Skal trene på å være regnbuekirke

Regnbueflagget i inngangspartiet til Sofienberg kirke i Oslo fikk Synne Hall Arnøy til å føle seg velkommen da hun tok med barnet sitt på babysang i kirken.

Velkommen

– Flagget bidro nok til at det var akkurat dit jeg gikk. Jeg trengte ikke bekymre meg for hva folk i kirken tenkte om meg. Flagget var en bekreftelse på at jeg var velkommen.

Hall Arnøy er gift med en annen kvinne og leder fagavdelingen Rosa kompetanse i FRI, Foreningen for kjønns-og seksualitetsmangfold. Hun og hennes ansatte underviser i hvordan man kan skape trygge miljø for mennesker som bryter med normene for kjønn og seksualitet. Dette vil Den norske kirke nå bli bedre på:

«Ivaretakende»

– Jeg vil arbeide for at kirken utvikler sin rosa kompetanse – vi er allerede i gang – for bedre å forstå og behandle alle mennesker med grunnleggende respekt, sa Kristin Gunleiksrud Raaum i sin åpningstale på Kirkemøtet i år.

Bak seg har hun et vedtak i Åpen folkekirke fra årsmøtet i fjor om det samme. Der står det at slik kompetanse er nødvendig «slik at mennesker som jobber i kirken med mennesker kan møte alle på en ivaretakende og inkluderende måte.»

LES MER: Skeptiske til «rosa-samarbeid»

LES OGSÅ: Kjenner på minoritetsstresset

Språk

– Hva er «rosa kompetanse»?

– Det handler om kunnskap om språk og hvordan lesbiske, homofile, bifile og transpersoner blir møtt, for eksempel hvordan man legger til rette for å ta imot to av samme kjønn som vil gifte seg. Man skal bli møtt med hensiktsmessige spørsmål og kategorier, sier Kristin Gunleiksrud Raaum.

– Hva betyr det?

– For eksempel at man ikke spør om mannens eller konas navn, men ektefellens navn.

Majoritetsblind

– Hvorfor er dette viktig?

– Kirken må vite hvordan det oppleves å være minoritet. Mange av oss som lever heterofilt er majoritetsblinde og ser ikke hva som er vanskelig for andre. Kunnskap genererer respekt og varsomhet for folks livssituasjoner, sier kirkerådslederen.

– Hva svarer du dem som frykter at det ikke blir lov å snakke i tradisjonelle kjønnskategorier i kirken?

– Det er en frykt det ikke er grunnlag for. Selvsagt vil man fortsatt snakke om kvinne og mann. Men det finnes ulike former for kjønnsidentitet og det må vi ta konsekvensen av. Jeg går ikke med på at rettigheter til minoriteter utgjør noen trussel for majoriteten. Tvert i mot, jeg opplever at hele denne debatten bidrar positivt til å utvide forståelsen avkjønnsbegrepet og gjør det mindre rigid,

LES OGSÅ: Kvinner gift med kvinner i selvmordstoppen

Kirkens stemmer

Hvordan kompetansehevingen skal skje er ennå usikkert. Gunleiksrud Raaum vet heller ikke hva det vil koste eller hvordan det skal finansieres.

Synne Hall Arnøy og hennes fagfolk i foreningen FRI er klar til å bistå kirken og ønsker på sikt å utvikle et tiltak med overskriften «Rosa kompetanse tro og livssyn».

– Men skal vi utvikle noe med kirken må vi gjøre det sammen med de som kjenner kirken best og som samtidig har kunnskap om kjønn og seksualitet, sier Arnøy.

LES OGSÅ: Mener homodebatten er et åpent sår i kirken

Flagg-signal

Er det så enkelt at man henger opp et flagg? Spørsmålet går til Per Kristian Amundrød kantor i Paulus og Sofienberg menigheter i 20 år. Han er selv homofil.

– Som signal er det så lett, men et flagg erstatter ikke kunnskapen. Man må tørre å tenke tankene, si ordene og vite at slike mennesker hører til i vår kirke 100 prosent, sier han.

Amundrød har erfart at flagget i Sofienberg betyr noe for homofile og lesbiske som kommer til kirken. Han mener det er viktig at kirkelig ansatte øker sin kunnskap om kjønnsidentitet.

– Vær medmenneske. Man trenger ikke være så opptatt av seksuell identitet og spørre om man er homo eller hetero, er hans enkle råd.

Flaggene i Sofienberg ble hengt opp i 1998, etter at sokneprest Grete Hauge i Paulus kirke hadde velsignet to menn som inngikk partnerskap, forteller han.

LES OGSÅ: Brylllupsfest for ny vigselsliturgi

Særkunnskap

Mathias Holst er en av rådgiverne i FRI som har holdt foredrag for Kirkens SOS, på Menighetsfakultetet, i Kirkens Bymisjon, Bærum kirkelige fellesråd og på en samling for i ulike frikirker.

– Det slår meg at de som arbeider med mennesker, også prester, vil være gode på menneskemøter. Så innser man at å møte minoriteter krever særkunnskap. Man kan ikke vedta å være god på mangfold. Det må øves, sier Holst.

– Hvor mye særbehandling skal kjønnsminoriteter og seksuelle minoriteter ha i kirken?

– Særbehandling er et vanskelig ord. Tilpasset behandling er det vi er ute etter, og ulike minoriteter i samfunnet trenger det, sier Mathias Holst.

LES OGSÅ: Kirkens beklagelse kommer snart

Redsel

– Hva mangler av kunnskap om ulik kjønnsidentitet i kirken?

– Jeg vil tro at kirken er lik samfunnet ellers. Jeg opplever en stor iver etter å møte folk på respektfull måte, samtidig som jeg ofte støter på redsel for å gjøre eller si noe galt. Men det er ikke så mye som skal til, sier Holst.

– Hva er ditt enkleste råd?

– Ikke ta noe for gitt. At jeg er homofil trenger ikke bety at jeg ikke har barn. Noen med skjegg kan også ha en livmor. Når vi utvider normen, kommer flere på innsiden og tilhører det gode selskap, sier Mathias Holst.