Etterlyst: Ny norsk fredstriumf

Siden 1993 har Norge vært sentral diplomatisk fredsaktør i et titalls konflikter. I like mange konflikter har vi bidratt med finansiell og teknisk støtte, ifølge Utenriksdepartementets egen oversikt. Men det er langt mellom triumfene.

Hemmelige

Mange av de diplomatiske framstøtene er hemmelige og noen blir aldri kjent. Forskerne Henrik Thune og Leiv Lunde hevder i boken Hva Norge kan være i verden at norske myndigheter de siste 10 årene har vært involvert i mer enn 20 fredsprosesser eller forsøk på å forsone grupper som er i konflikt.

Selvforståelsen av Norge som en «stormakt for fred» kan på bakgrunn av de beskjedne resultatene virke overdreven. Ifølge historikeren Olav Njølstad, påtroppende sekretær i Nobelkomiteen, finnes det ikke forskningsmessig belegg for å si at Norge er mer av en fredsnasjon enn andre.

Likevel kan det være verd innsatsen og risikoen, for fredsmegling virker: Rundt 80 prosent av de væpnede konfliktene de siste 20 årene er avsluttet gjennom en fredsavtale, ifølge 2012 Peace Process Yearbook.

Støre i Libya

Blant fredsforsøkene som har vært skjult for offentligheten, er daværende utenriksminister Jonas Gahr Støres ledelse av samtaler med den libyske diktatoren Muammar Gadaffis sønn og landets opprørere våren 2011, ifølge Støre-biografien Seierherren av Ståle Wig.

Støre og hans diplomater klarte ikke å bidra til noen våpenhvile eller politisk løsning. I stedet utmerket Norge seg som ivrig deltaker i den påfølgende FN-sanksjonerte militæraksjonen, med daværende statsminister og nå Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg som pådriver. Norske F-16-piloter fløy nær 600 tokt over landet og slapp 569 av de 6.500 bombene som bidro til regimets fall.

Osloavtalen

Fredsavtalen i Guatemala i 1996 er blant få varige suksesser i norsk fredsdiplomati. Den kom i kjølvannet av den banebrytende fredsavtalen mellom Israel og palestinerne tre år tidligere. Til tross for Osloavtalens senere sammenbrudd, var dette en diplomatisk triumf i Midtøsten som Norge siden har levd høyt på.

LES SAKEN: Norge fikk hemmelig fredshjelp

Norges nye fredsrolle var i liten grad resultat av systematisk innsats fra UD, men snarere av tilfeldigheter og noen gunstige omstendigheter. Vi er en liten, rik og nokså nøytral nasjon uten stormaktsinteresser, plassert utenfor EU, men innenfor Nato og med tradisjonsrike bånd over Atlanteren.

Men det er lenge siden 1990-tallet da Norge solte seg i glansen av disse to markante fredsgevinstene, samt et bidrag til avvæpning og forsoning i Mali takket være enkeltpersonen Kåre Lode.

Enkeltpersoner

I Mali vant Lode partenes tillit etter flere års nærvær og bærer av en lang tradisjon med norsk misjon og utviklingsarbeid. Mye av det samme gjaldt Petter Skauen i Kirkens Nødhjelp som ble sentral i freds- og forsoningsarbeid i Guatemala og Haiti. I Osloprosessen var det primært Terje Rød Larsen og Fafo som fant inngangsnøkkelen til partene, godt assistert av blant andre UD-statssekretær Jan Egeland.

Egeland så raskt verdien av å markedsføre de norske fortrinnene som fredsaktør. Han hadde bakgrunn fra Amnesty, og i masteroppgaven fra 1988 argumenterte han for hvordan små, vesteuropeiske land som Norge kunne ha større gjennomslag enn stormakter på visse utenrikspolitiske områder.

Siden ble begrepet «den norske modellen» lansert for å beskrive det fruktbare samspillet mellom myndigheter, akademikere, humanitære aktivister og frivillige organisasjoner.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Tålmodighet

Prio-direktør Kristian Berg Harpviken har påpekt at kjernen i den norske modellen er at det ikke er noen modell, men snarere en meget fleksibel tilnærming til fredsarbeid. UD har vært tålmodige og flinke til å bruke all den ekspertise og de kontakter de har hatt tilgang til. Viljen til å bruke mye tid og penger på fredsprosesser har vært stor.

I Guatemala gikk det mange år fra første norske involvering til fredsavtalen forelå. Det samme var tilfelle i to andre fredsprosesser der Norge har utmerket seg de senere årene: Sudan og Sri Lanka.

I Sudan var et mangeårig bistandsarbeid fra Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp avgjørende for at Bondevik-regjeringens utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) kunne bli en sentral aktør bak fredsavtalen i 2005.

Egeninteresse

Fredsavtalen i Sudan bekreftet Norges ry som en liten stormakt i fred. Også her var samarbeidet med USA tett, med den gunstige bieffekt at vår «myke makt» åpnet dører for norske politikere inn til den «harde makten» i Washington.

Men Sudan-avtalen var skjør og den påfølgende delingen risikofylt, og det siste året har Sør-Sudan vært herjet av blodig konflikt. I Sri Lanka gikk det enda verre, der Norge og Erik Solheim fikk den viktige rollen som tilrettelegger av forhandlinger mellom regjeringen og tamiltigrene (LTTE).

Våpenhvileavtalen som ble meglet fram med norsk hjelp ble undertegnet i 2002, men den brøt sammen og det endte med en blodig slutt på konflikten i 2009. Mer enn 30.000 mennesker mistet livet i sluttfasen. En kritisk evaluering konkluderte med at Norge burde trukket seg fra forhandlingene i 2006.

Colombia

Landet som hvert år deler ut Nobels fredspris har nå påfallende behov for en ny fredstriumf. I den palestinsk-israelske konflikten er vi primært blitt en effektiv pengeinnsamler, i Afghanistan er vi mer kjent for våre soldater enn for fredsresultater, og med tilslutningen til militæroperasjoner i Irak mener kritikere at Norge framstår mer som krigsmakt enn som fredsentreprenør.

I UD hviler håpet nå på en fredsavtale mellom regjeringen og FARC-geriljaen i Colombia. Der har Norge sammen med Cuba i to år vært tilrettelegger for forhandlingene, etter et engasjement gjennom flere tiår. Lykkes partene er det primært grunn til jubel for den colombianske befolkningen. En fredsavtale vil imidlertid også gjenvinne norske diplomaters ry og medføre tallrike tilbud om fredsoppdrag de kommende årene.