Nyheter

– Kirka trenger Djevelens advokater

Varslerne holder refsende taler, men nå ned i ølglasset på puben, skriver Stian Kilde Aarebrot.

Når etterforskere skal oppklare et drap, er faren stor for å utvikle et tunnelsyn. I det man begynner å forfølge et spor blir man samtidig gradvis blind for det som ikke passer inn. Har man funnet svaret, så vil enhver detalj som underbygger tesen lyse opp på radaren, mens det som taler for det motsatte overses. Tidligere drapsetterforsker Asbjørn Rachlew beskrev fenomenet i 2009, i avhandlingen «Justisfeil ved politiets etterforskning».

LES OGSÅ: Å synge mot Linda Børud

Mekanismen finnes i oss alle, i alle miljøer, inkludert alle menigheter, i større eller mindre grad. Og når tunnelsynet er som smalest og det utvikles en kultur for å svelge påstander rått og utygd, trengs varsleren mer enn noen gang. Som i det lille barnet i eventyret om keiserens nye klær: «Men han har jo ikke noe på seg!» Når barnet slår med hammeren mot demningen, slår den sprekker. «Til slutt ropte hele folket: Han har jo ikke noe på seg!»

«Jeg tror at å tale sannhet, det er spørsmål om et slags talent», sier en av guttene i Bjørneboes Jonas. Dette talentet finner man også igjen i Bibelens profeter. De levde som regel på utsiden av bymurene, for av og til å ta turen inn i samfunnet for å snakke konger og stormenn imot. De finnes også i Det nye testamentet. Døperen Johannes for eksempel, som bodde i ørkenen og spiste gresshopper og villhonning mellom vekkelsesmøtene sine: «Ormeyngel! Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme». Er det plass til dette talentet i kirka i dag? Eller blir profettypene ­behandlet som hår i suppa?

LES OGSÅ: Black Friday

I min oppvekst som pinsevenn var det et sterkt fokus på de såkalte nådegavene. Tungetale, helbredelser og profetier ble det stadig undervist om, med utgangspunkt i Paulus' brev til korinterne, det 12. kapittel. Men det var én nådegave de fleste predikantene hoppet bukk over: Gaven til å bedømme ånder, «diakrisis» på gresk, den samme ordstammen som på norsk har blitt til kritikk og kritisk tenkning. Noen som har lyst på rollen som festbrems i etterkant av et herlig helbredelsesmøte? Ikke mange, for når kritikken kommer, mobiliseres det som regel til forsvarskrig eller motangrep.

For eksempel da Levi Fragells karismatikk-kritiske memoarbok Vi som elsket Jesus ble gitt ut. Det kristne forlaget Hermon gikk ut med en motbok: Vi som elsket Jesus og fortsatt gjør det. Istedenfor å lese og lytte for å forsøke å lære av tidligere tiårs feiltrinn, ble det viktigste å stå imot ­fiendeangrepet.

Den samme refleksen opplevde jeg blant kristne ledere da det for ti år siden dukket opp kritiske artikler om Sentermenigheten i Asker og Bærum budstikke. Avhoppere kunne fortelle om maktmisbruk og overformynderi fra lederne. «Nå må vi hegne om pastoren» var gjennomgangsmelodien blant kristne ledere fra andre menigheter. Med ett lite unntak verken hørte eller leste jeg offentlig kritikk fra andre aktører i frikirkeligheten.

Rettssystemet trenger forsvarere for at det skal fungere. Djevelens advokater skal etterprøve etter­forskerne for om mulig å avsløre tunnelsyn og justisfeil. Jeg tror denne rollen er like viktig innenfor kirka, innenfor moskeene, for ikke å snakke om innen nyreligiøsiteten og dens alternativmedisin.

LES OGSÅ:Kravstore kirkegjengere

Det finnes mange som har dette talentet i seg. Det er bare det at de sjelden åpner munnen når settingen blir offentlig. Dermed blir avhopperne stående alene med kritikken. Avhoppere, som jeg mistenker hadde profettalentet i seg, talentet det er så vanskelig å raffinere innenfor bymurene.

Mange av disse profettypene har jeg senere møtt på puben, der de fremdeles holder refsende ­taler, men nå ned i ølglasset fremfor i møtesalens ­mikrofon.

Hvor mange profeter har kirken tapt til puben de siste tiårene?

LES OGSÅ: Gud er ikke i griseflaksen

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter