De siste åra har jeg tenkt mer og mer på min egen kirkelige oppvekst. Den var prega av mye godt. Men den var definitivt ikke prega av kreative liturgiske ideer. Fra jeg var ganske liten, dro foreldrene mine oss unger med i kirken. Søndag var kirkegang. Det var ingenting å diskutere. Ofte kjeda jeg meg skvett i hjel. Indre Nøtterø Missionshus, bedehuset som ble brukt som interimskirke der jeg vokste opp, hadde innvendige plankevegger. Jeg brukte utallige timer på å telle planker under de lange prekenene.
Men en søndag uten kirkegang mangla noe viktig. Uklart hva. Det forsto jeg ikke før mange år seinere, da jeg lærte å forstå ritualenes betydning. Den gangen tenkte jeg at det å gå til gudstjeneste var som å ta tran. Det var ikke alltid så gøy, men jeg visste at det var sunt for meg, på måter jeg ikke skjønte.
«Ministrant»
Da jeg var 11 år gammel, i 1977, ble det innvia en ny kirke på Nøtterøy, Teie kirke. Det var en moderne arbeidskirke med alle fasiliteter. Teie kirke ble mitt andre hjem. Jeg fikk være med kirketjener Karen opp i kirketårnet for å ringe inn til gudstjenester og høytider. Hørselsvern tok vi ikke så tungt. At jeg i dag har en ikke ubetydelig diskantskade i høyre øre, var en omkostning som var moroa verdt.
Jeg fikk være med på å gjøre i stand til gudstjeneste; finne fram nattverdutstyr, tenne lys og se at Karen arrangerte blomstene som skulle på alteret. Jeg sneik meg inn i sakristiet, så med store øyne på de liturgiske klærne og alt det andre rare som fantes der inne, og jeg snakka med prestene om smått og stort. Jeg observerte ærbødigheten deres i møte med kirkerom, alter og sakramenter.
Med åra fikk jeg oppgaver i gudstjenesten; sang, tekstlesning og nattverdutdeling. Jeg var omgitt av tålmodige og kloke voksne som skjønte betydninga av å snakke med denne rare og nerdete kirkeungen som elska å være der. I dag ville kanskje noen kalt meg ministrant, for det var i praksis det jeg var.
Telte planker
Både da og nå har det slått meg hvor kjedelige barndommens gudstjenester var. I Indre Nøtterø Missionshus telte jeg planker under prekenen, og i Teie kirke begynte jeg å telle murstein. Salmene var lange og langsomme, tekstlesningene og prekenen likeså, og det skjedde nesten aldri noe uforutsett. Det eneste ekstraordinære jeg kan huske, er den gangen en eldre dame besvimte under prekenen. Det var ordentlig stas for en 11-åring.
Ellers gjentok det samme seg fra søndag til søndag, år etter år. Selvsagt varierte salmene og tekstene, og selvsagt varierte prekenene. Og prestene. Med åra forsto jeg mer av liturgien og prekenen, og det ga meg et annet utbytte. Men det var likevel samme rytme og samme hendelsesforløp. Verden rundt meg forandra seg. Men gudstjenesten var den samme. Og det var nettopp derfor jeg elska den.
At jeg mange år seinere skulle ordineres til prest i den samme kirken av biskop Sigurd Osberg, var hinsides alle forestillinger, for kvinnelige prester var ikke annet enn et kjettersk tema på Nøtterøy på 1970-tallet. Men det skjedde like fullt i 1995. Det ga meg et liv som er via til å feire gudstjenester, undervise prestestudenter i dette, og å drive med liturgisk forskning.
Reform og utvikling
Gudstjenesten er et tema som stadig dukker opp i Vårt Lands spalter. I forbindelse med gudstjenestereformen i Den norske kirke har det blitt ført viktige samtaler i kirken, i de teologiske og liturgiske fagmiljøene, og i den kristne dagspressa. Blant annet skrev Espen Dahl for få uker siden i denne spalta om gudstjenesten.
Samtalene dreier seg blant annet om hva som gjør gudstjenestene relevante for mennesker i dag. Dette har ført til en gudstjenesteutvikling der mange nye og kreative ideer settes ut i livet. Særlig gjennom trosopplæringsreformen har det skjedd mye.
Min kollega Elisabeth Tveito Johnsen disputerte før jul med en doktoravhandling om trosopplæringsreformen. Her har hun blant annet studert en gudstjeneste som tar i bruk motiver fra Ringenes Herre. Blant annet blir nattverdbrødet sammenlignet med alvebrød, og presten tar på seg en hatt som ligner den trollmannen Gandalv bruker i filmatiseringa av Tolkiens fortelling. Norske menigheter har dessuten blitt godt kjent med Lys våken-gudstjenester, Tårnagentgudstjenester og mange andre gudstjenestetyper for barn, unge og voksne.
Slitne
Samtalene om gudstjenestens relevans er betimelige. Den norske gudstjenestetradisjonen har vært blytung og ordrik, og den har til dels vært prega av en innprenting av dogmatiske sannheter, uavhengig av mennesker hverdag og erfaringer.
Å jobbe med gudstjenester der barn og unge møter en virkelighetsforståelse de kjenner igjen, er også viktig. Det er barna som skal føre gudstjenestelivet videre. Spørsmålet er bare om relevansen for barna skapes gjennom nye og kreative ideer? Eller for voksne, for den saks skyld?
Det slår meg ofte at prester og andre som jobber med gudstjenesten, er slitne av å komme på nye og kreative liturgiske ideer. En gudstjeneste uten noe ekstraordinært er for mange en fallitterklæring. For meg ble de kjedelige, ordinære og forutsigbare gudstjenestene en velsignelse. Og kanskje de er det for mange flere enn vi tror.
