Holocaust var ikke svart/hvitt

Det har vært en forenkling i svart og hvitt. De som hjalp jødene, og de som drepte jødene, var minoriteter. Men hva med alle de andre, de som ikke gjorde noe? spør Dariusz Stola, som er direktør ved det jødiske museet i Warszawa.

Han var en av deltakerne i en panelsamtale om framstillingen av jødisk historie og Holocaust på Litteraturhuset i Oslo forrige uke. Samtalen foregikk i regi av dette museet og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i Oslo.

– Nazistenes endelige løsning utsatte alle europeere for en helt ny test, nemlig hvordan forholde seg til at naboene dine blir drept, sa professor Stola. For polakker ble dette ekstra utfordrende, fordi jødene ble drept i Polen, ikke sendt til fjerne land.

– De fleste polakker som døde under krigen, var jøder. Dette er et nøkkel-element i polsk historie, sa han.

LES OGSÅ: Auschwitz - symbolet på Holocaust

Forenkling

I den kommunistiske historieskrivingen etter krigen ble Holocaust gjort til noe som tyskerne gjorde mot polakkene. Folkemordet ble ikke fornektet, men det ble brukt til politiske formål. Derfor trodde de fleste polakker at de alle led like mye som jødene.

– I skolen lærte jeg at det var polakker som ble drept i Auschwitz. Vi lærte også at vi hadde mange polske helter som reddet jøder, sa Monika Koszynska – som også arbeider ved det jødiske museet i Warszawa.

En slik forenkling preget ikke bare polsk, men også norsk historieskriving etter krigen, påpekte Mats Tangestuen, som er forsker ved det jødiske museet i Oslo. De norske jødenes skjebne forsvant for en stor del i beskrivelsen av norsk motstand og hva det norske folk måtte lide under krigen.

Da det på 50-tallet ble laget en film om det jødiske barnehjemmet i Oslo, ble det framstilt som det var tyske SS-soldater som arresterte barna.

– Men i virkeligheten var det norske politifolk som gjorde det, påpekte Tangestuen. Det var først på 80-tallet man begynte å skrive om de norske jødenes skjebne i akademisk sammenheng.

LES OGSÅ: Auschwitz-overlevende ba om et ellevte bud: Du må ikke stå og se på

Stillheten

I det jødiske miljøet i Norge var det lenge den store stillheten som preget samtalen om det som skjedde under krigen.

– Det var så smertefullt hva som hadde skjedd at folk ikke snakket om det. Det ble en stor stillhet omkring Holocaust, sa Irene Levin, som er professor ved Høgskolen i Oslo. Det var selvsagt en bevissthet om utryddelsen, som man stadig ble minnet om i mange sammenhenger. Men det ble ikke snakket direkte om.

De norske jødene var også med på svart/hvitt-tegningen og oppdelingen i onde og gode.

– Etter krigen måtte de prøve­ å forstå hva som skjedde. De gjorde hva resten av nordmenn gjorde: De la skylden på tyskerne og nazistene. Resten av folket ble frikjent. De fortsatte med å integrere seg – og de fem årene var som en anormalitet som kunne kuttes vekk, sa Levin.

Vitnesbyrdene

Den skjeve framstillingen av Holocaust i tidligere år gjør at lærerne nå må læres opp på nytt, fortalte Monika Koszynska. Hun arbeider med undervisning av ungdom, og holder også kurs for lærere.

– Det jeg har lært meg, er at vi må bruke vitnesbyrdene om det som skjedde. Vi har historiene om de som døde, og om de som overlevde. Vi får de overlevende til å fortelle og til å undervise. Dette er det mest effektive. Det er personlig kontakt med historien som gjør det mulig å forstå, sa hun.

– Det er smertefullt, det er vanskelig, men jeg føler vi gjør framskritt, langsomt. Det er bare 15 år siden det ikke fantes lærebøker om temaet. Vi arbeider med å bygge opp igjen minnet. Vi leter etter spor som vi kan bruke til det, sa hun.

Hva når den generasjonen som opplevde krigen er i ferd med å dø ut? Heldigvis har det jødiske museet tatt vare på et stort materiale, blant annet 52.000 video-opptak med overlevende fra Holocaust.

LES OGSÅ: Verdens største minneprosjekt, snublesteinene, skaper splid

Jødisk arv

Det er også mange initiativer lokalt for å ta vare på minnet om de som døde eller som måtte forlate Polen etter krigen.

– Det finnes ikke et polsk barn som ikke kjenner diktene til jødiske diktere. Den jødiske arven er fortsatt en del av vår kultur, fordi så mye av den ble skapt av jøder, sa hun.

Men derfor er det viktig å gjøre nye generasjoner klar over at disse minnene er jødiske minner, understreket Stola. Han la også vekt på den rollen Hollywood og dataspill har i å skape bevissthet om krigshistorien hos de unge.

Etter at kommunismen falt, oppsto det en sterk debatt om Holocaust og krigshistorien i Polen. Det mener Stola har gjort at Polen har fått en mye større­ bevissthet om dette enn for eksempel Litauen. Men debatten har også vært polarisert og pinefull.

– Vi oppdager nå – og det er veldig pinefullt – at noen av heltene fra motstandsbevegelsen drepte jøder. Det var ikke tyskerne som tvang dem. De var nasjonalister som mente Polen skulle være uten jøder. Derfor tror jeg vi har den mest smertefulle debatten foran oss, sa Koszynska.

Men dette er egentlig gammel kunnskap som nå kommer i en ny sammenheng, mente Stola. Kommunistene brukte dette til å diskreditere den polske nasjonalismen. De som kjempet mot Sovjet, ble beskrevet som fascister. Problemet oppstår når disse nå skal rehabiliteres og få minnesmerker og minnedager.

Antisemittisme

Hva med den nye nasjonalismen og antisemittismen i Polen? ble det spurt på Litteraturhuset. Stola svarte at 25 prosent av befolkningen har antijødiske holdninger. Det er ikke enestående i Europa, selv om det er høyt.

– Hvordan er det mulig å være antisemitt når man vet at jøder ble drept i våre gater? Nå opplever vi også det helt utrolige at vi har et parti som både er anti-jødisk og anti-muslimsk, sa han.

«Vi har ikke verdens klokeste regjering», bemerket han – og viste til lovforslaget om å forby påstander om at Polen hadde noe ansvar for nazistenes dødsleire i Polen.

Han sammenlignet likevel dette med at det allerede er forbudt å fornekte Holocaust.

– Jeg tror forbudet var et feilgrep. Politikere skal ikke bestemme hva folk kan mene. Du fjerner ikke problemet ved å gjøre noen til martyrer. Svaret må være åpen akademisk debatt, sa han.

Kirken

Men det er ikke bare den fascistiske arven som er en kilde til antisemittisme.

– Vi har også den gamle anti-judaismen fra Den katolske kirken, som ser jødene som ansvarlig for drapet på Jesus, sa Stola.

– Etter annet Vatikankonsil og Johannes Paul 2 – den mest jødevennlige pave siden Sankt Peter – er det overraskende at det finnes antisemittisme i den polske kirken. Jeg antar det er en intern konflikt i det katolske hierarkiet, sa Stola.

De polske biskopene har bedt om tilgivelse for massakren i Jedwabne i 1941, der 340 jøder ble brent inne av polakker. Samtidig er den største katolske radio­stasjonen i Polen nå åpent antisemittisk, sa Stola.

Kirkens rolle er også et av de kontroversielle temaene i krigshistorien.

– Den polske katolske kirken var et av nazistenes fremste mål under krigen. Svært mange prester og munker ble drept. Det var mange klostre og prester som berget jøder. Spørsmålet er: Kunne kirken gjort mer? Svaret er selvsagt ja, sa Stola.

Det har vært en lignende ­debatt om motstandsbevegelsen i Norge, påpekte Mats Tangestuen. Gjorde motstandsbevegelsen det som var mulig for å redde jødene, eller sviktet den jødene?

– Mitt svar er noe midt i mellom. Noen i motstandsbevegelsen mente dette var noe de ikke skulle engasjere seg i. Men de fleste som kom til Sverige, ble reddet av folk knyttet til motstandsbevegelsen, sa Tangestuen.

– Jødene fikk ulik slags hjelp. Noen greide seg selv. Noen fikk hjelp fra folk som ikke var med i motstandsbevegelsen. Flukten var ikke organisert av motstandsbevegelsen som sådan. Men mange folk som var organisert i motstandsbevegelsen, deltok i å hjelpe jøder til Sverige, sa Irene Levin.

Et av de spørsmålene vi vet lite om, er om jødene måtte betale for å bli hjulpet til Sverige, påpekte Tangestuen. Levin repliserte at man vet om folk som betalte mye – kanskje så mye som ti årslønner – til hjelperne.

– Men dette har vært et ømtålig spørsmål, sa hun.

LES OGSÅ: – Jøder er ikke trygge i Malmö

De tause

Det vi vet minst om, er alle de tause i midten, mente professor Stola.

– Det er veldig lite forskning på dette. De fleste fortsatte sitt liv, prøvde å unngå problemer. Det er hva som skjer i krig og krise, du snevrer inn det moralske perspektivet. Dette handler jo om å forstå våre besteforeldre, hvilken vanskelig situasjon de var i, sa han.

Det er ofte hans oppgave å ta imot besøkende politikere i det jødiske museet. De vil ofte ha de klare svarene.

– Men når vi deler inn i onde og gode, fjerner vi det kompliserte. Jeg vil la de besøkende beholde problemet. Dersom du blir urolig over mitt svar, så er det bedre enn at du får fred ved å få et endelig svar, sa Stola.