Medfølelsens to utganger

Blant trafikklys, vogntog og travle trafikanter trasket en herreløs hund midt i veien. Jeg så den gjennom vinduet fra baksetet i bilen som barn, forskremt og skjør, som om den var i veien overalt uten å høre hjemme noe sted. Nå hadde jeg sett den, og hundens virkelighet hadde blitt en del av min. Jeg ønsket at jeg aldri hadde visst om den. For jeg var for liten til å gjøre noe, men stor nok til å få inderlig medfølelse for en herreløs hund som hadde alle odds imot seg.

Kanskje er det derfor jeg i senere i livet har lært meg at det finnes bilder jeg ikke orker å se, historier jeg ikke orker å høre og virkelighet jeg ikke orker å ta inn over meg. For når verden blir vanskelig og tilværelsen brutal, kan levende skapningers skjørhet vekke en inderlig medfølelse – som lammer meg med uro, sorg og mismot. En overskrift er noen ganger nok. Et bilde på forsiden, et foreldreløst barn i en krigssone, eller en ussel båt fylt til randen med mennesker på flukt. Jeg har allerede sett nok, og ber til Gud: Ta meg vekk fra denne jammerdalen av et sted, jeg orker den ikke!

Men Gud tar meg aldri vekk. For han er allerede her, midt i verden, midt iblant oss. For alle menneskers virkelighet er også er Guds virkelighet. Jesus viser oss en Gud som bryr seg om, som lytter, som ser og som orker å ta hele virkeligheten inn over seg.