Prøver igjen

Da det gamle året gled over i det nye, ga jeg meg selv én eneste utfordring: Jeg skulle irritere meg mindre over alt det teite mine medmennesker gjør. Status i skrivende stund er svært nedslående. Før klokken er blitt tolv en helt vanlig hverdag, har jeg irritert meg over følgende (dette er bare det jeg kommer på i farten):

LES MER: «En god porsjon selvforakt er helt nødvendig for et fruktbart nytt år»

Slyngelen som aldri gjør det minste tegn på å flytte skolesekken sin og gi sitteplass til andre på bussen – før noen overtydelig må konfrontere ham med at billetter og månedskort gjelder for én person.

Den pelskledde kvinnen med Fjellräven-sekk (hvilket stilbrudd, pels og fotformsekk, liksom) som står i midtgangen på toget, svinger seg rundt uten å tenke på at sekken treffer meg mitt i fleisen.

Interiørarkitektene som har ansvaret for utformingen av Byporten ved Oslo S, der folk som skal ha unødvendighetsartikler som jålekaffe og smoothie tidlig om morgenen, hindrer det arbeidende folks frie ferdsel.

Kolleger som står bak meg i det vakre, åpne kontorlandskapet og enten lager smattelyder, plystrer eller produserer annen støy som distraherer.

Folk som står foran meg i kantinekøen og bruker altfor lang tid på enten å bestemme seg for hvilket pålegg som skal velges, eller på å dandere det på en mest mulig estetisk måte, totalt uanfektet av det bak dem står en mann som er sulten som en ulv.

LES MER: «Man bruker store deler av livet på å irritere seg over andre, dessverre»

Hadde korttidsminnet vært bedre, kunne listen helt avgjort blitt forlenget. Jeg etteranmelder her og nå også en generell irritasjonskilde: Mine venner på Facebook klikker liker på feil saker. Legger jeg ut helt enkelt bilde av en hvitmalt, nedrimet kirke i solskinn, generer det mange titalls likes. Men legger jeg ut noen av mine meget velfunderte tanker, som jeg bruker både tid og masse kreativ kraft på, får jeg bare en brøkdel så mye respons. Makan! Det er på grensen til det utålelige at mine venner er mest positive til ubetydelige saker.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Mens jeg har skrevet disse linjene, har det slått meg: Hvorfor ikke bli litt mindre gammel, gretten gubbe, og heller se litt stort på det? Til glede for både meg og ikke minst omgivelsene?

Jeg forsikrer at jeg skal prøve. Men lover ingen ting.