Økonomiprofessoren regnes blant verdens fremste eksperter på fattigdomsbekjempelse. Han er rådgiver for FNs generalsekretær om de nye bærekraftmålene, der det mest ambisiøse er å utrydde fattigdom innen 2030.
Mangler vilje
Å bekjempe og utrydde fattigdom er fullt ut mulig, poengterte Sachs på et bistandsseminar på Stortinget torsdag. Det handler bare om anstendighet og vilje til å bruke penger til å hjelpe verdens minst privilegerte. Han refser nådeløst rike land som «bruker trillioner av dollar på å blåse et land til himmels, men som synes noen milliarder for å redde liv er for dyrt».
LES OGSÅ: Ber Brende straffe palestinsk «terrorlønn»
Retorikken underbygges med at FNs generalforsamling i 1970 satte som mål at rike land skulle gi 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) til bistand. 46 år senere er nivået 0,3 prosent, eller 30 øre per hundrelapp til kamp mot global fattigdom.
Og verre: Mindre enn ti øre av hundrelappen går til de 48 fattigste landene som trenger det mest. Det er én promille av vår rikdom.
USAs krigføring
Ifølge Sachs er det «en komplett skam» at USA bare gir 0,17 prosent av BNI til bistand, samtidig som landet «blåser Midtøsten i fillebiter». Han gir hjemlandet stort medansvar for den humanitære krisen med millioner på flukt fra Syria:
– Vil dere stanse flyktningstrømmen, må dere be USA stanse sine kriger for regimeskifte! For sannheten er at dette er en amerikansk, saudiarabisk og tyrkisk katastrofe som de har landet i Europa. Krigen i Syria er ingen borgerkrig, men en krig disse har startet for å bli kvitt president Assad. Dette er en villet krig, på samme måte som krigene i Irak og Libya, hevder Sachs.
Ikke bestått
Sachs er aldri på besøk her i landet uten å skryte noe voldsomt over lille Norges rolle som giverland og humanitær spydspiss. Vi er anstendige der andre svikter, et lysende eksempel til inspirasjon og etterfølgelse når det gjelder å dele av vår rikdom til verdens verst stilte.
LES OGSÅ: – Må kreve at norsk bistand når de svakeste
Økonomiprofessor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo mener den norske selvgodheten like fullt kan dempes noen hakk. Han påpeker at vi er blitt «velsignet med masse olje og ressurser». Hvis dette var en prøve for å se hvordan påstått likhetsorienterte nordmenn ville bruke rikdommen vi ble gitt, så har vi ikke bestått testen:
– Vi skulle mye mer pågående brukt penger på dem som virkelig har bruk for dem, ikke på oss selv som har alt fra før. Norges store utfordring er hvordan vi på anstendig vis kan spre de godene vi har fått, ved å bruke mer av vår oljerikdom til beste for verden som helhet, sa Moene på seminaret.
Moralske verdier
Både Sachs og Moene fremhever moralske verdier som anstendighet, solidaritet og likeverd i bistandspolitikken.
LES OGSÅ: Hvert minutt dør 11 barn – det er ikke tilfeldig hvem de er
Sachs – med en fortid som arkitekt bak til dels omstridte programmer for innføring av markedsøkonomi etter kommunismens kollaps i Øst-Europa – nevnte verken økonomisk vekst eller effektivitet i bistanden når han innstendig bad rike land bruke mer av sin rikdom mot fattigdom og nød.
– Største hindring mot universelle helsetjenester og utdanning til alle er ikke korrupsjon og vanstyre i fattige land, men mangel på ressurser til fattige mennesker, samt vanstyre i rike land med for mye krig og for mye sløsing, sa Sachs.
Effektivitet
Kalle Moene går i rette med en dominerende tenkning der økonomisk vekst framstilles som alle tings mål, også i bistanden. Han understreker at økonomisk vekst kun er et middel for å forbedre menneskers velferd og materielle kår, og avviser påstander om manglende effektivitet som argument for å kutte bistand:
– Skulle vi bare finansiere det som er supereffektivt, kunne vi nesten stanse alt vi driver med her i landet.
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
Det finnes ingen nasjonale grenser for moral, og det er ingen umulighet å redusere forskjellene i velstand mellom land, påpeker Moene, som viser til hva vi har oppnådd i det geografisk vidstrakte Norge:
– I mellomkrigstiden var Norge et av landene med størst ulikhet mellom regioner. Ved tusenårsskiftet var dette dramatisk snudd, gjennom overføringer mellom regioner og kommuner, påpekte Moene – som oppfordrer til samme solidariske vilje til utjevningstiltak mellom verdens rike og fattige land.
