Nyheter

Oase: Bevegelsen som ville endre kirken

De ville fornye Den norske kirke, og hadde planen klar. Lenge så det ut til at de ville lykkes. Men så gikk noe galt. I helgen fylte Oase-bevegelsen 40 år.

Bilde 1 av 3

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Det var helt vilt. Lokalet her var proppfullt. Køen gikk langt ut på gaten, og flere måtte stoppes av brannmennene som stod dørvakt.

Jens-Petter Jørgensen ser utover hundrevis av tomme stolrader Storsalen i Oslo. I denne salen, for 40 år siden, var han med på starten av noe som skulle sette et sterkt preg på Den norske kirke i årene framover.

De kalte det for Hellige Ånd-seminaret.

Grensesprengende

Det hele startet i miljøer i Den norske kirke som opplevde kirken som kald og teoretisk. Vi snakker om den kristne studentlagsbevegelsen, NKSS, som særlig hadde røtter i Indremisjonsselskapet – en lavkirkelig bevegelse som samarbeidet tett med Den norske kirke. Og vi snakker om presten Hans Christian Lier, en av drivkreftene i organisasjonen som senere ble omdøpt til Kirkens Bymisjon.

På samme måte som lederne i «Laget», det folkelige navnet på NKSS, ønsket Lier en kirke som trakk Gud nærmere mennesket. De var inspirert av amerikanske karismatiske forkynnere, som snakket om grensesprengende opplevelser som tungetale, profetier og helbredelse, men også om et liv som ble ledet av Den hellige ånd.

I Norge var det først og fremst pinsemenigheter som promoterte den nye retningen. Men også de lutherske miljøene var preget. Mange ønsket dette inn i Den norske kirke. De mente det kunne skape fornyelse og liv inn i tørre statskirkemenigheter.

LES OGSÅ: Derfor brøt Oase med Visjon Norge

Skeptiske

Jens-Petter Jørgensen, som på dette tidspunktet var bibelskolelærer i Staffeldstsgate, kaller den karismatiske bevegelsen for «en vekkelse». Han forteller at de som lutheranere var skeptiske til teologien.

– Samtidig så vi at kristne fikk en fornyelse og erfaring av Gud som vi ikke kunne la gå fra oss, forteller han.

Det var her Hellig Ånd-seminaret i Storsalen fikk betydning. Storsalen var hovedlokalet til Indremisjonsselskapet i Oslo, og et naturlig valg av konferanselokale siden mange av lederne i NKSS hadde tilhørighet her. Med sine 1.200 sitteplasser var den dessuten et av Oslos største kristne forsamlingshus. Formålet med seminaret var å drøfte om «fornyelsens innhold» kunne forankres i Den norske kirkes lære.

– I beste fall håpet vi at mellom 40 og 50 deltakere skulle dukke opp hos oss, sier Jørgensen, som den gang var 28 år gammel.

Bøyde kne

Da seminaret startet – den 18. februar i 1977 – ble alle de 1.200 sitteplassene i Storsalen fylt opp. Jens Petter Jørgensen mener at «et sterkt gudsnærvær» preget de tre seminardagene. I salen hørtes både tungetale og «profetiske ord». For flere av de fremmøtte ble seminaret deres første møte med moderne lovsang. Deltakerne ble blant annet oppfordret til å bekjenne sin synd.

– Det resulterte i at hundrevis av de fremmøtte brøt ut i gråt og bøyde kne for Gud mellom stolradene, husker Jørgensen.

Den påfølgende mandagen stod det på hele førstesiden i Vårt Land: «Noe er på gang, dette er vår tids vekkelse!»

LES MER: Oase har blitt en bevegelse for spesielt interesserte, sier Vidar L. Haanes

Dødeoppvekkelser

40 år senere er det fortsatt overskrifter knyttet til bevegelsen som startet denne hustrige vinterdagen. Navnet Oase forbindes ofte med krangel og kontroversiell forkynnelse.

Senest i fjor sommer slo Vårt Land opp at hovedtaleren på Oases årlige sommerstevne, den mosambianske forkynneren Surpresa Sithole, i diverse YouTube-videoer hadde hevdet å ha vekket opp døde. Han hadde selv sett åtte døde bli levende igjen ved Guds hjelp, påsto han.

NRK Dagsrevyen rykket ut og laget reportasje til sin hovedsending. Nyheten rullet i gang en større debatt, hvor blant andre Borg-biskop Atle Sommerfeldt uttalte at han frykter Oase-bevegelsen «leder mennesker ut i ørkenen i stedet for inn til kilden».

Også rektoren ved Det teologiske menighetsfakultet – som i snart 100 år har utdannet de fleste av Den norske kirkes prester – tok til orde:

– Oase er blitt en bevegelse for spesielt interesserte. Jeg opplever ikke Oase som en inspirasjonsbevegelse for tilsatte og menighetsmedlemmer i Den norske kirke, sa Vidar L. Haanes.

