Nyheter

Ber om norsk
 støtte også
 i fremtiden

Ekteparet Madeira fra Mosambik representerer kristendommens nye tyngdepunkt. Likevel trygler de norsk misjon om å bli værende i landet.

– Norske misjonærer trengs fortsatt, i høyeste grad, sier Jose Orlanda bestemt.

Han er visepresident i et stort kirkenettverk og har de siste årene startet mer enn 230 menigheter i Mosambik, Zambia, Zimbabwe og Malawi.

I Mosambik jobber han og kona Orlanda Madeira nettverket, som har navnet Free Evangelical ­Assemblies, som i stor grad er frukten av Pinsevennenes Ytre Misjon (PYM) i Norge.

LES MER: Norad-topp mener misjonsorganisasjoner er trege med å tilpasse seg

– Flere problemer

Utsendinger fra Norge hjelper ham å undervise og trene hundrevis av ledere.

– Vi har behov for hjelp til å lede organisasjonen på en god måte, og vi trenger økonomisk støtte.

Ekteparet arbeider hovedsaklig midt i Mosambik og i de nordlige områdene av landet. Å starte hundrevis av kirker er ikke uproblematisk i fattige samfunn som er preget av mye korrupsjon.

– Samtidig som menighetene­ vokser og blir flere, blir også problemene flere. Når mange blir kristne, oppstår mange utfordringer. Her kan norske misjonærer være med på å gi undervisning og opplæring på ulike felt, understreker Jose Orlanda.

LES MER: Misjonen trenger smertefulle omstillinger, mener Vårt Land

Nytt kart

Misjonen har endret det religiøse verdenskartet. 70 prosent av verdens kristne er nå på den sørlige halvkula. De gamle misjonslandene i Afrika, Øst-Asia og Sør-Amerika er kristendommens nye tyngdepunkt. Er norsk misjon dermed utgått på dato?

Normisjons generalsekretær, Anne Birgitta Langmoen Kvelland, synes ikke det.

– Det er ikke lenger «West to the Rest». Nå er misjon «From everywhere to everywhere», påpeker hun.

Hun viser til det som er kalt misjonens paradigmeskifte, en endring i måte å tenke på hvordan misjon kan drives i «en ny tid». Norsk misjons bidrag vil i mye større grad handle om partnerskap med kirkene i samarbeidslandene, tror hun.

LES MER: Strengere skatteregler for misjonærer

– Pause

På 1960- og 70 tallet var det i Kirkenes Verdensråd og andre sammenhenger tale om et misjonærmoratorium; en midlertidig stopp i vestlig misjonærutsendelse, for at kirkene i sør skulle kunne få utvikle seg selv, sier Olav Fykse Tveit.

Den norske teologen er generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, som samler det store flertallet av verdens kirker, med unntak av Den katolske kirke.

– Men slikt hører jeg ikke lenger. Kirkene i sør ser ikke på folk som kommer utenfra som en trussel. De fleste steder er det slutt på at kirkene blir styrt av misjonsorganisasjoner fra nord. Misjonsbevegelsen går nå i alle retninger, sier han.

LES MER: Misjonsskole får flytte til Trondheim

Misjonens gullalder

I norsk misjons «gullalder», for 30-40 år siden, var Norge det land i verden som hadde flest kristne misjonærer i forhold til folketall. Slik er det ikke lenger.

I 1990 viste Norsk Misjonsråds statistikk at de norske misjonsselskapene hadde til sammen 1.600 utsendinger til andre land. Tilsvarende tall i år 2000 var 814. I fjor var det 575 langtidsutsendinger. I tillegg ble det i 2012 registrert 765 såkalte korttidsutsendinger.

LES MER: Disse formet norsk troshistorie

Antall langtidsutsendinger har falt med 18 prosent i løpet av de siste 10 år.

– Vi tror ikke lenger at misjonsinnsats skal telles i antall langtidsmisjonærer, sa Anne Birgitta Langmoen Kvelland i sitt profilforedrag på Normisjons generalforsamling denne uka.

LES MER: Statsmisjonæren som forsvant

Reagerer

Slike utsagn får Hilde Haanes Halvorsen og ektemannen Alf Halvorsen til å reagere:

– På en måte er det sant: Antall norske misjonærer forteller ikke alt om omfanget på norsk engasjement. Men når misjonærtallet synker, går også misjonsengasjementet ned, fastslår han.

Hilde og Alf Halvorsen har viet hele livet til misjonen. I 32 år har de vært Normisjons misjonærer i Mali i Vest-Afrika.

– Vi er på hjemmeopphold nå, men vi vil ut igjen til Mali. Det er der vi har vårt livskall til misjon, sier hun.

Ekteparet fra Sørlandet er bekymret for at Normisjons ledelse nå har signalisert at økonomien setter en stopper for nye utsendelser de nærmeste årene. Alf Halvorsen bruker ordet «krise» når han beskriver statistikken for antall misjonærer i Normisjon. Nå har organisasjonen 21 utsendinger, mot 45 for ti år siden. «Gamle» Santalmisjonen som var en av partnerne da Normisjon ble dannet i år 2000, hadde 112 norske misjonærer på sin lønningsliste noen få år før 
fusjonen.

– Nå opplever vi at norske misjonsorganisasjoner setter norske utsendinger opp mot nasjonale medarbeidere. Vi nordmenn er så dyr arbeidskraft, bemerker Hilde Halvorsen.

LES MER: Misjonærbarna – en pest og en plage?

– For dyre nordmenn

I Mali samarbeider hun både med lokale kristne og med misjonærer fra Kamerun.

– Dette har ingenting med hudfarge å gjøre. Poenget er at vi nordmenn er rikere enn 
noensinne og helt klart har råd til å sende ut norske misjonærer.

– Er det ikke lurt og god økonomi å satse på nasjonale medarbeidere i stedet for «dyre» nordmenn?

– Det kan være for lettvint å betale seg ut av utfordringen. Vi og mange andre har merket at penger er mer avhengighetsskapende for mottakerne enn å sende mennesker. Vi trengs fortsatt, og det trengs mange flere norske misjonærer, særlig i land og folkeslag med få eller ingen kristne, svarer Alf Halvorsen.

I felten

På Normisjons generalforsamling og sommerstevne i Grimstad denne uka er ekteparet Halvorsen med på å bemanne standen der misjonsvenner får nærkontakt med dem som jobber ute i felten. I deres tilfelle: Ute i bushen i et land der 0,7 prosent av befolkningen tilhører protestantiske kirkesamfunn og det han omtaler som «evangeliske kristne».

For hundre år siden var kristendommen ennå en «vestlig religion» og 82 prosent av verdens kristne befant seg i Europa eller Nord-Amerika. Nå er dette tallet falt til 38 prosent. Det er i de gamle «misjonsland» – i Afrika, Øst-Asia og Sør-Amerika – at kristendommen vokser.

– Trengs egentlig misjonærer fra Norge lenger, Alf Halvorsen?

– Ja, helt sikkert. At det ikke er behov for misjonærer, er et gammelt refreng blant annet i Kirkenes Verdensråd. Vi må ikke nedgradere oss fra å være misjonsentreprenør til underleverandør.

Halvorsen mener at mange kristne lider av «folkeslagblindhet».

– De har trodd at bare det finnes én kirke eller misjon i ett land, så er saken løst. Men i ett land kan det være hundrevis av folkeslag. I Senegal er det 60 folkeslag, men bare fem av dem har mer enn 2 prosent evangeliske kristne, svarer Normisjons veteran i den lille flokken av Mali-misjonærer.

Følg oss på Facebook og Twitter!

