Rødglødende norsk iver for 1917-kuppet

Natt til 7. november 1917: Den 47 år gamle Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent som Lenin, tar sammen med sine bolsjevikkamerater makten i den russiske hovedstaden Petrograd.

Kuppet blir raskt kjent som den russiske revolusjon, eller Oktoberrevolusjonen. Byen innerst i Finskebukta skal noen år senere omdøpes i revolusjonsheltens navn til Leningrad, før den etter kommunismens kollaps i 1991 igjen blir hetende St. Petersburg, etter grunnleggeren Peter den store.

Rød russisk oktober

Ut fra juliansk tidsregning skjedde kommunistenes Oktoberrevolusjon 25. oktober. I resten av verden var det blitt 7. november da man våknet til den dramatiske nyheten om nattens røde maktovertakelse. Det var et statskupp som senere skulle utvikle seg til et diktatur med kolossale og hovedsakelig negative konsekvenser.

Revolusjonen som utløste kommunistpartiets nesten syttiårige ettpartistyre i sovjetstaten, ble trolig den mest skjellsettende enkelthendelsen i forrige århundre.

– Ja, det var et definerende øyeblikk. Man kan selvsagt stille spørsmålet om første verdenskrig var vel så viktig. Det er en utbredt oppfatning at det ikke ville blitt noen russisk revolusjon anført av bolsjevikpartiet, dersom ikke Russland da hadde vært i krig som påførte landet store nederlag og lidelser, sier Åsmund Egge, professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo.

Februarrevolusjonen

Det forsteinede og undertrykkende tsarregimet var allerede avsatt i «Februarrevolusjonen» samme år. Det skjedde i kjølvannet av massedemonstrasjoner mot verdenskrigens tallrike ofre, en voldsom prisvekst og utbredt matmangel.

Et arbeideropprør vant raskt soldatenes støtte, og tsar Nikolaj 2 måtte abdisere. De neste månedene konkurrerte en sivil, provisorisk regjering om makten med de sosialistiske partienes såkalte arbeiderråd i Petrograd (sovjeter).

Særlig én person skulle endre historiens gang; mannen som tok psevdonym etter elven Lena i Sibir, der man under tsarregimet henrettet streikende arbeidere.

LES MER: – Revolusjonen gjorde liten forskjell for troslivet 

Kom hjem fra eksil

Vladimir Lenin hadde levd storparten av tiden siden hundreårsskiftet fram mot 1917 i eksil. Sterkt inspirert av teoriene til Marx og Engels ble han leder for en revolusjonær flertallsfraksjon (bolsjevikene) av det ulovlige russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, mot de mer demokratisk anlagte mensjevikene (minoritetsmennene).

Lenin gikk inn for et sentralisert eliteparti styrt av de politisk og ideologisk mest skolerte, som så skulle lede arbeiderklassen fram til sosialismen og proletariatets diktatur.

Tysk transportstøtte

Da tsaren ble styrtet vinteren 1917, så Lenin muligheten til å vende hjem fra sitt eksil i Sveits til et Russland han mente var modent for rød revolusjon. Verdenskrigen raste, og i Tyskland vurderte generalstaben Lenin som en nyttig mann for å destabilisere hovedfienden Russland.

Dermed fikk Lenin ved det tyske etablissementets hjelp i største hemmelighet reise i plombert tog fra Sveits gjennom Tyskland, via det nøytrale Sverige og videre til jernbanestasjon i Petrograd.

Ved ankomst i hovedstaden, som var anlagt i sumpområdene der elven Neva renner ut i Finskebukta, holdt den hjemvendte Lenin 3. april 1917 sin revolusjonstale foran et fåtall tilhengerne.

Lenins person avgjørende

Professor Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo befatter seg med såkalt kontrafaktisk historie, altså hvordan historien kunne utviklet seg dersom avgjørende hendelser hadde gått annerledes.

Han peker på Lenins tyskstøttede togtur til Petrograd som en helt avgjørende hendelse for verdenshistoriens videre gang.