«God start»

Jens-Petter Jørgensen, som selv er kalt Oase-bevegelsens far, forteller om drømmen de fikk da de for 40 år siden opplevde et smekkfullt konferanselokale.

– Vi ville fornye Den norske kirke, sier han. Han mener starten var god, og sier at «både lutherske prester og lekfolk ville ha mer». De neste årene arrangerte de derfor Hellig ånd-seminarer i de fleste storbyene i Norge. I 1980 endret navn til Oase, og samlet seminarene til årlige sommerstevner som på det meste trakk 7.000 deltakere.

Lenge nøt de en sterkt, kirkelig legitimitet. I flere år arrangerte de egne presteseminarer. På talerstolen deres var det ikke uvanlig å finne biskoper fra Den norske kirke. I lederskapet la de dessuten vekt på å få inn representanter fra alle arbeidslag i statskirken. Disse skulle formidle Oases visjon i de lokale menighetene.

Det var ikke bare enkelt, husker presten Jan Gossner, en annen av initiativtakerne til Oase.

LES OGSÅ: Henter fram glemt kirkekatastrofe

Akseptert sidespor

På slutten av 80-tallet forsøkte han for eksempel å innføre «en ledigere gudstjenesteform» i sin lokale kirke i Halden. Det skapte diskusjon. Burde det være rom for å utvide nattverdgangen med forbønn? var ett av temaene. En periode kunne både tungetale og profetiske ord høres under gudstjenestene, men da under én betingelse:

– Vi måtte bruke kunngjøringene til dette, forteller Gossner, som senere meldte seg ut av Den norske kirke og inn i Den evangelisk lutherske Frikirke. Her har det vært enklere å nå inn, mener han.

– De har ikke så mange systemer og hensyn å ta. Etter alle disse årene har Oase i beste fall blitt et akseptert sidespor i Den norske kirke, konkluderer han.

«Traff ikke det norske lynnet»

Det samme mener tidligere redaktør og journalist i Vårt Land, Helge Kjøllesdal. Han peker på sin side på kultur og psykologi som en årsaksforklaring til at Oase ikke fikk større gjennomslagskraft i Den norske kirke.

– En del av karismatikken som Oase har fremmet, er importert fra Amerika. Det er ikke sikkert at den treffer det norske lynnet. Vi er mer nøkterne her på berget, for å si det sånn.

– Hvordan ville Den norske kirke sett ut i dag dersom Oase hadde fått større gjennomslag?

– Det er et vanskelig spørsmål. Oase har vært så mangt opp gjennom årene. Visjonen deres har heller ikke alltid vært like enkel å gripe fatt i. Først og fremst har bevegelsen vært et forum hvor karismatikken fikk spille seg ut. Noen stort kirkereformatisk program har jeg aldri oppdaget hos dem, mener Kjøllesdal, som mener Oase de senere år mer og mer blitt en selvstendig retning uten særlig stor tilknytning til klassisk lutherdom.

Advarte mot Oase

Det er ikke bare i etterpåklokskapens lys at Oase er omstridt. Jon Kvalbein har i en mannsalder vært en av de mest toneangivende ideologer i Norsk Luthersk Misjonssamband, den største og en av de mest konservative organisajonene innenfor Den norske kirke.

Allerede i 1981 skrev Kvalbein en 11 siders artikkel i Fast Grunn der han advarte mot den karismatiske bevegelse. Han gikk så langt som til å advare kristne mot å reise på Oase-stevner.

– Jeg har hatt og har fremdeles kritiske merknader til Oase, sier Kvalbein i dag. Han understreker samtidig at han ikke vil underkjenne at mange kristne sier at de har opplevd en fornyelse i møte med Oase-bevegelsen.

– Hva var problemet ditt med bevegelsen den gang?

– I den lutherske lære heter det at vi lever i tro uten å se. Den karismatiske tenkningen dreier seg om at Gud må oppleves, føles og erfares. Derfor talte man at Gud har mer å gi, mens vi i luthersk tradisjon har sagt at vi har alt i Kristus, sier han.

LES OGSÅ: Eivind Arnevaag blir Oase-inspirator

Latter og skjelving

Særlig kritisk er han til Oases omfavnelse av kontroversielle strømninger og forkynnere fra utlandet. På 90-tallet spredte for eksempel den såkalte lattervekkelsen fra Toronto seg til Oase. Gråt, latter, skjelving ble tolket som tegn på at kristne etter forbønn fikk en erfaring av Den hellige ånd. Men spesielt de siste årene har det skjedd en dreining mot å importere utenlandske talere inn i varmen, er Kvalbeins inntrykk.

– Ofte til fordel for norske talere, og uten særlige motforestillinger, mener han.

Den kritikken synes ikke Jens-Petter Jørgensen rammer hans Oase-epoke.

– Vi har alltid vært nøye på at gjestetalere skal være et supplement til våre egne, og vi har vært opptatt av selv å ha regien, sier han.

Vårt Land har i lengre tid prøvd å få Jens-Petter Jørgensen til å skrive om det som skjedde for 40 år siden, og om retningen Oase-bevegelsen har tatt i dag. I forrige uke bestemte han seg for å gjøre et forsøk.

I en kronikk, som også ble sendt til avisen Dagen, oppsummerer han de 40 årene på denne måten:

– Moderne lovsanger, forbønn og nådegavebruk er blitt alminneliggjort i mange lutherske sammenhenger. Men når sant skal sies så har Oase aldri, etter min mening, nådd helt inn til hjertet av Den norske kirke, skriver han, og viser til menighetens gudstjenester.

LES OGSÅ: «Oase-ledelsen forvrenger nådebudskapet», skriver Håvard Nyhus

Lav overføringsverdi

I dag er ikke Jørgensen en del av Oases lederskap. Han er nå kritisk til retningen bevegelsen har fått og løfter fram følgende punkter:

• Rekrutteringen av sentrale ledere fra Den norske kirke og andre forsamlinger, har nærmest stoppet opp.

• Talerstolen har i større grad blitt overlatt til gjestetalere fra inn- og utland.

• Sommerstevnene har lav overføringsverdi til det vanlige menighetsarbeidet, og dermed uteblir sentrale menighetsarbeidere fra arrangementene.

– Litt forenklet sagt ser det ut som Oase er i ferd med å utvikle seg fra å være en bevegelse til å bli arrangør av et av kristen-Norges største sommerstevner, konkluderer Jørgensen.

Datostempling

– Er det på tide å legge ned Oase?

Jørgensen antyder nettopp dette i kronikken, men vil ikke svare direkte på spørsmålet. Han viser til kronikken hvor han skriver at det «mer enn noen gang er behov for en ny Helligånd-bevegelse», men da må Gud sende den.

– Er dagens Oase-ledere i stand til og villige til å lede en slik bevegelse? spør han.

«Det ville være flott om svaret ble ja. Hvis ikke tenker jeg at det ikke er noe prestisjetap om flere virksomheter i kirke-Norge fikk mot til å legge ned når oppdraget er fullført. For vekkelse og fornyelse er ferskvare. Og slikt er det datostempling på», skriver han.

Jan Gossner mener på sin side at det fremdeles er et stort behov for Oases anliggende.

– Men da får man gjøre som vi gjorde den gang: Gå ned på kne og spør Gud: «Hva vil du gjøre nå?», i stedet for å se til hvilken gjestetaler vi skal importere, sier han.

Ingen sluttstrek

Asbjørn Simonnes ble daglig leder for Oase-bevegelsen i 2011. I hans ledertid har bevegelsen vært preget av strid og diskusjoner, men stevnene samler fortsatt flere tusen deltakere. Og Simonnes har ikke tenkt å sette sluttstrek for bevegelsen med det første.

– Oase har betydd og betyr fortsatt mye for mange. Når Guds ord taler tydelig om Den Hellige Ånd, kraft og utrustning, og folk vil ha denne fornyelsen, ser vi ingen grunn til å legge ned, sier han.

Han gir imidlertid Oase-veteran Jens-Petter Jørgensen rett i noen av hans ankepunkter mot dagens bevegelse. Blant annet innser han at de ikke når like bredt ut i «Kristen-Norge» som de hadde ønsket.

– Vi har derfor akkurat tilsatt en inspirator som skal reise rundt i ulike, kristne sammenhenger over hele landet, nettopp for å styrke våre bånd med de lokale menighetene.

Vekt på nådegave

Jørgensens ankepunkt, at Oase-forkynnelsen har liten overføringsverdi til dagens menighetsarbeid, gir Simonnes ham delvis rett i.

– Vi jobber hele tiden for å høyne nivået. Samtidig ønsker vi ikke å tone ned Bibelens tale om at nådegavene skal få slippe frem. Dette er noe som trengs mer enn noen gang i dagens forsamlinger, fremholder Simonnes.

I sommer fikk gjestetaler på Oase, Surpresa Sithole, stor medieoppmerksomhet for sine «dødeoppvekkelser».

– Kan Sithole være målbærer av sunn karismatikk i Den norske kirke?

– Sithole forkynte at norske kristne må komme ut av hulene og leve et aktivt liv i Guds kraft og i Guds nærhet. Det er definitivt også et budskap til Den norske kirke, sier Simonnes.

Fortsatt en bevegelse

Han er uenig med Jørgensen i at Oase er i ferd med å utvikle seg fra en bevegelse til en arrangør.

– Vi driver et kontinuerlig arbeid hele året, blant annet gjennom ansvarsgrupper for barn og unge, samt misjon i India, forteller han.

«Behovet for en ny Hellig ånd- bevegelse er større enn noen gang», skriver Jørgensen i kronikken sin. Det nikker Simonnes gjenkjennende til.

– I dag henter vi imidlertid ikke vår begrunnelse for å drive Oase i det som hendte på 70-tallet, men i Guds ord. Vi tror alle kirker trenger å bli minnet om at vi tror på en levende Gud som kan erfares i dag, sier han.

Caroline Teinum Gilje

Caroline Teinum Gilje

Caroline Teinum Gilje er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter