Ryster Europas nestekjærlighet

Det sier Jørgen Carling, migrasjonsforsker ved PRIO. Siden 90-tallet har europeiske stater i fellesskap bygget stadig mer innfløkte systemer for å hindre potensielle asylsøkere å slippe forbi yttergrensene.

Systemene skjuler et stort politisk dilemma. Og nå trues den skjøre, politiske balansen, mener forskerne.

Skal beskytte

Dilemmaet handler om flyktningkonvensjonen. Den har Europas stater, Norge inkludert, skrevet under på. Derfor er vi forpliktet til å gi beskyttelse til de som trenger det.

– Men samtidig har vi hatt et ønske om å gi beskyttelse til færrest mulig. Dette har vi fått til ved å verne om regelverket, samtidig som vi gradvis har gjort det vanskeligere å komme inn i Europa, slik man er nødt til for overhodet å kunne søke asyl, forklarer Carling, og fortsetter:

– Systemet er laget slik at vi skal kunne beholde prinsippene som betyr så mye for vårt eget selvbilde som demokratier – samtidig som så få som mulig skal kunne benytte seg av de mulighetene som prinsippene medfører.

– Hvordan er det blitt vanskeligere å søke asyl?

– Ved at man har utvidet listen med land som trenger visum for å komme inn i europeiske land, at fly- og båtselskaper som tar imot folk uten visum blir ilagt store bøter, at du får avslag på visumsøknader hvis du mistenkes for å søke asyl, og ved at folk som hjelper andre inn i Europa blir tiltalt for menneskesmugling.

LES OGSÅ: Flere barn på flukt

Skjør balanse

Regelverket er skapt for å møte den såkalt uregelmessige innvandringen over yttergrensene. Men ufordringene har endret seg: På 90-tallet var det mange, ofte fra Nord-Afrika, som kom uten papirer for å jobbe i Europa, forklarer Carling.

– For europeiske myndigheter handlet det tidligere om å oppdage dem som prøver å komme inn uten reellt beskyttelsesbehov, og få sendt dem tilbake igjen. Men når det i dag kommer så mange mennesker som det ikke er aktuelt å sende tilbake, stiller utfordringen seg annerledes.

Carling mener det nå rykkes ved en skjør balanse. For det var lett å flagge idealene høyt så lenge asylsøkerne var få.

– Men hvis man tar tak i det grunnleggende problemet, blir dette politisk svært vanskelig, mener Carling.

– Hvor går konfliktlinjen?

– Det er to klart motsatte veier å gå. Den ene sier «når vi har prinsippene, må vi gjøre det mulig å bruke dem». Med andre ord: Skape trygge ferdselsveier inn i Europa, og gi mulighet for å søke asyl på ambassadene. Den andre sier, slik Carl I. Hagen har gjort, at vi ikke skal gi beskyttelse. Begge tilnærmingene tar tak i det grunnleggende problemet, men på stikk motsatt måte. Og begge er politisk uholdbare.

– Hvorfor er det første uholdbart?

– Når det kommer et veldig stort antall mennesker, kommer også retten til å få beskyttelse under press. I et land som Tyskland er det for eksempel politisk stemning for å ta i mot flyktningene, men det er også en voksende motstand, påpeker Carling.

LES VÅRT LANDS LEDER: Panikk

Ragnarok?

De siste dagene har det vært flere voldelige anslag mot flyktningherberger i Tyskland. Forbundskansler Angela Merkel ble møtt med plakater med teksten «forræder» da hun besøkte et hjem.

Andreas Kamm i Dansk Flyktninghjælp advarte i Jyllandsposten mot et «ragnarok» når motsetningene mellom flyktninger, migranter og lokalbefolkning tar fyr.

– Vi er ikke forpliktet til å ødelegge vårt eget samfunn. Vi må stoppe det, hvis vi overhodet kan, sa Kamm.

Men Pål Nesse, seniorrådgiver i den norske søsterorganisasjonen er uenig:

– Det er ikke riktig at Europa «oversvømmes» av flyktninger, sier han.

Han mener Kamm har rett i at flyktningsituasjonen i verden er alvorlig og underfinansiert, og at land som Ungarn og Australia har vist haltende respekt for Flyktningkonvensjonen.

– Men Kamm tar feil i det scenariet han tegner for Europa. Vi hadde langt større tall på 1990-tallet gjennom Balkankrigene, og da særlig krigen i Bosnia. Og det gikk bra, sier Nesse.

LES OGSÅ: – Flyktningekonvensjonen truet

– Ser en annen vei

Nesse mener Europa vil mestre situasjonen:

– Europa er fortsatt det kontinentet i verden som har færrest flyktninger og internt fordrevne, og som er sterkest stilt økonomisk, sier han, og viser til at 90 prosent av verdens flyktninger oppholder seg i fattige land.

– Jeg synes vi skal se til hvordan Tyskland viser politisk lederskap i Europa. De er den største mottakeren av flyktninger, og de sier: Dette skal vi klare. Det er noen utfordringer og det krever organisering, men de som kommer hit, er også en verdi for oss.

Nesse mener hovedproblemet likevel er politisk handlingslammelse.

– Europas politikere har dessverre sett en annen vei og håpet at det ville gå over. Igjen er det fristende å minne om 1990-tallet. Da var man framoverlent og hadde humanitære ambisjoner på en helt annen måte.

Følg oss på Facebook og Twitter!