Den sørkoreanske toppdiplomaten gikk ikke til topps i FN fordi han var kjent som en tøff og handlekraftig mann med sterke meninger. Valget til generalsekretær i FN må skje med medlemsstatenes og ikke minst vetomaktenes velsignelse, og den ukarismatiske Ban Ki-moon var passe rund i kantene og medgjørlig til å få jobben.
Guterres overtar
Nå har han hatt sine siste arbeidsager i FN-bygningen, før den langt mer politisk profilerte Antonio Guterres overtar ved årsskiftet. Forventningene er atskillig større til den handlekraftige portugiseren enn de var til anonyme Ki-moon i 2007, men Guterres overtar ledelsen i verdensorganisasjonen i en tid da det globale konfliktbildet er verre enn på lenge.
Riktig nok var problemene store i Midtøsten også for 10 år siden, men det var i ferd med å roe seg i Irak etter flere års etnisk krig i kjølvannet av den USA-ledete invasjonen i 2003. Når 2017 ringer inn er det med et Midtøsten i brann, og der det også langt utenfor regionen tegner seg et bilde av konflikt og terrortrussel, drevet fram ikke minst av ekstreme islamister.
LES OGSÅ: Trump: FN-resolusjon vil forvanske fredsforhandlinger
Usynlig
Ban Ki-moon har slitt med et grått, nærmest usynlig image. Stort sett har han på et dårlig engelsk holdt seg til ferdigskrevne manus. I langt mindre grad enn forgjengeren Kofi Annan har han klart å framstå som et moralsk tyngdepunkt, og heller ikke som noen effektiv administrator. Der Annan protesterte tydelig mot USAs intervensjon i Irak i 2003, tok det langt tid før Ki-moon tok bladet fra munnen mot Russlands ødeleggende bidrag i Syria-konflikten.
Særlig i første femårsperiode var sørkoreaneren svak. Det startet med en stor tabbe da han etter hengningen av Saddam Hussein 30. januar 2006, på første dag på jobb som FN-toppsjef, presterte å si at det må være opp til det enkelte land å avgjøre om man skal praktisere dødsstraff eller ei. Det var et eklatant brudd med innholdet i FNs menneskerettserklæring.
SPALTIST: Vil Trump og Guterres bli et radarpar?
Iran og Israel
Heldig var det heller ikke å gratulere Irans president Mahmoud Ahmadinejad med valgseieren i 2009, etter et valg som brøt enhver demokratisk standard og som endte i blodige protester, uten hørbar kritikk fra Ki-moon.
I den palestinsk-israelske konflikten har sørkoreaneren vært relativt tydelig i sin refs av israelsk bisettingspolitikk og andre forhold, men retorikken har ikke ført til konkrete skritt som kunne fremmet en forhandlingsløsning.
I enkelte afrikanske konflikter har Ki-moon vært mer direkte og handlekraftig, som da han ba om å få sendt inn FN-styrker til Elfenbenskysten under den voldsomme, politiske konflikten der i 2011. Samtidig har han måttet slite med stadige skandaler nettopp i FNs fredsbevarende styrker på dette kontinentet, der det er dokumentert en rekke tilfeller av voldtekter og andre overgrep begått av FN-soldater.
LES OGSÅ: Den nye FN-sjefen er katolsk sosialist
Begrenset effekt
FN og verdensorganisasjonens toppsjef kan uansett ikke framstå som så veldig mye bedre og effektive enn hva medlemsstatene tillater, og Ki-moon har ledet verdensorganisasjonen i en periode med betydelig polarisering og maktkamp mellom stormaktene.
Under sin siste FN-generalforsamling i høst var det da også en særdeles frustrert FN-sjef som beklaget hvordan han «igjen og igjen har sett avgjørende handlinger og gode ideer bli blokkert i Sikkerhetsrådet, blokkert i generalforsamlingen, blokkert i budsjettprosessen i nedrustningskonferansen og andre steder».
Suksesser
Når Ban Ki-moon går av borde og muligens posisjonerer seg til presidentkamp i hjemlandet, står han ikke helt uten triumfer fra FN-jobben:
Han drev fram FNs ambisiøse bærekraftsmål, bidro til klimaavtalen i Paris og har vært en forkjemper for seksuelle minoriteters rettigheter.
