Nyheter

Traumer i familietreet

Krigsopplevelsene til bestemoren hennes har gjort Ida Karine Gullvik til den hun er. Kan traumer arves?

Bestemoren hennes var 21 år da tyskerne i 1944 satte fyr på Finnmark og flyktet sørover. Under okkupasjonen hadde finnmarkingene levd tett på okkupantene så vel som sovjetiske krigsfanger. Store deler av de tyske styrkene i Norge var i Finnmark - og ble innlosjert i husene til de som bodde der. Vennskap ble formet, barn ble født. Men forbrytelser ble også begått. Først av tyskerne, dernest av frigjørerne.

– Det var som om bestemor hadde én fot i krigen og hele tiden vendte tilbake til den, sier Ida Karine Gullvik.

I radiodokumentaren Bestemors krig, som er tilgjengelig på NRKs nettsider, utforsker hun hvordan bestemoren opplevde krigen, og hvordan disse opplevelsene og historiene om dem har preget familien siden.

Arvede traumer

Bestemoren fortalte aldri barnebarnet om da hun så søskenbarnet sitt bli sprengt i fillebiter eller om da hun ble holdt fast og voldtatt. Slike historier vokste derimot moren hennes opp med.

– Bestemor hadde så mye sorg at det ikke var plass til andres. Og til en viss grad så ble det også sånn i min oppvekst at følelser var noe som burde legges lokk på. Bestemor hadde lært at verden var farlig. En slik redsel forplanter seg. Mamma lærte det fra bestemor, og det tror jeg sitter igjen i oppdragelsen jeg har fått, sier Gullvik.

Går traumene i arv?

– Det tror jeg. Frykt kan gå i arv, og overgrep kan gjøre det vanskelig for mødre å gi barn tryggheten de trenger.

Dét tror også forskerne. Alle bærer vi på en fortid, men noen bærer på en tyngre fortid enn andre.

– Det er veldokumentert hvordan foreldres belastninger virker nedover i generasjonene, også til barnebarna, sier professor Sverre Varvin ved Høgskolen i Akershus (HiOA), som kjenner forskningslitteraturen på feltet godt.

Nå har også en diskusjon om hvorvidt traumer kan arves nådd de store, internasjonale mediene.

LES MER: Slik begynte vi å snakke om døden

Hjernebanken i Canada

I Quebec i Canada ligger det en hjernebank. Der har de samlet hjerner fra pasienter som har tatt sitt eget liv etter å ha blitt utsatt for omsorgssvikt tidlig i livet.

Hjernene i banken viser at traumer kan arves, mener Tom-Erik Widerøe, professor emeritus ved NTNUs medisinske fakultet. Men ikke permanent, understreker han. Det er snakk om en epigenetisk arv. Den bestemmes av miljøet rundt personen.

– En epigenetikk er en forandring på genenes kjemi, som slås av eller på. Det er ikke en fast forandring, men en løs forandring – såkalt metylering – som kan gå tilbake, sier han.

Omsorgssvikt kan for eksempel lage et epigenetisk minne, som i voksen alder kan utvikle seg til alvorlige psykiske problemer, forklarer Widerøe, som sier det kan sammenlignes med en «post-truamatisk stress-tilstand».

– Den er lik forandringene ved omsorgssvikt, som er funnet i diverse rotteforsøk. Denne arves til barnet og videre til barnets kjønnsceller, det vil si over flere generasjoner, sier professoren.

– Dette er ubehagelig å høre. Bør barn eller barnebarn være bekymret?

– De har grunn til å være redd for at noe vil oppstå. Epigenetikken som du får med deg, traumene du eventuelt bærer med deg, kan eskalere i senere alder.

IDA MARIE GILBERT: «Psykologene ville fått mindre å gjøre, hvis flere hadde lest Roald Dahl»

Mor og barn

Sverre Varvin ved HiOA synes imidlertid at man skal være forsiktig med å snakke om arvelig traumer. Han mener forskningen er langt tydeligere på at traumer kan overføres gjennom mor-barn-relasjonen. Det er her epigenetikken kommer inn, mener han.

– Hvis det oppleves som veldig utrygt for barnet i tilknytningsfasen mellom mor og barn, vil sårbarhetsgener bli aktivert.

