Nyheter

En skremt bjørn

Ingenting er så farlig for omgivelsene som en bjørn som føler seg trengt opp i et hjørne.

Når man ser kartet over de enorme landområdene Russland kontrollerer, er det vanskelig å forstå at de er redde for at noen skal komme og ta dem.

Vi har nettopp kunnet følge en filmatisering av Leo Tolstojs «Krig og fred», der bakgrunnen er Napoleons invasjon i 1812. Russland har opplevd tre slike store invasjoner, der hovedstaden Moskva ble erobret eller truet, og der de menneskelige kostnadene var enorme.

Det har satt dype spor i folkesjelen.

LES OGSÅ: Blasfemilov setter sinnene i kok i Georgia

Samtidig er russerne bevisste om at de er et stort og særpreget folk. Kombinasjonen av sårbarhet og stolthet, av frykt og makt, gjør det vanskelig for omverdenen å forholde seg til dem.

Flatt land

Russland er nok stort. Men det flate landskapet byr på få naturlige grenser på vestsiden av Uralfjellene.

De russiske fyrstedømmene som sprang ut av vikingenes Kiev-stat, ble på 1200-tallet invadert fra øst av mongolene. De raserte nesten alle byene og drepte de fleste av innbyggerne der.

Deretter var Russland i realiteten en samling av mongolske lydriker i to hundre år, og utsatt for stadig gjentatte mongolske ­herjingstokt.

LES OGSÅ: Dette er den første krigsforbrytersaken utenfor Afrika

Da mongolmakten gikk i oppløsning, fikk Moskvafyrstene ­etter hvert kontrollen over området fra Svartehavet til Østersjøen. Det keiserriket som Vesten møtte fra Peter den store, virket som en formidabel makt.

Men den maktet ikke å hindre Napoleon i å marsjere hele veien til Moskva. Det var den russiske vinteren og folkets store offer som tok knekken på ham.

Samme taktikk – bare enda grusommere gjennomført – gjorde det mulig for Stalin å slå tilbake Hitlers invasjon 130 år senere. Kanskje så mye som 25 millioner russiske liv og enorme materielle ødeleggelser kostet det å hindre at Sovjetstaten ble knust av nazistene.

Forsvarslinje

For å verge seg mot invasjoner satset Russland på å trekke sine forsvarslinjer lengst mulig mot vest. Det østlige Polen og de baltiske land ble en del av tsarriket på 1700-tallet.

Men alt dette gikk tapt i første verdenskrig. Etter Hitlers neder­lag sørget Sovjetstaten for å ta alt sammen tilbake. I tillegg ble Warzawapaktlandene nærmest russiske lydriker. Forsvarslinjen var havnet langt inne i Europa.

Alt dette gikk tapt da Sovjetunionen falt fra hverandre på 90-tallet.

Warzawapaktlandene­ gikk inn i Nato, og til og med tidligere russiske områder som Ukraina og Georgia søkte om å få bli med i den vestlige alliansen. Forsvarslinjen ble rykket dramatisk nærmere kjernelandet rundt Moskva.

Russland føler seg igjen truet.

LES OGSÅ: – Historisk kyrkjekyss kan ha positive konsekvensar

Det kan virke absurd. Men det har lenge vært en paranoia over de russiske regimer. Tidlig på 80-tallet var sovjetlederne overbevist om at Nato planla atomkrig. Derfor utplasserte de sine atomraketter i Europa – og Nato plasserte ut sine atomraketter som mottrekk.

Den russiske fryktkulturen smittet, og verden ble farligere.

Putin

Noe av det samme ser vi nå igjen. Mange russere ser det både som en ydmykelse og en trussel at Vesten har rykket sine grenser så nær Moskva. Putin mener at det var et feilgrep å la Baltikum, Ukraina og Hviterussland gli ut av Russlands hender.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Det betyr ikke nødvendigvis at Putin har planer om en gjenerobring. Han ville nok gjerne gjort det om kostnaden ikke var for stor.

Sett fra Estland er ikke det særlig beroligende. Vesle og flate Estland kan feies over av den russiske hæren på et øyeblikk. Det er ikke det minste merkelig at de har bedt om og fått hjelp av Nato i form av mer eller mindre permanent utplasserte styrker.

Dermed står igjen russiske styrker og Natostyrker rett overfor hverandre i Europa. Frykten for russiske hensikter gjør sin virkning. Det samme skjer nå i Finnmark, der Nato øker sitt nærvær etter mange års nedtrapping.

Norge

I Norge kan vi nok ta invasjonsfaren med ro. Men vi har nok av interessekonflikter der vi får problemer dersom russerne ønsker å markere styrke. Det som hendte ved Storskog i vinter var en påminnelse om det.

LES OGSÅ: – Forholdet mellom Norge og Russland er dårlig

Det er ikke lett å forholde seg fornuftig til en slik nabo. Det krever en fast markering av at vi ikke er noe lett offer for utpressing, men også en utstrakt hånd som kan overbevise om at vi ikke er noen fare for dem.

Begge deler er nødvendig – men hvor balansen går, blir en nøtt for våre politikere.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Nyheter