Middelalderens kunstverk er fulle av jøder. Forskerne har trodd at den karikerte jødefiguren i kristen kunst alltid har vært der, og at den gjenspeilte antisemittisme i samfunnene.
– Feil, konkluderer ny forskning.
Tvert imot bidro jødefigurens inntog i kunsten sterkt til å skape antisemittismen slik vi kjenner den. Det hevder historiker Sara Lipton i boken Dark Mirror: The Medieval Origins of Anti-Jewish Iconography.
Jøden finnes opp
Antisemittismen har blitt kalt «det lengste hatet». Men verken den eller jødekarikaturen er evig og uforanderlig.
For det var ingen synlige jøder i vestlige kunstverk i de første tusen årene av kristen tidsregning, konstaterer Lipton. Profeter og fariseere ble riktignok avbildet, men ingen av dem ble fremhevet som jøder. Og samtidens jøder glimret med sitt fravær.
Så, rundt år tusen, dukket plutselig jøden opp. Først markert med en spiss hatt. Etter hvert kom flere symboler til – skjegg, så spisse skjegg og en overdimensjonert, kroket nese.
Med tiden skulle jøden bli en foraktet skikkelse, men i begynnelsen var ikke hensikten hatefull, hevder historikeren. Det handlet først og fremst om forkynnelse.
LES OGSÅ: – Angrep øker rapportering om antisemittisme
Relikvieskrinet
Paris, tusen år senere: Sara Lipton sitter i Louvre-museet og stirrer på et lite relikvieskrin fra 1170. Scenen kunne vært hentet fra Da Vinci-koden.
På skrinet er det et bilde av Jesus som nagles til korset, flankert av to grupper. De tre figurene til venstre for korset har kjennetegn som viser at de er jøder: Spisse skjegg og hatter.
Så går et lys opp for henne. Én av dem stikker seg ut.
– Han har en kroket nese. Så slo det meg: Jeg la bare merke til dette fordi han vises i profil. Han er den eneste som ser den andre veien, bort fra Jesus, sier Lipton til Vårt Land.
Det gikk opp for henne at hun hadde sett dette i manuskripter før. Nesen tydeliggjør hvor jøden ser:
– Alle hadde figurer som så andre veien. Hovedsaken var ikke hvordan de ser ut, men hvordan de ser.
LES OGSÅ: Vil ha mer RLE mot jødehat
Jøden ser feil
Jøden i kunsten gjenspeilet opprinnelig ikke jødehat i middelaldersamfunnene, men kirkens teologi. Kirkens jødesyn kan spores tilbake til kirkefedre som Paulus og Augustin. Her er jøden den som ser feil. Jøden ser bare det materielle, ikke det åndelige. Han pukker på lovens ord, men fornemmer ikke lovens ånd. Hos Augustin får dette en tvist: Jødenes blindhet og nærvær i kristne land kan brukes pedagogisk. De blir vitner om kristendommens sannhet og triumf.
Men hvorfor tok det 600 år før teologien plutselig fant veien inn i kunsten? Hvorfor ble jøden først i år tusen et nyttig virkemiddel for kunstneren og presten, spør Lipton.
Fordi billedkunst akkurat rundt årtusenskiftet ble en akseptert måte å oppleve det guddommelige på. Men også fordi det antikke Roma kom på moten, forklarer hun:
– Romas kunst var realistisk. Den åpnet kunstnernes øyne for folks utseende, og at kroppstrekk kunne brukes til å formidle ideer. Før hadde de grepet til abstrakte symboler som horn for å signalisere ondskap. Etter hvert tok de igjen opp slike dyrelignende trekk. Ikke horn, men for eksempel en mer dyrisk nese.
Et helt arsenal med kunstneriske kjennetegn vokste fram for å si noe om en figur, og særlig hva den så på, forklarer Lipton. Teologien oppfordret ikke til forfølgelse, og jøder var først ikke alene om å bli utstyrt med hatter eller kroknese. Men gradvis ble folk vant til å se dem på jødefigurer, og de ble tettere forbundet med jødiskhet.
– Den forvrengte jødefiguren, umiddelbart gjenkjennelig som jøde, var ikke etablert før midt på 1200-tallet, sier historiker Lipton.
LES OGSÅ: Vil kartlegge norske muslimers jødehat
Se på naboen
Da hadde ikke kirkens teologiske jødesyn endret seg. Ei heller Europas jøder, en ørliten minoritet. Likevel kunne en ikke gå inn i en katedral eller åpne en illustrert bibel uten å være omgitt av karikerte jøder.
Jøder og kristne hadde bodd side om side i århundrer. Noen steder lignet de hverandre i utseende, andre ikke.
– Men ingen la merke til eller snakket om det, fordi ingen tenkte på den måten, sier Lipton, som sier at det ikke var fordomsfrie samfunn, men at de ikke knyttet fordommene til fysiske trekk:
– Kilder fra middelalderen er bemerkelsesverdig lite opptatt av utseende.
LES OGSÅ: To brødre som begge ble rabbinere
Bildenes kraft
Historien Lipton forteller handler om bilders undervurderte kraft, mener hun selv. For bilder brolegger skillet mellom abstrakte ideer og virkelige mennesker. De får oss, liksom umerkelig, til å tenke på nye måter.
I takt med jøders økte synlighet i den offentlige kunsten, begynte kristne å se annerledes på sine jødiske naboer. En ond sirkel var satt i gang. Kirkeledere oppfordret etter hvert, trass egen teologi, til å skille ut jøder sosialt. Så vedtok fyrster lover; jøder måtte kle seg annerledes.
– Begrunnelsen var at man ikke kunne kjenne dem igjen uten kjennetegn, utbryter Lipton lattermildt og oppgitt, og legger til:
– Lovene fikk jødene til å virke enda mer annerledes i folks øyne. Kunsten ble i sin tur enda mer karikert.
De kunstneriske kjennetegnene som før skilte ut jøden, slik at presten kunne forklare vanskelig toelogi for menigheten, ble nå forbundet med negative egenskaper tilskrevet virkelige jøder. Symbolene endret mening.
– Moralen, som er høyaktuell både i Europa og i USA, er at du faktisk ikke kan se noe før du lærer å se det, konkluderer Lipton.
LES OGSÅ: – Storhaug spiller på jødehat-lignende konspirasjoner