I en studie fra i fjor av traumatiserte flyktninger i behandling, fant Varvin og forskerkollegaen at «barndomsbelastningene» hos flyktninger var mer bestemmende for hvordan de hadde det som voksne, enn nyere traumer som tortur.

Han mener Ida Gullviks beskrivelse av følelsesmessig lukkede mødre og frykten for en farlig omverden minner om opplevelsene til flyktningene som nå kommer til Europa.

– Flyktningbarna tilpasser seg. De unnlater å vise for mange følelser, fordi moren blir lei seg. Det er en av de mer veldokumenterte måtene traumatisering virke, sier professoren.

Slik kan en traumatisert mor, gjerne med symptomer på post-traumatisk stress-syndrom, påvirke barn i viktige utviklingsfaser:

• Hun kan få mindre kapasitet til å forholde seg rolig til små barn.

• Hun kan bli handlingslammet når barnet blir engstelig eller redd, siden det minner om eget traume.

LES MER: Boken som endret kirken, Ap og KrF

Flyktninger

En del traumatiserte foreldre klarer å beskytte barna, men de færreste familier går helt upåvirket videre, forklarer Varvin. Hos andre påvirkes forholdet til barna og familiedynamikken grunnleggende.

Ida Gullvik arbeider som NRK-journalist i Kirkenes. Hun mener at historien nå gjentar seg.

Vestleiren er ankomstsenteret for flyktninger i Kirkenes. Hit sendes flyktninger, som passerer den norsk-russiske grensen på Storskog, før de sendes videre. Mødre som har flyktet kan være traumatiserte og behøve hjelp for å få en god relasjon med barnet sitt, ifølge professor Sverre Varvin.

– Da jeg dekket strømmen av flyktninger til Sør-Varanger, så jeg voksne mennesker som var livredde og barn som prøvde å forholde seg til voksne som mistet kontrollen. Jeg er overrasket dersom ikke barna blir preget av de opplevelsene, sier hun.

Selv er hun tydelig på at hun har hatt en trygg oppvekst og at man kan ta bevisste valg om hva man vil bringe videre til egne barn.

– Men arven fra bestemor og mamma er noe jeg må lære meg å håndtere dersom jeg skal få barn, sier Gullvik.

BJØRN STÆRK I MIN TRO: – Synd er en av de beste ideene i kristendommen

Holocaust-spøkelse

Interessen for hvordan traumer kan virke over generasjoner, ble for alvor vekt da psykologer for få år siden begynte å levere alarmerende studier av pasienter som var barn av Holocaust-overlevende.

– Barn og barnebarn kunne ha samme mareritt som foreldrene, uten at foreldrene hadde fortalt dem om noe, sier Claudia Lenz, som er forskningsleder ved det Europeiske Wergelandsenteret.

Større studier viste riktignok senere at mange barn av overlevende klarte seg bra. Men hvordan kan man drømme foreldrene sine drømmer? Hvordan kan man preges av noe man aldri fikk vite om?

Selv har Lenz' forsket på hvordan følelser av skyld og skam knyttet til forhold under 2. verdenskrig overføres mellom generasjoner. Overføringen henger sammen med utviklingen i det hun kaller for «minnekultur» eller «minnefellesskap». Dette er den felles referanserammen vi finner i den offentlige samtalen om krigen.

Den legger tunge føringer for hva det er greit å snakke om og hva som bør forbli usagt. Men at noe forblir usagt, betyr ikke at det blir glemt, påpeker Lenz.

Kanskje må de psykologiske prosessene som Varvin og Widerøe beskriver forstås i lys av en slik dynamikk?

Hvordan et traume påvirker kommende generasjoner påvirkes kanskje av om storsamfunnet anerkjenner traumet?

TRO: Vi har snakket med dem som ber

Kroppen røper

– Det som ikke kan fortelles, setter seg ofte i kroppen, sier Lenz og legger til:

– Glemsel er at noe blir helt borte. Dette er noe annet en glemsel.

Hun snakker om tyskerjenter og tyskerbarn, og om NS-familier. I slike har det ofte vært taust.

– I intervjuene mine har folk ofte sagt at de skjønte på foreldres og slektningers kroppsspråk at her bør vi ikke spørre videre. Det blir et markert område, sier forskeren.

Slik kunne skamfølelse og ubehag overføres mellom generasjoner.

Mønsteret er, som vi skal se, slående likt hvordan traumene fra fornorskingspolitikken taterne-/romanifolket ble utsatt for har blitt overført mellom generasjoner.

MIN TRO: Anne-Kat. Hærland føler seg trygg på at hun kommer til himmelen

Mistillit i arv

– Vi fant en mistillit til myndigheter og offentlige instanser som gikk i arv. Det var et av de klareste funnene, sier Ragnhild Nordvik.

Før sosialantropologen ble programsjef i FOKUS (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål), skrev hun sammen med Monica Five Aarset en rapport om taterne-/romanifolket (reisende) sin situasjon i dag.

Forskningen inngikk i kunnskapsgrunnlaget til det såkalte Vollebæk-utvalgets utredning, som ble lagt fram i fjor sommer. Mellom 1897 og 1986 ble mellom 1.100 og 1.500 barn av reisende tatt fra foreldrene av Hjemløsemisjonen. Voksne ble plassert i arbeidskolonier.

Nordviks intervjuobjekter fortalte grovt sett to historier om hvordan frykten for myndighetene satt seg i dem:

• Foreldrene sa veldig tydelig at man må passe seg for barnevernet, for eksempel.

• Foreldrene var ekstra opptatt av å være forsiktig, av aldri å skille seg ut.

– Noen fortalte at det var veldig viktig for foreldrene at de hadde veldig rene klær på skolen og at de aldri kom for sent. Foreldrene overførte kanskje frykten uten at de var klar over det selv. Barna skjønte nok beskjeden: «Vi er spesielt utsatt og må passe oss», sier Nordvik.

Barna, som nå har blitt voksne, lever med konsekvensene den dag i dag. Det hemmer dem i møte med et tjenesteapparat som ikke kjenner de reisendes historie. En enkel innkalling fra PP-tjenesten på skolen kan utløse frykt for å miste barna, forteller Nordvik.

LES MER: Elsket og omstridt mystiker

Konsekvenser

For taterne-/romanifolket er den brutale fornorskingspolitikken et kollektivt traume, som har konsekvenser.

Forskerne Dag Ellingsen og Siw Beate Lilleaas dokumenterte en dødelighet blant reisende oppført i arkivet til Hjemløsemisjonen, som Knut Vollebæk kalte uten «sidestykke i norsk historie». Og et ekstremt lavt utdanningsnivå.

Ida Karine Gullvik ser ikke bort fra at noen av de sosiale problemene i Finnmark – som psykiske lidelser, rusmisbruk og problemer i skolen - kan spores tilbake til krigstraumer.

– Mange så folk bli skutt i fangeleirene. Noen har fortalt at de som barn våknet av hardt skadde soldater som kom inn i huset deres mens de sov, med ansikt som nærmest var i ferd med å falle av. Det er vanskelig å sette fingeren på årsakssammenhenger, men her har vi en generasjon som opplevde krigen på en helt annen måte enn folk gjorde i Sør-Norge. Når vi senere ser store sosiale problemer, tror jeg at det viss grad kan skyldes slike krigstraumer.

Professor Sverre Varvin ved HiOA tror det kan være noe i den teorien.

– Befolkningsstudier viser at hvordan man blir behandlet etter at du er utsatt for traumer og belastninger, er veldig bestemmende for hvordan det går i fremtiden. Risikoen for psykisk og somatisk sykdom øker om du ikke blir trodd og hørt.

Nettopp det skjedde i Finnmark, påpeker Varvin. Innbyggernes lidelse ble ikke anerkjent.

– Desto tettere du er knyttet til en person følelsesmessig, hvis historie ikke er kollektivt legitim, jo mer belastende blir det, sier Claudia Lenz ved HL-senteret med henvisning til tyskerbarn og NS-barn.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Riktig valg

Gullvik og moren har opplevd at familiens krigshistorie ikke har passet inn, for eksempel i historieundervisningen på skolen. For de som er heltene i andres historie, er skurker og overgrepsmenn i deres.

Kanskje var det derfor det kjentes riktig å gå bredt ut med historien i en radiodokumentar.

– For meg og mamma var det fint å få plassert det som har vært vanskelig for oss inn i en større historie og skape en forklaring på hvorfor ting er som de er. Det hjalp meg å forstå at dette som jeg har i meg egentlig tilhører noen andre. Det er ikke noe jeg trenger å ta med videre, sier Gullvik.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter