Kjære venn

Jeg har ledet mange ekteskapskurs. Vi har jevnlig familiegudstjenester og heldigvis fortsatt en del vigsler. Mange unge kristne mister nærheten til kirken sin gjennom mange år med flyttinger og studier – så hentes de inn av barnedåp, babysang, søndagsskole og et helt spekter av gode aktiviteter som passer familier. Noen ganger hører jeg unge voksne si noe sånt som: jeg håper jeg snart finner en å leve sammen med. Da passer vi liksom bedre inn i fellesskapet. Det er så mye fokus på familie og ekteskap og kjærlighet. Det er liksom ikke plass til meg. Hvorfor snakker dere ikke mer om å leve alene, eller om betydningen av vennskap? Har dere vennskapskurs hos dere kanskje?

Bibelen har rett og slett mange tekster om vennskap. Både for mennesker som levde i ekteskap og de som ikke gjorde det. Jeg leter i minnene om når jeg sist hørte en preken for voksne om vennskap.

Da jeg var prest i Skøyen kjørte vi tre til fire temagudstjenester om samliv hver høst. Vi søkte biskopen om å få bytte dagens tekster og tolket det manglende svaret som en tillatelse. Den første gudstjenesten kalte vi gjerne «elske og ære». Vi brukte noen av Bibelens vakre kjærlighetsfortellinger og hadde frodige dialoglesninger av Salomos høysang ledsaget av vakre kjærlighetsviser. Den andre gudstjenesten kunne ha overskriften «når kjærlighet ikke lenger tåler alt». Da hentet vi noen av Bibelen fortellinger om det vanskelige samlivet og snakket om vanskelige samliv og skilsmisser. Den tredje kunne handle om vennskap. Da leste vi blant annet en av verdenslitteraturens grunnfortellinger om vennskap. Bibelens fortelling om Jonatan og David. Som preken intervjuet vi folk i ulik alder og livssituasjon om betydning av vennskap og om gjenkjennelse i noen av Bibelens tekster om vennskap.