En sommerkveld i fjor satte den tidligere syke- pleieren Gill Pharaoh seg ned på en restaurant ved Rhinen. Ved samme bord satt mannen John. De to hadde reist til Basel med et helt spesielt formål. Neste dag skulle Gill avslutte livet på en sveitsisk klinikk. Nå delte ekteparet et siste måltid sammen ved den idylliske elven.
Gill Pharaoh var ikke den første briten som hadde tatt turen til Sveits for å benytte alpelandets liberale tilbud om eutanasi. Men i motsetning til de fleste andre, var ikke Pharaoh uhelbredelig syk. Bortsett fra at hun var plaget med øresus, hadde hun ingen spesielle fysiske lidelser.
Pharaoh hadde heller ingen grunn til å frykte ensomhet eller manglende hjelp i alderdommen. Hun var en del av en stor, velstående London-familie. Datteren var selv sykepleier.
I et intervju sa den friske 75-åringen at hun ikke ønsket å bli gammel, og klaget over at hagearbeidet og sene middagsselskaper ikke ga henne den samme gleden som før. Viktigst var nok det likevel at hun ikke ønsket å bli en «gammel dame som opptok sykehus- senger».
Gill Pharaoh var aktiv i kampanjen for å få legalisert aktiv dødshjelp i Storbritannia. På bloggen sin skrev hun at «gamle mennesker er en byrde for samfunnet».
REPORTASJE: Slik foregår dødshjelp i Nederland
På begge sider
Stadig flere ønsker et tilbud om aktiv dødshjelp i Norge. Fremskrittspartiet har gått inn for aktiv dødshjelp i sitt prinsipprogram. Venstres Sveinung Rotevatn kaller dagens forbud for en inhuman praksis og skriver i sin bok Liberalisme på norsk (2014) at dette «burde vi gjere noko med».
SVs Bård Vegar Solhjell åpnet for en debatt om aktiv dødshjelp i et blogginnlegg i 2009. Da lederen i Sosialistisk Ungdom, Nicholas Wilkinson, i 2014 fikk spørsmål om én ting han ville endre i moderpartiets SVs partiprogram, var svaret å tillate eutanasi.
Meningsmålinger har også vist at tilhengere av aktiv dødshjelp har vind i seilene.
Ofte er intensjonen bak forslag om aktiv dødshjelp god: Man ønsker å hjelpe mennesker som opplever lidelse og frykt i møte med sykdom og død.
LES OGSÅ: Tror Stordalens Sveits-utsagn gjør nordmenn mer positive til dødshjelp
Derfor har rettighetene til syke og døende personer heldigvis blitt styrket de siste tiårene. Europarådet vedtok i 1976 en resolusjon som fastslo at alle syke og døende har rett til å beholde sin personlige integritet og verdighet. De skal også bli fullstendig informert om sykdommens behandling og forløp, og få effektiv smertelindring. De har også rett til å hjelp til å forberede seg på å møte døden og la den komme naturlig, uten uønskede medisinske inngrep for å forlenge livet. Men eutanasi står i kontrast til disse rettighetene. Svaret på frykten for aldring, sykdom og død er aktiv livshjelp, god lindrende behandling og omsorg ved livet slutt.
LES OGSÅ: Brittany fikk sin siste vilje
Eutanasi legger et utilbørlig press på syke og eldre – og gir legene for stor makt over liv og død.
Utilbørlig press
Eutanasi er ikke bare et spørsmål om individers ønske om å styre avslutningen på livet. Hvis samfunnet åpner for aktiv dødshjelp, vil dette føre til en generell relativisering av menneskelivets verdi og øke presset på menneskeverdet til andre syke og døende personer.
Det rokker også ved det som er hele grunnlaget for vår helsetjeneste, nemlig å behandle sykdom, lindre smerte og redde liv. Eutanasi legger et utilbørlig press på syke og eldre – og gir legene for stor makt over liv og død.
Når en person velger eutanasi, påvirker det andre mennesker liv og rettigheter. Gill Pharaoh innrømmet selv at personer i hennes nærmeste familie hadde problemer med avgjørelsen hennes. «Men det er ikke deres valg», slo hun fast.
Mange frykter, med rette, en skråplaneffekt ved innføring av aktiv dødshjelp.
Historien om Gill Pharaho viser at det er naivt å tro at eutanasi vil forbeholdes de alvorlig syke og døende. I Nederland får stadig flere innvilget aktiv dødshjelp på grunn av psykisk sykdom.
I 2014 ble Belgia det andre landet i verden som tillater dødshjelp for uhelbredelig syke barn. I motsetning til det første landet, Nederland, ble det ikke satt noen nedre aldersgrense. Hvem skal bestemme når dødshjelp er i et barns interesse?
Når enkelte eldre i Nederland bærer med seg kort som forteller legene at de ikke ønsker eutanasi, vitner det om frykt for at alvorlig sykdom og aldring skal føre til at livet blir avsluttet mot deres vilje.
Debatten om døden kommer til Norge. Vårt svar må være livet.
Mannen med ljåen må aldri få jobb ved norske sykehus.