Ærlig talt, Gud!

Tenk deg at du ad hoc er blitt leder for en stor gruppe mennesker, på flukt fra slavearbeid i et fremmed land. Dere er i en ­ekstremt kritisk situasjon, med havet foran dere, og forfølgere etter dere, og valget ser ut til å være redusert til valget mellom ulike måter å dø på. Helt fra starten av har dette vært et høyrisikoprosjekt, fylt av det du opplever som urett og utnyttelse,­ politisk spill og intriger, Guds ­mirakuløse maktdemonstrasjoner, og folkets frykt, uvisshet og ambivalens. Nå har det toppet seg, og folkets fortvilte anklager og raseri rettes mot deg. Du prøver å bevare roen og sette mot i dem, gjennom å apellere til deres felles tro på at Gud er med dere og vil berge dere. Og så får du følgende melding fra Gud: «Hvorfor roper du til meg?»

Jeg hører knapt Moses rope til Gud i akkurat denne teksten. Men det er unaturlig hvis han ikke gjør det. Skal han få påpakning for å bruke utestemme til Gud i en sånn situasjon? Ærlig talt, Gud!

Noen hviler mest i troen. Andre går stadige runder med Gud. Jeg gjør begge deler. Den Gud som trer fram i Bibelens fortellinger, i kirkens historie og tradisjon, i nåtidens menneskelige erfaringer og virkelighet(er), er for meg både en Gud å hvile hos, å rope til, å gå runder med, å bøye kne for, å utforske, å takke, å anklage.