheter

Ønsker mer bønn for syke

Tiden er overmoden for at kirken skal be for syke og snakke om helbredelse, mener Tore Laugerud i Areopagos. Noen prester salver syke og ber for dem.

Bilde 1 av 2

«Hvorfor kan ikke vi folkekirkeprester litt oftere be for syke? Det er ganske stille på den fronten», skrev Tunsberg-biskop Per Arne Dahl nylig i et innlegg som også kritiserte Visjon Norges kobling mellom helbredelsesforbønn og penger.

«Det er tragisk om vi i kirken er så redd for misbruket av forbønn for syke, at vi forsømmer bruken», skrev Dahl.

Moderniseringen

– Ja, det er en forsømmelse, sier Tore ­Laugerud.

Han er teolog og prest i organisasjonen Areopagos der han blant annet har vært opptatt av nyåndelighet. Selv om han gir Dahl rett, peker han på at det alltid har vært prester som har salvet og bedt for syke, men det har skjedd i det skjulte.

Vårt Lands religionredaktør Alf Gjøsund mente i en kommentar i går at rasjonaliseringen av troen har bidratt til at forbønn for syke har forsvunnet ut av kirken. Laugerud mener i tillegg at noe gikk tapt i Arbeiderpartiets modernisering av Norge. I oppdelingen av samfunnet i ­sektorer, fikk helsevesenet ansvar for sykdom. Kirken ble overlatt til et smalt rom, nemlig å tilby ritualer for livets store anledninger og å ­videreføre den kristne tradisjonen gjennom forkynnelse og undervisning.

Helingsliturgi

– Jeg drømmer om at heling skal bli en større del av kirkens virksomhet, sier ­Laugerud og snakker i første ­rekke om Den norske kirke.

Han har tatt initiativ til å få oversatt liturgien til en «helingsgudstjeneste» slik den praktiseres i den økumeniske kommuniteten på øya Iona, vest for Skottland. En kirke i Stavanger bruker liturgien jevnlig.

Laugerud mener den svarer på det som mangler i kirken. Han har utfordret liturgikommisjonen i Den norske kirke på å lage en tilsvarende liturgi for en ­spesialisert helingsgudstjeneste.

– Helingstjenesten må også inn i høymessen, sier han.

I en luthersk kirke i Chicago opplevde han to køer‚ en som gikk til nattverd og en annen til en «helingsstasjon» bak i kirken der man ble salvet og bedt for.

Tiden overmoden

– Hvordan kan dette gjøres i den norske folkekirken uten at noen reagerer på at det er uvant og fremmed?

– Jeg forventer ikke mye ­reaksjoner for tiden er overmoden for dette. Men det er viktig hvordan man gjør det. Språket kan ikke være klamt, men nøkternt, jordnært og åpnende. Det trengs tid før menigheten blir fortrolig med dette. Noen som har holdt seg unna kirken tror jeg vil omfavne det mens andre vil trenge tid til å venne seg til det.

Legge hånd på

– Hvorfor er håndspåleggelse viktig, som i Iona-liturgien?

– Hånda skal legges på skulderen, ikke på hodet. Da går handlingen gjennom hele kroppen. Slik tar man hele mennesket på alvor med kropp, sjel og ånd. I tillegg er det en tilleggseffekt når det går gjennom kroppen.

– Hva da?

– Da kan det havne rett i ­følelsene uten å gå veien om 
intellektet. Også de som står i køen oppfordres til å legge hånda på skulderen. Det etablerer et sterkt fellesskap der skillet mellom den som ber og blir bedt for blir borte. Det gir en kraftfull erfaring av å være i et felleskap som både gir og søker heling, sier Tore Laugerud.

Dypere røtter

Hans engasjement for det han kaller heling henger sammen med at han som 18-årig ikke-troende gutt fra Oslos østkant, ble kristen gjennom det han kaller «en ekstraordinær erfaring». Som misjonsprest på Madagaskar i ti år opplevde han den store kirkeveksten i Afrika.

–  Den handler om at mennesker erfarte Guds kraft, ikke minst i møte med sykdom og det som der kalles besettelse.

Lenge har han dessuten vært opptatt av kirkens møte med nyåndeligheten. Han mener alternativbevegelsen kan lære kirken mye om behovet for helbredelse.

– I de siste årene har jeg sett behovet for at kirken i møte med det sekulære samfunn strekker røttene sine, ikke bare til pietisme og reformasjon, men også tilbake til den udelte kirken på 1000-tallet. Denne bevegelsen nedover i kirkens røtter har brakt meg i kontakt med Østkirken, som er mer opptatt av menneske og natur enn vestkirkens synd og nåde-fortelling, sier Laugerud.

Uutgrunnelig Gud

– En ting er at man ber for syke, men hva gjør man med forventning om helbredelse?

– Det er et komplisert spørsmål. Vi må ha to tanker i hodet samtidig – den barnlige tilliten til at Gud vil oss alt godt, trøste
og helbrede og samtidig den trygge vissheten om at Gud ikke kan kontrolleres og at han er uutgrunnelig, sier Tore Laugerud.

Mot helse

I et samfunnsperspektiv ser han en terapeutisk orientering som går mot helbredelse.

– I religiøsiteten ser vi at den går fra frelse mot helse. I kirkene har prekenen vist en terapeutisk vending i forkynnelsen som går fra å handle om synd og nåde til å være sjelesørgerisk og å gi livshjelp.

I samfunnet viser dette seg i fokus på helse. I en fragmentert verden er det dessuten et behov for helhet, både for individet, for samfunnet og for naturen, peker han på.

– Dette er megatrender i ­tiden. Derfor mener jeg at det er maktpåliggende at kirken engasjerer seg i dette, ikke bare i heling av individet, men også i heling av fellesskap og natur, sier Tore Laugerud.

Bønn i sakristiet

Noen ganger inviterer Arne Groven, sokneprest i Steinkjer og Egge, folk til forbønn i sakristiet etter gudstjenesten.

– I blant kommer det noen. Ikke alltid er behovet sykdom, sier han.

– Hvilke reaksjoner får du?

– Jeg har aldri fått negative ­reaksjoner. Det er også alltid andre med og ber. Jeg sier også at vi skal be sammen. Da blir det en likeverdighet, sier Groven.

Bønnesvar

– Har folk blitt friske?

– Jeg har opplevd flere ganger at folk har kommet tilbake og fortalt at «det vi ba om for en uke siden har skjedd». Noen ganger skjer det ikke forandring. Folk opplever uansett at det å bli tatt på alvor, det er en god ting. Men jeg lover ingenting, sier Groven.

Han har ikke olje med seg som prest, men har i private sammenkomster blitt salvet og bedt for. Det er utelukkende en positiv opplevelse, sier han.

– Jeg har tro på bønn og er nysgjerrig på å se hva Gud gjør. Dessuten har jeg opplevd mange bønnesvar i mitt eget liv, sier Arne Groven.

Gir Dahl rett

– Jeg tror nok biskopen har et poeng. Det er mitt inntrykk og min erfaring, sier Anna Grønvik, nestleder i Presteforeningen når hun blir spurt om biskop Per Arne Dahl har rett i at forbønn for syke er forsømt i Den norske kirke.

Som prest har hun aldri blitt spurt om å salve og be for syke, og hun har heller ikke tilbudt det.

– Er prester i folkekirken redde for reaksjoner?

– Det vet jeg ikke, men personlig syne jeg dette er følsomt, ja. Jeg vegrer meg og er tilbakeholden fordi man trår inn i en vanskelig sfære der det er en frykt for at det man ber om ikke skal skje.

Samtales om. – Hva skal til for at prester blir mer uredde?

– Det trengs vel en samtale i presteskapet, men også mellom biskoper og prester. Det bør snakkes om kirken skal tilby dette – og hvordan det skal skje. Det kan tenkes at forbønn for syke kan skje i en forlengelse av samtale og sjelesorg, sier Anna Grønvik.

LES OGSÅ:

I lære hos Snåsamannen

Varmen fra Snåsa

Dette er Snåsamannens utfordring til kirken

Får statsstøtte til utdanning i helbredelse og profeti

NAV sponser healer-utdannelser

Erling Rimehaug: Sårende helbredelse

Ber Snåsamannen om unnskyldning

Les mer om mer disse temaene:

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er journalist i Vårt Lands nyhetsavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter