Gjør de døde om til diamanter

– Jeg synes det er en vakker tanke, jeg. En gravplass har du i 20 år. En diamant har du for evig.

Glitrende edelstener dukker opp på en storskjerm i et rom i et kontorfellesskap på Oslos beste vestkant, Tjuvholmen.

Pia Cyrén er daglig leder i begravelsesbyrået Den siste reisen, men snakker som en gullsmed: Steinene på veggen kan fås fra en kvart karat til en hel karat – og i ulike farger. «Nyhet, nå kan du få diamanten kuttet som et hjerte», står det på skjermen som hun peker på.

Men dette er ingen tradisjonelle juveler: De er laget av asken til en avdød kone, far eller bestemor.

– Det blir ikke bare et arvesmykke fra bestemor – det er bestemor, sier hun.

Stiv pris

Det er en gullsmedfamilie i Nederland, LifeGem, som har spesialisert seg på teknikken. Ved å bruke karbon fra kremasjonsasken, høyt trykk og høy temperatur, lager de en diamant på samme måten som naturen gjør. Men i stedet for å bruke millioner av år, får firmaet prosessen til å skje i løpet av 10-12 måneder.

Etter at Cyrén registrerte firmaet sitt i januar, er asken fra tre avdøde nordmenn nå i ferd med å bli edelstener. Flere henvendelser dukker stadig opp, hevder hun.

– Når nordmenn får flere alternativer, vekkes også interessen for å prøve ut noe nytt, tror Cyrén.

Prisene ligger på 19.500 til 260.500 kroner.

Må fortolle bestemor

Men i Norge er gravferdsloven streng. Nordmenn har i realiteten to alternativer når de dør:

• Bli gravlagt i kiste på vigslet jord.

• Bli kremert og få urnen nedsatt på kirkegård, eller få asken spredt med vinden «på land eller hav».

LES OGSÅ: Åpner for stykkpriskirke

Cyrén er likevel klar på at hun følger norsk lov:

– Dersom jeg sender asken ut av landet, er det lovverket til det aktuelle landet jeg må forholde meg til, i dette tilfellet Nederland. Når den avdøde fraktes tilbake til Norge, blir vedkommende betraktet som en edelsten. Det høres kanskje morbid ut, men det innebærer blant annet at bestemor må fortolles, sier hun.

– Ikke tillatt

Avdelingsdirektør Torbjørn Backer Hjorthaug
 i Kulturdepartementet
 sier at «en slik gravferdsform er ikke tillatt i Norge». Men han tilføyer:

– Dersom etterlatte får utlevert urnen for å ta den med til utlandet, er det regelverket i det aktuelle landet som avgjør hva vedkommende kan gjøre med asken der.

– Hvor vanlig er det at aske fra avdøde i Norge blir sendt til utlandet?

– Vi vet ikke hvor ofte det skjer, men vi vet at det skjer. Blant andre en del hinduer ønsker å ta med asken ut av Norge. Departementet har i rundskriv fastsatt noen retningslinjer for utlevering av askeurner, men det er de lokale krematorier som tar avgjørelse om utlevering av aske, og som stiller krav slik at urnen ikke kommer på avveier. Hver sak skal vurderes konkret, svarer Hjorthaug.

Han ønsker ikke å uttale seg tilbudet om hvorvidt å sende aske ut av landet, med den hensikt å få laget en diamant av avdødes aske, er innenfor dagens regelverk.

Pia Cyrén mener imidlertid at det er på høy tid at det norsk lov åpner opp for enda flere muligheter:

– Hvis noen har spesielle ønsker bør vi imøtekomme dem så langt som mulig, så lenge det er etisk forsvarlig. Å bære sin avdøde i en ring ser jeg ikke problemet med.

Privatisering

Men flere er skeptiske til de utradisjonelle juvelene.

– Dette er en ekstrem privatisering av ritualene rundt død og gravferd, sier Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug.

– Hva er problematisk med et slikt smykke?

– Et menneske skal ha et gravsted som markerer at vedkommende har levd. Ved å gjøre om asken til diamanter fratar man også andre muligheten til å komme til et gravsted for å vise avdøde respekt og hengivenhet, sier han.

– Det kan godt hende at den som bærer smykket opplever det som godt, men samtidig kan det også bli vanskeligere å ta inn over seg adskillelsen, at vedkommende faktisk er død og at man må gå videre.

LES OGSÅ: Flere vil få asken sin spredd i naturen

– Okkuperer den avdøde

Også teologisk ser Nordhaug problematiske sider ved praksisen.

– Dette er en type okkupasjon av den avdøde. Man bærer vedkommende på seg som sin egen eiendom, men et menneske er aldri en annens eiendom. Vi tilhører Gud, og ut fra denne tilhørigheten har vi alle en egenverdi.

Også Erling Pettersen, biskop i Stavanger, synes fenomenet er uheldig.

– Jeg håper vi ikke kommer til å se mange tilfeller av dette, sier han.

– Døden er noe endelig. Det understrekes i hele vår gravferdstradisjon, enten det er ved vanlig gravferd, kremasjon eller askespredning. Det er god sjelesorg for etterlatte å sette et slikt punktum. La heller de gode minnene funkle i vår bevissthet, ikke i en diamant.

Ser endringer

Gunnar Hammersmark tror imidlertid det kan være et visst marked for alternativ gravferd. Han er direktør i Virke, landets eneste bransjeorganisasjon for begravelsesbyråer, og han ser endringer på gang.

– Vi har fått en ny generasjon pårørende, og de tør å tenke utenfor den tradisjonelle måten. Man føler seg ikke bundet til skikken med å skulle bli lagt på en kirkegård, heller ikke til å følge de kirkelige seremoniene, sier han.

For eksempel viser en meningsmåling fra Statistisk sentralbyrå tidligere i år at mer enn hver tiende nordmann vil at asken skal spres på havet eller annet sted når de dør.

Samtidig er nordmenn tradisjonsbundne. Siden 1996 har det vært tillatt å spre asken etter kremering på åpent hav og på fjellet. Askespredning har også ganske nylig blitt mulig i større elver og innsjøer, men de pårørende må uansett søke Fylkesmannen om tillatelse.

Men få benytter seg av ordningen. I underkant av 300 av 41.000 døde nordmenn blir spredt med vinden hvert år.

LES OGSÅ: Dødsturistene

Få kremeres

I Norge blir et mindretall av de avdøde kremert: 37 prosent. Tilsvarende tall for Sverige er 78 prosent, viser 2012-tallene fra Statistisk sentralbyrå.

Enkelte steder i landet er kremasjonsprosenten likevel svært høy. I Bærum ble 79 prosent av alle avdøde kremert i 2012. Også Drammen (75 prosent), Tinn (73 prosent) og Oslo (72 prosent) skåret høyt.

– Det skyldes først og fremst befolkningstetthet og nærhet til krematorier. I Norge har vi bare 24 krematorier på landsbasis. Fordi mange av oss bor relativt grisgrendt, så er det ofte en lang vei dit. Dermed blir det ikke et alternativ, sier Hammersmark.

Strenge føringer

Lars Erik Svanholm mener gravferdsloven med fordel kan mykes opp. Han er daglig leder i Svanholm begravelsesbyrå i Trondheim.

– Personlig synes jeg tanken om å bære sin avdøde som en diamant, er flott. Men i dag umyndiggjøres etterlatte av staten ved at de ikke selv kan bestemme over asken, mener han, og legger til:

– Det er ikke mange samfunn i verden – av dem vi liker å sammenligne oss med – som har så strenge føringer for gravferd som vi har i Norge, sier Svanholm.

I England er det for eksempel ikke uvanlig med en askeurne på peishyllen, i påvente av hva som skal skje i etterkant. Andre steder i verden er det mulig å bruke asken til å bygge kunstige korallrev. Asken kan også deles opp og spres flere steder. Dette er forbudt i Norge.

– I England kan man også sette ned urnen i hagen. Vil du dit?

– Nei, jeg tror de fleste ser at dette ikke er spesielt heldig dersom man senere flytter, men en oppmykning av loven trengs. Gravferdsloven diskriminerer de som velger kremasjon, sier Svanholm og påpeker det han mener er forskjellsbehandling:

• Ved kistegravlegging får de pårørende tilgang til den avdøde helt frem til kistenedsettelsen. Urnene blir derimot plassert i et kommunalt krematorium. Der kan de stå i opptil seks måneder.

• Pårørende får ikke frakte urnen selv, med mindre de søker krematoriet om tillatelse til dette.

– Sunt for sorgarbeidet

– Det burde være en selvfølge at de nærmeste etterlatte får lov til å ta urnen med seg hjem og oppbevare den der til de eventuelt ønsker å sette den ned i en grav. Å ha den dødes levninger rundt seg kan faktisk være sunt for enkelte i sorgarbeidet, sier Svanholm.

– Du er ikke redd for at en oppmykning av loven kan åpne for uheldige markeringer?

– Jeg har vært i begravelsesbransjen i mange år og har sett hvordan pårørende behandler urnen når de først får tilgang til den. At de ikke vil misbruke tilliten, er jeg helt sikker på. De pårørende behandler ofte urnen med mye større respekt enn de som ikke er i familie.

På minnelund

Å åpne opp for alternativ gravferd, kan imidlertid føre til at gravlunden går tapt som felles kulturelt minnested, mener Ida Marie Høeg. Hun er forsker i KIFO Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.

– Før var det en selvfølge at alle endte opp på en kirkegård. Nå er det ikke lenger like åpenbart. Det er en voksende interesse for alternative gravferdsritualer, og større åpenhet for å ritualisere død, sorg og minne på andre måter enn hva Den norske kirke kan tilby, sier Høeg.

– Hvorfor er det så viktig å bevare gravlunden?

– Dette er én av de arenaene vi har for samhandling, kontakt og utveksling på tvers av religiøse, politiske og klassemessige forskjeller. Det er verdt å ta vare på og videreføre. Dessuten har gravlunden viktig kulturhistorisk betydning.

– Hvordan kan myndighetene legge til rette for at dette?

– Det er viktig at de åpner for folks ulike ønsker for gravferd og gravminner. I dag er det bare mulig å ha urnegrav eller kistegrav. Kanskje kan også gravlund være et sted hvor man kan spre aske, som i dag er mulig i England og i Sverige. Det burde også være mulig med egne gravminner for de som har fått de kremerte levningen spredd med vinden, sier Høeg.

LES OGSÅ: Her er de mest populære begravelsessangene

Seremoni på hytta

I lokalene til Den siste reisen er det lite som minner om sorg og død. Ingen kisteprøver henger langs veggene. Ingen urner står utstilt i hyller. Ikke en eneste gravstein eller gravlykt er å se. I stedet ser det ut som et hvilket som helst moderne møterom.

– Jeg ønsker ikke å gi de pårørende følelsen av å komme inn i et gravkammer. Å ha mistet noen er tøft nok som det er, forklarer Pia Cyrén.

Å skape et lysest mulig farvel for de pårørende, er også tanken bak byrået. For noen kan det innebære å legge seremonien til for eksempel yndlingskafeen til den avdøde, på hytta eller hjemme i hagen.

Og man kan altså finne trøst i å ta et blikk på sin glitrende bestemor på fingeren.

Vil selv bli edelsten

Men glitrer det ikke litt ekstra fra steinene i ørene til Cyrén? Og fra halskjedet hennes formet som en liten hodeskalle? Smykkesteinene er høyst ordinære, forsikrer hun. Selv har hun ingen avdøde som juveler.

– Kan du selv tenke deg å bli til en diamant?

– Ja. Jeg ønsker å bli til to diamanter. Både mannen min og jeg har glatte gifteringer, så jeg ønsker at én skal settes inn i min ring og én i hans. Den dagen han dør skal han gjøre det samme. Så skal våre to barn får én ring hver. Da har de oss med seg alltid.

– Kan det ikke virke uheldig for sorgprosessen alltid å ha med seg de døde?

– Min opplevelse er at man uansett alltid bærer med seg de døde – i tankene.

– Å miste ringen må være krise?

– Det er en krise. Det er en katastrofe rent følelsesmessig. Men jeg vil tro de fleste vil ta veldig, veldig, veldig godt vare på den. Forhåpentlig blir det et smykke som kan gå i arv gjennom generasjoner.

Psykolog: – Kan forlenge sorgen

Psykologspesialist Atle Dyregrov vil ikke «bastant avvise» muligheten for å omgjøre avdødes aske til diamant for etterlatte.

– Hvis noen synes dette faller naturlig, må de få lov til å gjøre det. Men jeg håper at dette ikke blir en tradisjon mange vil benytte seg av, sier Dyregrov.

– Hvorfor ikke?

– De fleste sørgende har god nytte av å ha en grav å gå til. Dette er en tradisjon som står sterkt i Norge, og som fungerer godt for mange. Men vi lever i ny en tid der nye ritualer og markeringer innføres, for eksempel minnesider på internett.

LES OGSÅ: Prest og pårørende stadig oftere uenige om innholdet i begravelsen

Dyregrov mener selv han ikke har veldig sterke motforestillinger mot nytenking, og det må være rom for individuelle tilpasninger.

– Samtidig er det ikke minst i møte med død og sorg viktig å gi mennesker trygghet og stabilitet. Det bør ikke være fritt fram for alt nytt i en livsfase som kan være krevende for mange mennesker; det vil skape for nye usikkerhet, svarer Dyregrov.

Å lage edelstener slik at etterlatte kan bære med seg noe fra en avdød slektning, har psykologen ikke hørt om tidligere.

– Vi vet at enkelte ønsker å ta i bruk for eksempel klær etter avdøde. Slik å ha med seg noe som en påminnelse om avdøde, kan forlenge sorgen. Men det behøver ikke være slik, sier Atle Dyregrov.

Følg oss på Facebook og Twitter!