Nyheter

Nest best

Alle vil gjerne være best. Bare én kan være det. Eller?

Wikipedia anslår at over 600 millioner mennesker i verden spiller sjakk. Altså drøyt hundre ganger Norges befolkning.

På toppen av denne pyramiden sitter nå nordmannen Magnus Carlsen og inderen Vishy Anand og utkjemper slaget om VM-tittelen.

Når oppgjøret i Sotsji er over, vil en av dem stå igjen som vinner. Den andre vil reise seg fra bordet som taper.

Akkurat slik det var da nordmannen Felix Stephensen ble utslått av VM i poker sist uke. Han ble nummer to av over 6.000 spillere. Han vant 35 millioner kroner. Men, som han sa: Der og da kjentes det som om han tapte.

For: Når de var to igjen, hadde han jo allerede vunnet andreplassen. Deretter tapte han førsteplassen. Slik kjentes det.

Best-selgere

Det som er et opplagt premiss idretten og i underholdningsindustrien, er mer uuttalt til stede i arbeidslivet og i skolen: Vår kultur ønsker seg vinnere. Enten de får Nobelprisen, eller de går til topps Idol.

Da jeg selv drev med noe som grenset mot toppidrett for mange år siden, leste vi alle Willi Railos bok Best når det gjelder.

Siden har genren av best-­bøker eksplodert. Det siste året er det Erik Bertrand Larssens Best med mental trening som har toppet salgsstatistikkene.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Derfor er det befriende å lese­ Gudmund Skjeldals motkultur­elle bok Nest best. Skjeldal skriver med utgangspunkt i femmila i Kollen i 1993, der han ­ledet få kilometer før mål, men endte som nummer to.

Idehistorikeren Skjeldal legger ikke skjul på at «tapet» for 21 år siden har hjemsøkt ham nå og da når han ikke får sove om natten. Hans litterære løp viser imidlertid at andreplasser faktisk kan skape vinnere. For denne kloke boka hadde neppe blitt til om Skjeldal ikke hadde blitt slått med noen små sekunder av Prokurorov.

Følelsen av tap

Skjeldal legger fram forskning som viser at de som tar bronse i OL i snitt er langt mer fornøyde enn de som tar sølv. Dette selv om de faktisk har havnet bak på resultatlista. Hvorfor er det slik?

Bronsevinneren føler gjerne at hun akkurat klarte å komme på pallen og dermed unngikk glemselen. Mens sølvvinneren kan føle at hun tapte gullet, hun var jo så nær som det er mulig å ­komme.

Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman, fastslår i ­boka Thinking fast and slow, at de som kommer fem minutter for seint til en flyavgang irriterer seg mer etterpå enn de som kom en halvtime for seint.

De var altså nærmere ved å klare­ det, og det gjør at tapet kjennes større.

LES MER: Håper på flere sjakk-kvinner

Etter Wirkola

Hva så med vinnerne? Enerne er vel opplagt i en misunnelsesverdig posisjon, i tråd med det amerikanske slagordet «the winner takes it all»?

Kanskje ikke. Det å være best, betyr at du ikke lenger har noen å angripe. Du må tvert i mot forsvare deg mot alle som vil dytte deg ned av tronen. Slik Magnus Carlsen gjør i år, i motsetning til i fjor. De fleste eksperter er enige om at hans utgangspunkt var lettere da han angrep VM-tittelen enn det er når han nå må forsvare.

Gudmund Skjeldal, som var innom NRK-studio sist uke og kommenterte sjakkslaget, vrir litt på en talemåte vi alle kjenner når han spør:

«Hva gjorde Wirkola selv, etter at han hadde hoppa?»

Gleden bak

Å leve opp til seg selv kan være døden. Bare se på listen over forfattere som har fått Nobelprisen og deres skjebne­ ­etterpå.

Magnus Carlsen ser foreløpig ut som om han takler det å være en ener på en enestående måte.

Suksessen ser ikke ut til å ha gått ham til hodet, ettersom ­hodet hans fortsatt klarer å skap­e en farligere dynamikk på de 64 rutene på sjakkbrettet, enn noen annen spiller i verden klarer.

Jeg har sett Carlsen spille fotball, basket og tennis. I disse grenene er han habil, men ingen ener. Men det har vært gøy å se hvilken glede han har av å konkurrere også på disse områdene.

Gleden hans handler ikke om å være best. Den handler om å gjøre sitt beste.

Lykke

Og der er vi ved svaret på spørsmålet jeg stilte i ingressen:

Jeg mener at vi alle kan være best i det vi driver med.

Fordi vi alle har forskjellig utgangspunkt, handler det i bunn og grunn om å forløse sitt eget potensial og bli den beste utgaven av seg selv.

Den målsettingen er ambisiøs så det holder. Og man risikerer å bli lykkelig av det.

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Nyheter