Mobbing eller satire?

Onsdagens tragiske terrorangrep mot satirebladet Charlie Hebdo har fått noen ytringsfrihetsforkjempere til å gå av skaftet i hyllest av dem som har valgt provokasjon og satire som publisistisk levebrød.

Den lille redaksjonen er blitt ytringsfrihetens martyrer. Da kommer også de store ordene fra alle som kjemper for retten til den frie ytring. Når ordene blir store, kan også noen viktige nyanser forsvinne. De som skal forsvare verdiene, kan fort bli enøyde i iveren. Ingen liker å bli kalt for fundamentalist. Ytringsfrihetsfundamentalistene liker det aller minst.

Når satiren nå opphøyes, skal vi tenke på de verste virkningene. Et avgjørende spørsmål blir da: Hva er forskjellen på mobbing og satire? De fleste har svaret klart. Satiren retter seg oppover, mot makten. Det er et middel til å knuse makt. Mobbing retter seg mot den svake. Den brukes til å trykke ned folk som allerede ligger i søla.

Kan vi alltid ta for gitt at vi alltid vet hva som er den sannferdige posisjonen til en gruppe? Behandlingen av jødene før krigen er et godt eksempel på hvordan maktposisjonen ble feiltolket. Det er en hårfin balansegang mellom hva som oppleves som satire og hva som kan oppleves som mobbing.

Vanskelig øvelse

I den vestlige verden er opphøyelsen av de som krenker, blitt en oppvisning i at man står for de rette demokratiske verdier. Å være forsvarere av ytringsfriheten samtidig som man stiller spørsmål ved virksomheten til dem som har valgt provokasjon og satire som levebrød, er blitt en vanskelig øvelse. Det er så lett å bli misforstått.

Jeg mener det er misforstått å tro at man utviser stort mot om man publiserer mest mulig og søker å opptre mest mulig provoserende. Det er ikke på denne måten man viser seg som ytringsfrihetens forsvarer. Det er en del av ytringsfriheten å holde fast ved sine prinsipper og det man mener er riktig. Jeg forstår ikke at det kan karakteriseres som feigt.

Terror mot ytring.

Provokasjon har vært Charlie Hebdos forretningsidé. Bladet har slått i mange retninger, og har betegnet seg som antireligiøst. Kristen og muslimsk makt har fått sitt pass påskrevet, til glede for noen og til forargelse for andre. De publisistiske virkemidlene har vært så sterke at mange journalister og redaktører har veket tilbake for å kopiere metodene.

Så utsettes den lille redaksjonen for det verst tenkelige. Islamistisk terror mot retten til den frie ytring har vært satt opp som skrekkscenarioet. Den brutale og krigerske atferden til al- Qaida, IS og Taliban har skapt frykt i en hel verden. Angsten stiger til nye høyder.

Den naturlige reaksjonen hos mange er å sette hardt mot hardt, ikke bare militært, men også publisistisk. Nå må vi vise hvor skapet skal stå. For noen er svaret å trykke karikaturer og tekster som vi ellers ikke ville ha trykket.

Jødefrykten

Det er i kritiske situasjoner som dette at vi skal hente hjelp fra historien. Det er nå vi må evne å holde hodet kaldt.

«Den største forbrytelsen» av Marte Michelet er kanskje den viktigste av fjorårets bøker. Den verbale uthengingen av jødene på begynnelsen av 1900-tallet la grunnlaget for nazistenes forfølgelse og utryddelse av folkeslaget. I sin bok viser Michelet hva som kunne bli publisert av anstendige nordmenn i anstendige publikasjoner. Satire og nedsettende vitser var en del av dette bildet.

Rett etter 1. verdenskrig var det hos mange en klar oppfatning at jødene var en maktgruppe som fortjente å bli herset med. Vi vet nå hvor feil det var.

Jo mer man forakter og frykter en gruppe, jo større glede har man av at den blir krenket. Muslimfrykten anno 2014 har noen likhetstrekk med jødefrykten for 100 år siden.

Diskutér på verdidebatt.no