– En ressurs

Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd sier at han i kontakt med kirker rundt i verden gjerne spør hva de tenker om å ha misjonærer i deres egen kirke:

– De aller fleste synes det er helt greit. Men de presiserer at det må ha som forutsetning at det er de, ikke misjonærene fra nord, som bestemmer.

– Blir det respektert?

– Det er forskjell på hvordan misjonsorganisasjonene opptrer. En del opptrer som om de støtter en fraksjon i kirken, gjerne også med penger. Da blir misjon brukt som kirkepolitisk pressmiddel, og det er ikke bra. Hvis det er en del av norsk misjons måte å opptre på, vil jeg være kritisk. Det er grunn for misjonsorganisasjonene til å stille kritiske spørsmål om sin egen rolle, svarer Fykse Tveit.

– Mener du det er nødvendig for norsk misjon fortsatt å sende ut misjonærer?

– Det er i hvert fall ønskelig. Det er en veldig ressurs for kirkelivet i Norge at mennesker har erfaring fra å jobbe under helt andre forhold. Situasjonen for kirkene i verden i dag er slik at vi må være villige til å dele på de ressursene vi har – både menneskelige, åndelige og økonomiske ressurser. At norske kristne støtter arbeid som kirkene i andre deler av verden gjør for å spre evangeliet og drive kirkebyggende virksomhet, er svært viktig, sier generalsekretæren i Kirkenes Verdensråd.

Annerledes enn før

Roar G. Fotland har forsket mye på afrikansk religion og teologi. Han har også vært misjonsprest i 
Liberia for Metodistkirkens 
misjonsselskap. Nå er Fotland førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet og ekspert på missiologi.

Han tror det fortsatt er behov for å sende ut norske misjonærer, men ikke på samme måte som tidligere.

– Mange steder spør kirkene i sør etter mennesker med spesialkompetanse. Det kan være knyttet til helse, teologisk utdanning, ledertrening og andre ting som kirkene ønsker hjelp til, sier Fotland som nå arbeider ved Det teologiske menighetsfakultet.

Han tror rekrutteringsutfordringene mange misjonsorganisasjoner møter, henger sammen med den generelle samfunnsutviklingen.

– Tidligere reiste folk ut med et kall og livslangt perspektiv. Nå er det mer behov sørfra som i større grad regulerer hvem som blir sendt ut. Den generelle samfunnsutviklingen i Norge tilsier en litt annen måte å fungere på enn det som tidligere var et livslangt kall fra Gud. Vi har kortere engasjementer alle steder. Det er sånn samfunnet er blitt, enten vi liker det eller ikke, bemerker Roar Fotland.

Kontant ja

Ungdom i Oppdrag blir gjerne som verdens største misjonsbevegelse. Leder for den norske avdelingen, ­Andreas Nordli, svarer kontant på spørsmålet om norske misjonærer trengs lenger.

– Det enkle svaret er et tydelig ja, sier han.

Ungdom i Oppdrag (UiO) er blant organisasjonene som har økt antall misjonærer – og slett ikke bare unge, såkalte kortidsmisjonærer.

– Per dags dato gir UiO støtte til om lag 120 langtidsmisjonærer. Selv om organisasjonen er mest kjent for å sende unge mennesker på korte misjonsturer, har UiOs misjonærer nå en gjennomsnittelig tjenestetid på litt over ni år, sier han.

– Høy terskel

– Erfaringen er at korttidsmisjon fører til langtidsmisjon. Når unge mennesker får en smakebit, fører det ofte til et langtidsengasjement, enten ved at de blir misjonærer eller at de støtter misjonærer.

Ifølge Nordli er det unge, ny-utdannede mennesker som lettest sier ja til å reise ut som misjonærer. 90 prosent av UiOs misjonærer har aldri hatt en godt betalt jobb over tid. De fleste har jobbet ett eller to år før de reiser ut, og svært få kommer fra næringslivet.

– De fleste har gått på Disippeltreningsskole, jobbet ett år i stab, tatt en utdanning og reist ut. Har du hatt en godt betalt jobb over lang tid, er terskelen høyere for å reise ut, mener UiO-lederen.

45 reiser ut i år

Mens flertallet av norske misjonsorganisasjoner sliter med både rekruttering av nye misjonærer, og til dels ikke har penger nok til å sende ut nye misjonærer, øker antall misjonærer som står klare til å bli sendt ut av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Dette er den største norske misjonsorganisasjonen, som kommende uke arrangerer sin generalforsamling, i Stavanger.

I løpet av 2015 reiser omkring 45 voksne utsendinger ut til organisasjonens misjonsfelter, mens 21 avslutter sin periode i utlandet. Dermed er misjonærantallet om lag 140.

– Vi har som mål å ligge på rundt 150 utsendte misjonærer til enhver tid, sier generalsekretær Øyvind Åsland i NLM.

Men dette er bare en brøkdel av antall NLM-misjonærer på 1970- og 80-tallet.

– Er tiden ute for utsending av norske misjonærer til andre land?

– Absolutt ikke, svarer Åsland.

– Hvorfor ikke?

– Det er ikke det samme å sende penger som å sende mennesker. Jeg synes en del litt for enkelt trekker den slutningen at det er billigere og mer effektivt å bruke og støtte lokale evangelister, fremfor å sende ut misjonærer. Jeg tenker at det å ha norske misjonærer er utrolig viktig for å kunne være en levende bevegelse. Vi trenger friskheten og ­dynamikken mellom de som sender og de som blir sendt.

Misjonssambandslederen sier at misjonærrollen har endret seg.

– En del steder er vi inne i nye samarbeidsrelasjoner, der det trengs færre og andre typer misjonærer enn før. Vi tenker ellers at det er veldig viktig å sende egne misjonærer til steder i verden hvor det ikke finnes noen lokal kirke og der evangeliet ikke er kjent, sier Øyvind Åsland.

På vei til Senegal

I stevneområdet ved Bibelskolen i Grimstad har det unge ekteparet Møyfrid og Kristian Moskvil fra Jørpeland beveget seg de siste dagene, med ett barn i barnevogn og ett i mammas mage.

Læreren og fysioterapeuten har to år bak seg fra Mali. Nå er de på vei til Senegal, nabolandet der prosentandelen som til-hører protestantiske kirker er på 0,2 prosent. Her skal ekteparet drive evangeliserende arbeid på grasrotplan.

Planen var at de to skulle reise sammen med et annet ektepar, men på grunn av misjonsøkonomien blir Moskvil-ekteparet alene:

– Møyfrid og Kristian er kjempetøffe, skikkelige idealister, sier Alf Halvorsen som har lært dem å kjenne i opplæringsfasen i Mali.

– Er dere sikre på at det trengs norske misjonærer i Senegal?

– Ja, men det er ikke noe enten eller. Vi vil gjerne samarbeide med nasjonale medarbeidere. Men faktum er at ingen andre kristne jobber inn mot den folkegruppen vi skal inn i. Her er det stor fattigdom og mange behov, og folk her har ikke hørt om Jesus annet enn som en profet i islam, svarer Møyfrid Moskvil.

– Hva er motivasjonen for å reise ut som misjonærer?

– Kallet kommer ut ifra oppfordringen «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler. Det står ikke at vi skal gjøre det dersom, hvis, såfremt, i fall – eller hvis vi blir sånn eller sånn. Nei, det er ikke mye om og men i den oppfordringen, sier Kristian Moskvil.

– Hva slags tidsperspektiv har dere på misjonærlivet?

– Hvis dette dreide seg om korttidsmisjon hadde vi i denne kulturen bare rukket å lære å hilse og si hei. Vi ønsker helt klart å jobbe langsiktig, svarer han.

Jan Arild Holbek

Jan Arild Holbek

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter