Nyheter

Går fra fri form til faste rammer

En bølge av ritualtenkning skyller inn over frikirkenes gudstjener.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Det sitter dypt i norsk pinsesammenheng at det spontane er fra Gud. Vi har gått i mot den tanken og tenkt at Gud er for planlegging og struktur, sier Thomas Eri Erlandsen, avtroppende pastor i pinsekirken Filadelfia Tromsø.

– Ikke bærekraftig frikirkelighet

Vi går tre år tilbake og over grensen til söta bror. Den pensjonerte teologen og pastoren i Betlehemskyrkan i Göteborg (Svenska Missionskyrkan), Sigfrid Deminger, fyrer opp den største debatten om frikirkeligheten på lang, lang tid.

«Frikirkeligheten er ikke bærekraftig. Kanskje har frikirkene hatt sin tid og fullført sitt oppdrag?»

Deminger takket for frikirkenes bidrag, deklarerte at de hadde gjort sitt og vendte tilbake til moderskipet som han hadde forlatt som 17-åring, Svenska kyrkan.

LES MER: Når folkekirken våkner

Veien videre for gudstjenesten

Nå senere har glørne fått nytt liv. Elleve frikirkelige forsamlingsledere og teologer har materialisert sine bidrag til debatten i boken Søndag: Gudstjenesten inn i en ny tid. Hovedbudskapet er at «gudstjenesten har en form som former oss. Gudstjenesten er ikke bare ord, men handling. Gudstjenesten er en felles handling som ikke bare sier noe om hvem vi er, men også gjør oss til de vi er. Form og innhold er uatskillelig, fordi formen er innholdet.»

Spørsmålet forfatterne stiller seg selv er hvordan frikirkeligheten skal gå videre. Kartet er ikke det samme som det var for 50 år siden. Strengemusikken har i stor grad pakket ned gitarene, teltvekkelsesmøtene har mange steder trukket opp pluggene for godt og de mangfoldige, kirkelige aktivitetene er i stor grad redusert til en og en halv time på søndag formiddag.

Samtidig frister «den medialiserte underholdningskulturen oss til å gjøre gudstjenesten om til et show». Prosjektet er ikke å avskaffe frikeligheten, men «fordype våre frikirkelige identiteter», skriver forfatterne.

– Vi har hatt en ganske sterk tverrkirkelig bevegelse i Sverige, sier Joel Halldorf, lektor på Teologiska högskolan Stockholm.

Hans erfaring er at det har skjedd en endring i svenske frikirker de siste årene.

– Mange frikirker har blitt oppmerksomme på at faste elementer ikke truer gudstjenesten, men heller styrker den. Vi er allerede gode på folkelighet og vekkelsesmøter, men vi trenger også få inn tydelige former som gir stabilitet over tid, sier Halldorf.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Mange delte meninger

Mia og Thomas Erlandsen ble innsatt som pastorer i pinsekirken Filadelfia Tromsø for tre år siden. Thomas er utdannet teolog fra Det teologiske menighetsfakultet i Oslo, men har vokst opp i Pinsebevegelsen. De siste to årene har de innført flere faste liturgiske elementer i gudstjenesten.

– Mennesker trenger hjelp, rammer og ord for å komme inn i evangeliske budskapet. Det er vanskelig å finne opp alt på nytt hver søndag, sier Erlandsen.

Ordet «liturgi» har de bevisst unngått, og prosessen har gått sakte.

– Vi har aldri brukt ordet liturgi fordi mange har dårlige assosiasjoner til det, men vi har kalt det rammeverk.

I en 17 sider lang håndbok for gudstjenesten beskrives det femdelte rammeverket som hver eneste søndag skal ta menigheten gjennom evangeliet. Kirkeårets bibeltekster har vært grunnlaget for prekenen.

– Det har vært delte meninger fra dag én. Vi har hatt demokratiske prosesser og samlinger der medlemmene har kunne komme med innspill. Noen har vært redde for at vi mister det frie, spontane, karismatiske, nådegavene og at vi planlegger oss ut av åndens nærvær.

– Gjør dere det?

– Vi har aldri ønsket å fjerne det spontane, men vi har strukturert det slik at det ikke kommer hvor som helst. Det har fått sin konkrete plass. De som har vært skeptiske har sett at vi ikke lukker for spontaniteten.

– Hva har vært de positive effektene, Erlandsen?

– Gudstjenesten forteller nå en konkret fortelling om menneskets møte med Gud og hvilken erkjennelse og respons det skaper i mennesket.

LES MER: Ber prestene brett opp ermene

Likt hver søndag

I slutten av april møttes 300 pastorer og ledere fra hele Sverige i Malmö til en samtale om gudstjenesten og den nye boken som etterlyser mer liturgiske innslag fra de historiske kirkene i frikirkenes gudstjenester. Det frikirkelige landskapet i Skandinavia er kulturelt sett svært mangfoldig, men mange av trossamfunnene har delt en skepsis mot det som kalles «liturgi», og forfektet enten det spontane eller det mer moderne kulturelle uttrykket.

– Vi har hatt våre former, men vi har ikke villet snakke om former. Vi liker å si at vi har frie gudstjenester, selv om de har sett likedan ut hver eneste søndag, sier Joel Halldorf.

Røtter i pietismen

I 1845 ble det tillatt å organisere frikirkesamfunn og menigheter i Norge. Etter store vekkelser på 1850-tallet ble de første frikirkemenighetene i Norge stiftet, henholdsvis i Skien og Tromsø. Presten Gustav Adolph Lammers sto sentralt begge steder.

Dette hadde sine røtter i den såkalte pietismen, en vekkelsesbevegelse som på begynnelsen av 1700-tallet omformet kirkelivet i den lutherske kirken. Private oppbyggelsesmøter ble holdt i tillegg til gudstjenesten i kirken. Det vokste fram en betoning av kristendommen som en personlig sak og et krav om personlig omvendelse og et hellig liv. En slags reaksjon mot den institusjonelle og kollektive kirkekristendommen.

– I utgangspunktet ønsket pietismen å utfylle statskirkens gudstjeneste, ikke erstatte den. Det var et behov for gudstjenester som var mer utadrettede, mer inderlige og personlige, sier Joel Halldorf.

En lignende utvikling skjedde også i Sverige. Spenningene mellom statskirken og vekkelsesbevegelsene ble etter hvert sterkere.

– Mange reagerte mot den stive, triste liturgien som var i Svenska kyrkan på 1800-tallet. Faste former ble sett på som noe negativt. Skrevne bønner ble i vekkelsestradisjonene sett på noe som sto i veien for menneskets relasjon med Gud, sier Halldorf.

Idealet var at forholdet til Gud skulle være direkte, personlig og inderlig.

– Derfor skulle det være fritt, og det var vanskelig å tenke seg at Guds ånd kunne bli formidlet gjennom det konkrete og faste som for eksempel nattverden eller en skrevet bønn.

LES MER: Han leder landets største menighet

Forbrukermentalitet i gudstjenesten

En annen av forfatterne av boken Søndag: Gudstjenesten inn i en ny tid, Carin Dernulf, har skrevet om delaktighet i gudstjenesten. Hun mener den frikirkelige gudstjenesten mange steder i moderne tid har skapt tilskuere i stedet for deltakere.

– Det har blitt mer profesjonelt i frikirkene i Sverige. Gudstjenesten blir fremført på en scene og deltakerne blir tilskuere som ser på.

Hun refererer til en svensk prest som har sagt: «Vi har gått fra å være lesere og gjørere til å bli synsere og hørere».

– Vi er blitt forbrukere i gudstjenesten, og i etterkant vurderer vi om den var bra eller ikke bra, i stedet for at vi skaper den sammen, sier Dernulf.

Hun har vært forstander i Centrumkyrkan i Sundbyberg i åtte år. I september begynner hun i ny jobb som generalsekretær for Equmenia, som er barne- og ungdomsarbeidet til Equmeniakyrkan (tidigare Metodistkyrkan i Sverige, Svenska Baptistsamfundet och Svenska Missionskyrkan).

– Risikoen er at det blir en anonymitet dersom vi bare blir konsumenter. Da blir man ikke kjent med andre, og det blir lettere å gli bort uten at noen merker det.

LES MER: Frikirkene suverene på givertjeneste

Det folket gjør

– I vekkelsesbevegelsene har det vært en sterk betoning av at gudstjenestene har vært knyttet til opplevelser og erfaringer. Da blir raskt spørsmålet hva jeg får ut av det og så oppstår det en forbrukerholdning, sier Joel Halldorf.

Carin Dernulf mener dette fører til at kirkegjengerne mister blikk for det som er viktigst.

– Vi kan ikke bare være opptatt av hvor bra prekenen eller sangen var. Da blir vi opptatt av menneskers prestasjoner enn av Gud. I stedet trenger vi å ta del i å skape gudstjenesten.

Ifølge Dernulf har mange svenske frikirker fått flere faste, liturgiske innslag de siste årene. Ordet liturgi betyr «det som folket gjør».

– Det handler om ikke å være tilskuer, men deltaker i både ord og handling. Det finnes en slags hvile i dette, vi trenger ikke finne opp noe nytt hele tiden. Det skaper en helt annen forutsetning for delaktighet.

LES MER: Må testes for å bli pastor

Fordypelse i røttene

I fjor flyttet pinsemenigheten Jesus Church i Oslo fra selskapslokalene Ballroom til tradisjonelle kirkelokaler i Markus kirke på St. Hanshaugen. Pastor Stephan Christiansen sier lite har endret seg i selve gudstjenesten, men at de for fire år siden begynte å jobbe mer gjennomtenkt med musikken.

I fjor flyttet pinsemenigheten Jesus Church i Oslo fra selskapslokalene Ballroom til tradisjonelle kirkelokaler i Markus kirke. Pastor Stephan Christiansen sier at lite har endret seg i selve gudstjenesten, men at de for fire år siden begynte å jobbe mer gjennomtenkt med musikken.
FLYTTET TIL KIRKE: I fjor flyttet pinsemenigheten Jesus Church i Oslo fra selskapslokalene Ballroom til tradisjonelle kirkelokaler i Markus kirke. Pastor Stephan Christiansen sier at lite har endret seg i selve gudstjenesten, men at de for fire år siden begynte å jobbe mer gjennomtenkt med musikken.

– Vi har skrevet og bruker en del sanger som er knyttet til trosbekjennelsen og nattverden. Det handler om å fornye og fordype gudstjenestelivet og er ikke en reaksjon på noe. Begynner vi å snakke om liturgi så oppleves det fremmed for oss som kirke, sier Christiansen.

Motivasjonen for å arbeide med dette var at Christiansen opplevde at de sto i fare for å få en monoton gudstjeneste.

– Det finnes en rikdom i Bibelen, men ofte synger vi kun de ti mest populære lovsangene til alle anledninger uansett hva slags gudstjeneste vi har. I gamle dager ville også en frikirkelig sangbok hatt emneregister med dåp, nattverd, barnevelsignelse og misjonærutsendelse. Evangelietoner (Pinsebevegelsens sangbok, første gang utgitt i 1979, red.anm.) hadde en kategori for det meste.

Ikke underholdning

I Søndag spør Carin Dernulf om den nye formen på en del av de frikirkelige gudstjenestene rett og slett har gjort dem sekularisert. Hun forteller om da en venn av henne som ikke tror på Gud, var med på en gudstjeneste.

– Han sa det var som å være på en profesjonell konsert. Den eneste forskjellen var at sangene handlet om Jesus. Jeg tror at folk lengter etter noe annet enn et underholdningsprogram der man blir servert en peptalk. Det kan man få hvor som helst ellers.

Hun tror de som kommer til kirken leter etter noe annet enn det verden tilbyr, noe hellig.

– Jeg tror ikke løsningen er å bli mer og mer lik verden. Samtidig må formene må endres med tiden vi lever i og være tilgjengelig. Men det er en feilslutning dersom vi tenker at det må være likt alt annet.

En nabo av Dernulf var med på en gudstjeneste i en frikirke som var helt rensket for samlebøker, kors og andre kristne symboler.

– Han syntes det ble nesten ubehagelig. De kirkelige markørene er viktige i en kirke.

Bli sant frikirkelig

– Den frikirkelige identiteten i dag er såpass truet av krefter som indre sekularisering og forbrukerholdning. Vi foreslår ikke å undergrave eller ødelegge den frikirkelige tradisjonen, men heller redde de gode innslagene ved å gi styrke og stabilitet, sier Joel Halldorf og presiserer:

– Vi vil ikke bli katolikker eller gå over til Svenska kyrkan. Vi skal bli sant frikirkelige.

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter