Nyheter

Minoriteter bruker ikke familievernkontor

Folk fra «æreskulturer» får i stedet hjelp med familiekonfliktene sine i storfamilien og fra religiøse tillitspersoner. Flere er bekymret.

Bilde 1 av 2

Svært få første- og andregenerasjons innvandrere bruker familievernkontorene ved konflikt i familie eller forhold.

Det forteller Anne Marte Stifjeld ved Røde Kors hjelpetelefon for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse og leder Trine Eikrem ved Enerhaugen familievernkontor i Oslo. Eikrem er en av Familievernets fremste på minoriteter.

Ære

De som ringer Røde Kors kommer oftest fra æreskulturer i Midtøsten, Nord-Afrika eller Asia – for eksempel Pakistan, ifølge Stifjeld. Terskelen er høy for å oppsøke familievernet.

LES OGSÅ: Unge, norske muslimer i identitetskrise

Eikrem sier at de også sliter med å nå miljøer som det tamilske i Oslo:

– Det er også en æreskultur.

Internt

Spørsmålet er: Hvor går de i stedet? Ett av stedene er storfamilien, ifølge Eikrem.

– Når de kommer til obligatorisk skilsmissemekling hos oss har de allerede vært gjennom mekanismer internt i storfamilien, sier hun.

Til doktorgaden sin intervjuet Tone Linn Wærstad ved Universitetet i Oslo ti muslimske kvinner som hadde brutt ut av voldelige ekteskap. Som regel meklet noen fra de involverte familiene, men det forekom at en moské ble brukt, forteller hun.

LES OGSÅ: Nordmenn krenker heller kristne enn muslimer

Forstander Basim Ghozlan ved Rabita-moskeen i Oslo sier at hans bekjente pleier å be om hjelp fra kjente og moskeen. Som tillitsperson i moskeen kontaktes han ofte for hjelp i familiekonflikter. Det skjer frivillig og uformelt:

– Jeg tror de fleste moskeene tvinges til å ha en slik tjeneste, for folk bruker nettverket de har, sier Ghozlan.

Trine Eikrem sier det finnes det mange slike «interne støttesystemer». Tamilsk Ressurs- og Veiledningssenter og Minhaj konfliktråd er eksempler på mer formelle utgaver, ifølge Vårt Lands kilder.

Stifjeld i Røde Kors mener det i æreskulturer kan være vanskelig å søke hjelp utenfor kjernefamilien i det hele tatt.

Bekymret

Trine Eikrem er bekymret for følgene av å søke hjelp i religiøse kanaler eller i storfamilien:

– Det kan være en fare for at de ikke får råd i tråd med loven. En kvinne kan bli overtalt til å holde ut litt lenger i ekteskapet eller en ungdom til å høre på foreldrene. Jeg er redd for at én part gis flere rettigheter enn den andre ut fra kjønn eller alder, sier Eikrem, som sier det ikke bare gjelder islam.

Eikrem spør seg om hjelperne melder ifra til politi eller barnevern ved mistanke om familievold eller omsorgssvikt. Familievernets ansatte har meldeplikt:

– Dersom de ikke har samme trykk på det, er det skummelt.

LES OGSÅ: I én sak har nordmenns holdning til innvandrere snudd

Anja Bredal ved Høgskolen i Oslo og Akershus vet om eksempler på at moskeer «får eller tar en rolle ved familiekonflikter». Hun deler Eikrems bekymring.

– Hva slags råd gir moskeene utenom den obligatoriske skilsmissemeklingen hos familievernet?e Islam har andre prinsipper for barnefordeling og skifte enn loven.

Bredal tror at det er «grunn til å frykte» at noen meklere ved moskeer ikke melder ifra til politi eller barnevern ved mistanke om vold, eller støtter den utsatte i å søke hjelp.

Forskeren er nøye med å understreke at dette også gjelder andre religioner, som «mer eller mindre lukkede kristne trossamfunn».

Unntak

Kvinnene Tone Linn Wærstad intervjuet sa at meklerne ikke sympatiserte med ektemennene.

– De ba ektemennene bedre seg. Konene ble bedt om å gå tilbake til ekteskapet. Så skulle de se det an, sier hun.

Wærstad konkluderte med at kvinnene i praksis ikke hadde samme adgang til skilsmisse som mennene. Kulturelle regler trumfet loven. Hun understreker at dette er ekstreme tilfeller.

Årsakene

Vårt Land har i tillegg til de siterte kildene snakket med en forsker, en terapeut i Familievernet, en mangeårig leder i Minhaj konfliktråd, samt folk i krisesentersystemet, organisasjonen LIM, Tamilsk Kvinneorganisasjon og Tamilsk Ressurs- og Veiledningssenter.

De peker på en rekke mulige årsaker til at familievernet ikke brukes:

• Andre tradisjoner for konfliktløsning og mindre tillit til staten. Man foretrekker det man kjenner, noen man har tillit til med samme bakgrunn. Terapi kan i seg selv være fremmed.

• I en æreskultur vil man å unngå skam og tap av kontroll. Da er det bedre å løse en konflikt «internt».

• Myter om offentlige tjenester. Familievernkontoret oppfattes som et «skilsmissekontor» fremfor et «løsningskontor».

• De offentlige tjenestene er de ressurssterkes tjenester. Særlig folk som er nye i landet kan mangle kunnskap om dem og hvordan man benytter seg av dem.

• Språkbarrierer, ubehag ved bruk av tolk og praktiske problemer.

• Familievernet har så mange oppgaver at det ikke får gått grundig til verks.

Kompetanse

Trine Eikrem forteller at Familievernet har økt kompetansen på arbeid med minoriteter. Den vil variere, men alle kontorer skal ha en viss kjennskap.

Hun gleder seg over at andre generasjon deltar på foreldrekurs, men synes det er leit at så mange uteblir, eller kommer for sent, ved konflikter.

– Vi har god erfaring med å hjelpe. Flere fra æreskulturer opplever det faktisk som lettere å snakke i en sekulær ramme, sier hun.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Anne Marte Stifjeld i Røde Kors har gjort seg lignende erfaringer. Hun lurer på hvordan meklerne i «innvandrerorganisasjoner» håndterer både tvangsekteskap og mer hverdagslige kommunikasjonsproblemer:

– I en æreskultur er det vanskelig å snakke om at datteren har blitt kjæreste med en utenfra. Hvor god er dialogen med familien der?

Les mer om mer disse temaene:

Andreas W. H. Lindvåg

Andreas W. H. Lindvåg

Andreas W. H. Lindvåg er politisk reporter i nyhetsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter