Buddhismen: De fire edle sannheter
Den største utfordringen verden nå står overfor er de økologiske konsekvensene av vår egen kollektive karma. (...) Det har aldri vært et viktigere tidspunkt å trekke frem ressursene i buddhismen. De fire edle sannheter gir et rammeverk for å diagnostisere vår egen situasjon og formulere nye retningslinjer, fordi truslene og katastrofene vi står overfor i bunn og grunn stammer fra det menneskelige sinn, og derfor krever dyptgripende endringer i sinnene våre (...) Tvangstanken om at vi stadig må forbruke mer er en form for begjær, nettopp det Buddha kalte selve roten til lidelse, heter det i A Buddhist Declaration of Climate Change.
Buddhistmunker i Kambodja på vei til seremoni. Foto: AP Photo/Heng Sinith
Hinduismen: Universell balanse
I hinduismens kjerne ligger tanken om at alle deler i universet eksisterer sammen gjennom en universell balanse. Den må vi sikre at bevares. I hinduismen tror vi at om verdens balanse forstyrres, vil det raskt oppstå flere problemer. I våre hellige tekster har vi to konkrete referanser. I Rig Veda står det om Rta, den universelle ordenen eller harmonien. Mens Sri Isopanishad beskriver hvordan hele verden tilhører Gud, og at vi derfor ikke skal bruke mer enn det vi trenger, sier Gopal Patel, leder av det hinduistiske klimaarbeidet The Bhumi Project.
En sadhu (hellig mann) tilber solen. Foto: AP Photo/Rajesh Kumar Singh
Jødedommen: Toraen er veldig klar
Jødedommen er helt klar i dette spørsmålet: Vi mennesker er satt som partnere til skaperverket – til å forvalte og eventuelt videreføre eller fullføre oppgaven Gud startet. Begrepet Tikkun Olam – en mitzvah, et påbud – står også sentralt her. Det er begrepet om å hele, at vi skal reparere verden, som inkluderer hensynet til neste generasjon. Det står også veldig konkret i våre skrifter hva vi skal gjøre for å ta vare på jorden. Blant annet sies det tydelig i Toraen, på samme måten som at du skal hvile den syvende dag, at du hvert femtiende år skal la jorden ligge brakk for at den skal hente seg inn. Det er bra for både mennesket og klimaet, sier Anne Sender, medlem av Det mosaiske trossamfunn i Oslo.
Rabbineren bruker en Yad for å peke på et tekssted i Toraen. Foto: AP Photo/Dave Martin
Islam: Å ta ansvar for jorda er tilbedelse
I islam står Guds enhet som det sentrale i troen. Det var han som skapte alt: mennesket, jorda og hele universet. Og Gud har valgt ut mennesket som sin representant på jorda. Derfor må mennesket ta ansvar for sine omgivelser og ikke ødelegge balansen som han har skapt mellom himmel og jord. I islam er det å ta ansvar for jorda både en måte å ta vare på hverandre på, og en måte å tilbe på. Det er en bekreftelse på at vi er skapt av Gud, sier Ibrahim Saidy, imam i Dar-ul-Salaam Islamic Centre i Oslo.
Regnbue over minaretene til al-Amin-moskeen i Beirut. Foto: REUTERS/Jamal Saidi
Kristendommen (Den norske kirke): Jesus som livgiver
Den fremste begrunnelsen finner vi i skapelsesberetningen. Gud har gitt oss å forvalte skaperverket som er hans, og ikke forbruke det opp. Det gir oss et ansvar ikke bare for mennesker andre steder på kloden, men også for andre generasjoner. I tillegg har kirken de seneste årene gått fra kun å begrunne klimaengasjementet i første trosartikkel, til å gi en mye bredere begrunnelse. Ansvaret for naturen begrunnes ikke bare i Gud som skaper, men i Kristus som frelser og den hellige ånd som livgiver. Det innebærer at Gud ved Jesu fødsel ble en del av det skapte. Ved Jesu død og oppstandelse gjenopprettes menneskenes og skaperverkets brutte gudsrelasjon, sier Ingeborg Midttømme, biskop i Møre.
Vågan kirke, også kalt Lofotkatedralen, i Kabelvåg. Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX
Kristendommen (Den katolske kirke): Forvaltningsplikten
Skapelsesberetningen er selve fundamentet for katolikkers plikt til å jobbe for klimaet. Encyklikaen fra Paven, et rundskriv med høy status som kom i sommer, har understreket betydningen av dette. Det er heller ikke noen tvil om hvordan katolikker skal tolke skapelsesberetningen. For oss er vårt forhold til Gud, til hverandre og skaperverket del av en trekant som henger sammen. Når vi tror på en Gud som skaper av verden og menneskene, og menneskene som forvalter av naturen, må vi også ta forvaltningsplikten på alvor, sier Ingrid Rosendorf Joys i Oslo katolske bispedømme.