– Det ville aldri skjedd noen bolsjeviksk maktovertakelse gjennom en oktoberrevolusjon dersom Lenin ikke hadde kommet seg til Russland, og det skjedde med den tyske overkommandoens støtte. Det førte i sin tur til et autoritært styre som skulle påføre Russland og verden enorme lidelser, sier Sørensen.

LES MER: Minnes den røde terroren 

«Fred, jord og brød»

Lenins såkalte aprilteser med slagord som «all makt til sovjetene», «jorden til bøndene» og «øyeblikkelig fred» vant gjenklang i en krigstrøtt og utsultet befolkning. Den militante partilederen mente revolusjonens borgerlige fase nå var forbi. Tiden var moden for et politisk, væpnet kupp, fastslo Lenin, med støtte i den revolusjonære militærkomiteen.

Natt til 7. november ble strategiske punkter i den daværende russiske hovedstaden besatt av røde garder under bolsjevikenes ledelse. Nesten uten blodsutgytelse stormet de røde styrkene Vinterpalasset der regjeringsmedlemmene holdt til.

Den lite populære regjeringen ble avsatt, og bolsjevikene dannet sin regjering, det såkalte folkekommissærenes råd, med Lenin som leder og hans tidligere eksil-kamerat Lev Trotskij som utenrikskommissær.

Blodig borgerkrig

Avslutningen av første verdenskrig med dens enorme ofre ikke minst for Russland, ble avløst av russisk borgerkrig mellom «de røde» og «de hvite». Den varte fra 1918 til 1921 og kostet enorme lidelser. Flere utenlandske stormakter intervenerte på de hvites side, blant annet Storbritannia, Frankrike, USA og Japan.

– Opp mot 10 millioner mennesker døde direkte og indirekte som følge av borgerkrigen, inkludert omfattende hungersnød. Senere skulle Stalins styre føre ytterligere mange millioner i døden, påpeker Øystein Sørensen.

Med kontrafaktisk blikk mener han det er grunn til å anta at uten Lenins avgjørende rolle i den bolsjevikiske revolusjonen, så kunne Russland ha utviklet seg i demokratisk/sosialdemokratisk retning, selv om det også er mulig å se for seg alternative scenarioer som opprør og forsøk på en slags tsaristisk kontrarevolusjon.

Hitler og 2. verdenskrig

Sørensen påpeker at uten et kommunistisk Russland som borgerskapet oppfattet som en stor trussel, så hadde aldri en mann som Adolf Hitler kunnet komme til makten i Tyskland.

– I så fall ville vi jo heller ikke fått 2. verdenskrig, inklusive holocaust. Uten den russiske revolusjonen kunne man altså vært spart for helt ufattelig grusomheter, selv om vi ikke kan vite hvordan et alternativt historieforløp ville utspilt seg, sier Øystein Sørensen.

Utviklingen i Sovjetunionen modererte samtidig mange europeiske sosialister, og «kommunistspøkelset» gjorde det mer påkrevd også for borgerskapet å akseptere velferdsreformer og andre arbeidervennlige tiltak.

Strategen Lev Trotskij

At de røde seiret etter et par års borgerkrig, blir ikke minst tillagt den demagogisk og strategisk sterke Lev Trotskij, som grunnla og ledet an Den røde armé som i 1920 talte fire-fem millioner mann.

Samme Trotskij skulle noen år senere skrive seg inn også i norsk historie. Etter å ha blitt ekskludert fra det Stalin-styrte kommunistpartiet i 1927, ble Trotskij drevet i et omflakkende eksil. I juni 1935 kom han til Norge og søkte politisk asyl, til hodebry for Johan Nygaardsvolds ferske Arbeiderpartiregjering.

Trotskij ble utvist og måtte forlate Norge i desember 1936. I 1940 falt han som offer for Stalins bødler i et attentat i Mexico.

Begeistret Einar Gerhardsen

I Oslo lot den 20 år gamle veiarbeideren Einar Gerhardsen seg høsten 1917 begeistre av de russiske bolsjevikenes revolusjonære handlekraft for å forbedre arbeidsfolks kår.

