Nyheter

Ikke så stille 
i dørene

Mormonerne er de striglede amerikanske unge guttene det, som hiver seg over deg og vil snakke om Gud.

Joanna Bjerga er journaliststudent og medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (Mormonerkirken). Mandag skriver livssynsminoriteter i Vårt Land.

Jeg tilhører en bitte liten religiøs ­minoritet i Norge. Siste tilgjengelige tall viser at vi er 15,6 millioner mormoner på verdensbasis, men bare 4.500 her til lands. Mindre enn èn promille av befolkningen.

Det betyr at vi stort sett er den eneste i klassen, den eneste på skolen og den eneste på arbeidsplassen. Du ser tegningen. Det kan være slitsomt. Av og til er det ingen ting man heller vil enn bare å være sånn som alle andre og ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Å gå litt stille i dørene.

Jeg er en litt stille i dørene-type. Jeg liker å tro at jeg kan si med apostelen Paulus at jeg ikke skammer meg over evangeliet, men i praksis står jeg ikke på torget og utbasunerer troen min.

Sukk.

MARYAM TRINE SKOGEN: «For meg er det en grunnleggende menneskerett å få uttrykke sin identitet – også med klær»

Mormonene, ja

Det er de striglede amerikanske unge guttene det, som hiver­ seg over deg og vil snakke om Gud ­akkurat i det du er på vei inn på Kiwi for å handle. Det er de som smilende forsøker å få i gang en samtale med deg på haltende norsk, mens du sitter på bussen og bare vil høre ferdig Radioresepsjonen.

Joda, det er det også. Men ikke bare det.

Resten av oss glir for det meste ubemerket og stille inn i det norske samfunnet. Det har vi gjort omtrent siden 60-tallet. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, eller mormonkirken, som den gjerne ­kalles, har riktignok eksistert uavbrutt i Norge siden 1850-tallet. Men fram til omtrent 1960, emigrerte de fleste konvertittene til USA og Utah.

BERNT AKSEL LARSEN: «Det var ikke uten en viss spenning at jeg blir spaltist i Vårt Land»

I det minste tolerert

Dermed er kirken i Norge både gammel og ung på en gang. Vi kan se tilbake på snart 200 år med tradisjoner og historier om norske pionerer som ofret alt, og dro til det lovede land. Samtidig kan vi som er barn og barnebarn av de som konverterte på 50- og 60-­tallet, og som ble igjen i Norge, se tilbake på en utvikling der vi sakte men sikkert har gått fra å være uglesett og mistenkeliggjort, til i det minste å bli tolerert.

På 60-tallet var det nemlig ikke uvanlig at konvertitter til mormonkirken ble utstøtt av familien, mistet jobben, og gjerne hele omgangskretsen. Det var kanskje ikke så rart at de gikk litt stille i dørene?

Men ikke alle var sånn.

ATLE JØSSANG: «Har du hørt om den muslimske, hinduistiske og katolske antropologen som gikk på restaurant?»

Faktafeil

En bekjent av meg, Rigmor Heistø, ble medlem av kirken tidlig på 60-tallet, da hun selv var i 40-årene. Hun ofret mye. Et komfortabelt liv som legefrue og mor til tre på beste vestkant. Godt voksen tok hun fatt på universitetsutdanning.

Da foreleseren i etikk, en ung Inge ­Lønning, uttalte at det var full religionsfrihet i Norge, utbrøt hun: «Det gjelder kun hvis du er medlem av statskirken. Bare prøv å tro på noe annet!»

Hun forklarte ham hvordan hennes tidligere ektefelle hadde vært svært negativt innstilt til mormonkirken på grunn av innholdet i en bok skrevet av den anerkjente teologen Einar Molland. Boken inneholdt grove faktafeil og stilte kirken i et svært dårlig lys. Inge Lønning spiste ofte lunsj med sin kollega Molland, og gikk med på å avtale et møte mellom ham og Rigmor.

LENE JULSEN: «Tidsoptimister kaller de seg, surrekoppene som aldri vet å passe klokka»

Uopprettelig

Samtalen som fulgte gikk omtrent slik: - Fru Heistø. Jeg kan forstå at noen kan velge å konvertere til katolisisme, eller metodisme eller bli baptist. Men hvordan i all verden kan noen konvertere til mormonisme?

– Dersom mormonkirken var noe i nærheten av slik du beskriver den i boken din, var det det siste jeg ville gjort, svarte Rigmor. – Si meg, hvor i all verden fant du det tøvet?

Hun forklarte Molland hvilken uopprettelig skade feilinformasjonen hadde gjort. Professor Molland var oppriktig lei seg, og lovet å rette opp teksten i neste utgave av boken. Det gjorde han, med Rigmors og andre lokale kirkelederes hjelp.

Rigmor er min helt. Hun var utrettelig, og hun eide ikke menneskefrykt. Hun gikk absolutt ikke stille i dørene. Sånn vil jeg også være!

Derfor har jeg latt meg overtale til å krype ut av komfortsonen min og prøve meg som spaltist.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Nyheter