– Tradisjonelt har biskopen vært definert som prestenes prest. Men det er en helt feil rolleforståelse. Nei, biskopene og andre prester med lederansvar er tilsynsmenn og kan ikke være sjelesørgere, sier Bjørn Hareide.
– Jeg er ikke enig i at en biskop aldri kan ha samtaler av sjelesørgerisk karakter med en underordnet. Det må være rom for samtaler om tro og anfektelser, eller livsutfordringer generelt. Men prinsipielt er jeg enig i at en biskop ikke skal ha en sjelesorgsamtale i en sak der overgrepsproblematikken er inne, sier Solveig Fiske.
Hun er Den norske kirkes biskop i Hamar og styreleder ved Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.
TRYGVE W. JORDHEIM KOMMENTERER: «Det som alltid vil skje»
– Famler fortsatt
Bjørn Hareide er pensjonert politimester, tidligere førstestatsadvokat og nestleder i Kirkerådet i Den norske kirke – og sterkt opptatt av at kirker og kristelige miljøer skal håndtere overgripere på en korrekt, men tydelig og kompromissløs måte.
Han er bidragsyter til den ferske boka Det som ikke skulle skje og var blant paneldeltakerne da kirkenes «håndtering av seksuelle krenkelser blant sine egne» tirsdag kveld fylte Litteraturhusets største sal med engasjerte tilhørere.
Hareides inntrykk er at menighetene fortsatt famler, men at erkjennelsen vokser fram om at seksuelle overgrep ikke må feies under teppet eller forsøkes løst på kammerset eller i sjelesørgeriske, lukkede rom.
Veteranen kjenner dette temaet godt – både som påtaleansvarlig, som aktor i overgrepssaker mot kirkelige ledere – og som kirkeleder på regionalt og nasjonalt nivå. Han har også vært rådgiver for Bispemøtet om hvordan kirken burde behandle overgrepssaker og hvilke strafferettsjurdiske og forvaltningsrettslige skritt som burde tas.
LES OGSÅ: Flere menn forteller om overgrep
– Umulig kombinasjon
– Mitt viktigste budskap ut fra min profesjon har vært å understreke at biskopene ikke lenger kan identifisere seg som prestenes prest, sier han:
– Det er umulig å være i sjelesorgsamtaler med dem man har tilsyn med. Jeg har i flere konkrete saker sett hvor uheldig, ja, nesten katastrofalt, det var at biskopen involverte seg som sjelesørger og dermed satt seg selv fullstendig ut av spill. I slike tilfeller havner biskopen i et juridisk, moralsk og religiøst uløselig dilemma. For går du inn i et sjelesørgerisk rom, bindes du både av jus og moral. Mange har gått i den fella.
LES OGSÅ: Fikk brev fra misjonsorganisasjoner etter overgrepsbok
Dette har vært ett av Bjørn Hareides hovedbudskap til kirkelige ledere. Til å begynne med ble dette budskapet oppfattet som «å banne i kirken» og på kollisjonskurs med den rådende kirkerettslige oppfatningen. Men etter hvert har Hareide opplevd at han er blitt hørt:
– Jeg oppfatter at dette synspunktet er i ferd med å få gjennomslag, sier han nå.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Sunn rolleforståelse
– Ja, her har det skjedd en veldig fin utvikling. Vi har arbeidet veldig mye med dette for å få en sunn rolleforståelse blant biskopene. Både biskoper og proster har en stigende bevissthet om at de er arbeidsgivere, sier lederen i Presteforeningen, Gunnar Mindestrømmen, til Vårt Land.
Biskop Solveig Fiske mener at «mye av Hareides tenkning har befestet seg» i det kirkelige lederskap.
– Men et prinsipielt nei til sjelesorg fra overordnede er også et dilemma. Det forventes en viss fortrolighet fra en biskop. Men den fortroligheten må ikke være av en slik karakter at den hindrer og reduserer den overordnedes handlingsrom.
Viktig påminnelse
Fiske mener at «Hareide har en viktig påminnelse til oss som kirkeledere»
– Dette gjelder ikke bare biskoper, men også proster og andre. Vi har en jobb å gjøre med å presisere og tydeliggjøre at alle med lederansvar må unngå å komme i en rolle av sjelesørgerisk karakter i overgrepssaker. For da kan man bindes av taushetsplikten, og man kan bindes av lojalitet til den som har åpnet seg. Derfor e det så viktig å være bevisst på den rollen vi har, og hva dette gjør med samtalens karakter, sier Hamar-bispen.
Biskopenes ansvar
Tjenesteordning for biskoper i Den norske kirker sier blant annet dette om ansvar og myndighet.
«Biskopen skal gjennom forkynnelse og sakramentforvaltning ta vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse, fremme og bevare enheten i Guds kirke og rettlede og oppmuntre bispedømmets menigheter, kirkelig tilsatte og øvrige medarbeidere. For å ivareta dette tilsynsansvar kan biskopen gi råd og veiledning, og også gi bindende pålegg vedrørende presters og andre kirkelig tilsattes tjenesteutøvelse.
LES OGSÅ: Får kjeft for å preke politikk
Biskopen ser til at prestene forvalter sakramentene, forkynner og selv lever i overensstemmelse med den kristne tro, slik den er uttrykt i vår kirkes bekjennelse og ordninger, og at også andre som er vigslet til tjeneste i kirken virker og lever i samsvar med vigslingens formaning og løfte.
Biskopen fører tilsyn med at de kirkelige råd i bispedømmet utfører sitt arbeid i lojalitet med den evangelisk-lutherske lære.
Biskopen er den øverste leder av prestetjenesten i bispedømmet og sørger for den nødvendige samordning med de kirkelige rådenes virksomhet.»
