Nyheter

Den streiteste ungdommen

Historien om et annet ungdomsopprør.

Nå og da hører jeg folk klage på ungdommen. De er blitt så streite. Ikke drikker de, ikke kler de seg frika og ikke støtter de opp om venstreradikale kampsaker. De verste er religiøse og venter med sex.

Jeg er ikke blant dem som klager, for jeg kjenner igjen min egen ungdomstid. Ikke fordi jeg var ungkonservativ og kristen, tvert om: Jeg vanket på Blitz og var utpreget anti-kristelig.

Men jeg var straight edge. Og siden jeg synes det er en mindre skandale at en verdiavis som Vårt Land bare har nevnt straight edge i forbifarten en gang de siste 20 åra, tar jeg jobben som folkeopplyser:

LES OGSÅ: Han koker suppe på småbarn

Opprør innen opprøret

Washington DC, 1981: Punkmiljøet var preget av flatfyll og narkotika. Bandet Minor Threat leverte en kort, kjapp protest i låten Out of Step: Don't smoke/Don't drink/Don't fuck/At least I can fucking think. En annen låt het Straight Edge. Budskapet traff en nerve.

Tekstforfatter Ian MacKaye har i tiårene siden sverget på at han ikke var ute etter å starte noen bevegelse. Men bevegelse ble det. Tusenvis av ungdommer ble straight edge og avsverget seg alkohol, narkotika og røyk.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Mange punkkonserter i USA var uten aldersgrense.­ De som var under 21, og dermed for unge til å ­kjøpe alkohol, fikk en stor X tusjet på håndbaken av personalet. Vips, så hadde straight edge-rørsla fått sitt symbol. Noen av oss skar inn X-en med kniv eller barberblad, som en ed avlagt i blod.

Sammen med korte frisyrer og påfallende streite klær hadde straight edge-rørsla funnet en perfekt måte å markere avstand til en foreldregenerasjon som hadde vært hippier, og til punkerne som hadde kommet før. Et opprør innenfor opprøret, om du vil. Å bli truet med, eller få bank, av eldre, fullere punkere på grunn av den provoserende X-en på hånda var en del av pakka.

Musikken var rå, kjapp og hard, men skulle også være noe mer enn musikk. Tekstene var som opprop om kameratskap, lojalitet og engasjement.

LES OGSÅ: «Musikkelskere og nostalgikere kan glede seg til denne»

Amerikansk alternativ

Boston-bandet Slapshot så på straight edge som et ekte amerikansk alternativ til skinheadkulturen, som jo var fra England. Youth of Today fikk ungdommer til å bli vegetarianere og lese Bhagavadgita. Selv ble vokalisten munk. Belgiske Manliftingbanner var kommunister.

Parodiene måtte komme. Bandet Crucial Youth viftet fra scenen med sin enorme «Youthbrush» mens de skrek om trafikkregler og næringsgrupper og advarte ungdom mot å la seg friste av te og kaffe.

Det nådde Norge også. Det ble startet band, og man satt på Krishna-tempelet på Riis og hørte på prekener fra Veda-skriftene og gledet seg til ­vegetarmiddagen. Der vanlige ungdommer hadde­ fylle­historier, gikk det gjetord om da en av oss spiste så mye at han begynte å gråte.

LES OGSÅ: «Vekker spøkelser til live med nystemt gitar»

Anerkjennelse

De fleste falt fra (eller «breaka edgen»), slik det er med ungdomsbevegelser. For min del ble avholdenheten byttet ut med måtehold (det vitses om hvor lite jeg drikker).

Men for hver som falt fra, var det en ny tenåring som sto klar til å tegne kryss på håndbaken, tiltrukket av musikken og budskapet om at en annen ungdomstid er mulig.

Så hver gang et ungt menneske står fram og forteller om at de ikke drikker eller vil vente med sex til ekteskapet, nikker jeg anerkjennende fra sidelinja. Kanskje er det dette som er det definitive ungdomsopprøret i dagens Norge?

Denne teksten er skrevet til lyden av For Petes Sake, som består av pionerer fra det norske straight edge-miljøet, og hvis nye langspiller In Faith and Loyalty foreligger på vinyl i disse dager.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Nyheter