To år senere ble Gerhardsen valgt inn i sentralstyret i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, og i 1920 var han oppglødd utsending til Moskva som deltaker på den andre kongressen til Den internasjonale kommunistiske internasjonale (Komintern).

Siden skulle Gerhardsen forlate den revolusjonære veien og bli Norges lengst sittende statsminister, men selv høyt opp i alderdommen var han preget av ærefrykten for det revolusjonære Russland og for Lenin som revolusjonær helt, ifølge historiker og Gerhardsen-biograf Finn Olstad:

– Sympatien og interessen for det som skjedde i Sovjetunionen var der hele tiden, ikke minst fordi han hadde sett hvordan de sovjetiske folkene hadde ofret seg i kampen for å stoppe nazistene, blant annet ved å frigjøre Øst-Finnmark i 1944.

Norsk arbeiderjubel

Unge Gerhardsen var ikke alene om sine revolusjonsforhåpninger. Historiker Åsmund Egge sier at Oktoberrevolusjonen ble mottatt positivt, til dels med begeistring, i størstedelen av den norske arbeiderbevegelsen.

Allerede i 1918 tok den ytterliggående venstresiden i Arbeiderpartiet makten på partikongressen, og den radikale tendensen skulle holde seg gjennom mellomkrigstiden. I motsetning til europeiske søsterpartier sluttet partiet seg i 1919 også til den Moskva-dikterte kommunistinternasjonalen, Komintern,

– Arbeiderpartiet var alene blant betydningsfulle europeiske sosialdemokratiske partier om å innta en så velvillig holdning til revolusjonen og Sovjetunionen. Velviljen fikk en knekk med Moskvaprosessene under Stalin, men kanskje var det først Vinterkrigen da Sovjetunionen angrep Finland i 1939 som virkelig snudde hoveddelen av partiet, sier Egge.

Splittet Arbeuderpartiet

Bolsjevikenes maktovertakelse i vårt store naboland bidro til å splitte Arbeiderpartiet både i 1921 og 1923. Blant annet gikk et mindretall ut og dannet Norges Kommunistiske Parti.

Så smått avtok begeistringen for den autoritære, sovjetiske kommunismen. Utover 1930-tallet utviklet Arbeiderpartiet seg i stadig mer sosialdemokratisk retning, selv om venstrefløyen i partiet forble svært sovjetvennlig.

«Brobyggingslinjen», og senere den såkalte «kritiske dialog», skulle likevel prege Arbeiderpartiets politikk overfor Moskva ut hele den lange Gerhardsen-epoken i norsk politikk. Vekten på det kritiske ble etter hvert særlig ivaretatt av den mektige partisekretæren Haakon Lie, som var innbitt antikommunist.

Rødglødende norsk støtte

– Brobyggingslinjen var sterkere i den norske arbeiderbevegelsen enn i andre europeiske land, sier Åsmund Egge.

Spørsmålet er hvorfor norsk arbeiderbevegelse og dets partier framstod som mer rødglødende enn ellers i Europa under og etter den russiske revolusjonen. Egge påpeker at den norske arbeiderklassen var et forholdsvis ungt fenomen, og kanskje mer søkende og rotløs enn i andre europeiske land med en mer tradisjonell arbeiderklasse tilknyttet industrien.

Moskva-begeistringen avtok

– Troen på Moskva-sosialismen var sterkest i starten, og avtok gradvis. Sovjetunionen nådde et nytt høydepunkt i popularitet i Norge rett etter 2. verdenskrig. Selv under Nikita Khrustsjovs styre fra 1953 til 1964 hadde mange tro på sovjetkommunismen, sier Egge.

Om ikke før, var nok drømmen om et sosialistisk paradis definitivt knust tidlig på 1970-tallet. 20 år senere kollapset Sovjetunionen og Lenin-statuer falt i grus, men opp av kommuniststatens ruiner har det ennå ikke vokst fram noe velfungerende demokratisk Russland til beste for folk flest.