Våren 1992 blir Conrad Myrlands verden snudd fullstendig på hodet. Så lenge han kan huske har han takket Gud for at han er med i menigheten Smiths venner. Nå melder hele familien seg ut.
Conrad er 12 år gammel og har fem søsken. Han forstår ikke alt som skjer i splittelsen, der mer enn et halvt tusen medlemmer går ut og starter for seg selv. Men han forstår at mange av kameratene hans ikke lenger får møte ham.
LES MER: – Svertekampanjen mot Israel fortsetter
Reisen
– Det har vært en lang reise, sier han.
Han nesten ligger i den myke skinnsofaen hjemme i stuen, iført konservativ kortermet skjorte, grå bukse og innesandaler med matchende sokker i. Kroppsspråket og stemmebruken vitner om høy grad av selvkontroll, også det en verdsatt egenskap i konservative Smiths venner. Men akkurat nå sitter han faktisk og sier at han har reist langt. Uten å ville utdype noe særlig.
– Du får meg ikke til å si noe negativt om Smiths venner.
LES MER: Rekordgåve til Israels-vener
Premisset lagt
Han kjenner rollen sin. Selv om organisasjonen Med Israel for fred (MIFF) er sekulær, er flertallet av medlemmene kristne – til dels med sterke meninger. Som leder har Myrland i ryggmargen at han ikke skal flagge ståsted i religiøse stridsspørsmål. Enigheten om selve saken: støtten til staten Israel må ikke utfordres.
Særlig ikke i tider som nå. Bare siden juni har MIFF fått 1.650 nye betalende medlemmer. Og sannsynligvis også en betydelig økning i antall fiender.
Trusler
– Det alarm-skiltet ved inngangsdøren din...?
– Ja. MIFF har kontor her. Jeg er usikker på hvor mye du skal skrive om det. Men det er kommet trusler som vi må ta på alvor.
– Hvor farlig er egentlig Elisabeth Norheim?
– Å, hun ...
Myrland humrer når han hører navnet til kjendisbloggeren som blåste ut mot MIFF på Facebook. Hun kalte dem «Satans barn» og oppfordret vennene sine til å «plukke dem ned, en etter en». MIFF anmeldte henne for trusler.
– Jeg traff henne faktisk i gangen på Litteraturhuset. Det var veldig hyggelig. Hun tok selfie med meg.
– Dere er rett og slett blitt venner?
– Vi hadde en kort samtale. Hun har slettet ytringene fra nettet, og saken er henlagt.
Da saken ble kjent, presiserte Norheim raskt at hun ikke mente det bokstavelig. Myrland sier at trusler fra andre var langt mer alvorlige.
– Det meste av hatet kommer fra etnisk norske.
– Venstreradikale?
– Ja, men også høyreradikale.
– Jeg trodde de støttet Israel?
– Ikke nødvendigvis. Breivik, for eksempel, gjorde jødene i Europa til et problem, og ville dele Jerusalem mellom kristne og jøder. Det er ikke akkurat å støtte Israel, sier Myrland og fastslår at «debatten om islam i Norge har ingen ting i MIFF å gjøre».
Han innrømmer at det har vært en påkjenning å gå fra studio til studio for å tale Israels sak hele sommeren.
– Men jeg er nok litt herdet. Alt som tolvåring opplevde jeg at folk var sinte på familien min, sier han, og sikter til bruddet med Smiths venner.
Han fikk mye tid til overs da han plutselig sto utenfor menighetens mange ungdomsaktiviteter. Onkelen Odd, som var leder for MIFFs lokallag i Stavanger, visste råd. Han trakk ham med i lokalradioens israelsprogram. Onkel sto for nyheter og intervjuer, Conrad kjørte musikken fra en håndfull CD-er, igjen og igjen.
– Hevenu shalom alechem?
– Sånne sanger.
Myrland ble tent for saken. Han fikk større ansvar. 21 år gammel var han redaktør for nettsiden. Som 28-åring ble han daglig leder for en organisasjon som under hans ledelse har firedoblet medlemsmassen og vel så det, til nærmere 9.000.
LES MER: Israel-venner øker oppslutningen i Norge
Lavkirkelig
Nå er han 35 og bor i et hvitt lite hus på Konnerud i Drammen. Hekken vokser fortere enn han liker, og skjuler et huskestativ for de fire barna, en sandkasse og et lite hønsehus. Her henter Myrland og kona Sabine, også hun oppvokst i Smiths venner, egg til frokosten hver morgen.
– Vi leser noen bibelvers hver dag ved bordet. I mange kristne sammenhenger er familiens åndelige oppbyggelse nærmest overlatt til menigheten. Det ansvaret ønsker Sabine og jeg å ta selv.
– Er det skummelt å oppdra barn i 2014?
– Nei. Bibelen taler riktig nok om at det skal bli en ekstra vanskelig tid mot slutten. Men den taler også om at der synden er stor, er nåden enda større.
Gotcha! Fram til nå har han vært en mester i å styre unna endetiden, temaet som kristne israelsvenner ånder for og krangler om, men som MIFF ikke vil ta i med ildtang.
– MIFF har ikke noe standpunkt i slike spørsmål, sier Myrland denne gangen også.
– Du selv da? Passer skjemaet som er vanlig blant lavkirkelige kristne inn i troen din: Jesus kommer snart, han skal opprette et tusenårsrike før dommens dag, deretter skaper han en ny jord, men det vil også være en fortapelse?
– He he, du skulle vært på bibelgruppa vår, sier han og vrir litt på seg.
– Hva skal jeg svare på dette? Jeg begynner å se for meg overskriften «MIFF ledes av endetidsfanatiker».
Han renser stemmen og sier at det er ulike syn på endetiden, også blant lavkirkelige. Men at han definerer seg klart innenfor hovedsynet, at Jesus skal komme igjen.
– Risikerer du at det skjer i din levetid?
– Jeg ser ikke på det som en risiko, men som noe fantastisk. Men jeg vet ikke om det vil skje mens jeg lever.
– Og det med fortapelsen ...?
– Det er Jesus som taler om helvete. Men de han advarer, er fariseerne og sine egne disipler. Han advarer aldri synderne ...
– ... eller de prostituerte?
– En kvinne som hadde vært gift fem ganger ble sendt ut som historiens første evangelist.
LES MER: – Pengene kommer godt med
Famler
Han sier at temaet fortapelsen krever for mange ord til å svare i et intervju. Og at det er en del ting han ikke vet.
– Folk kjenner da Conrad Myrland som en som har svar?
Han rister på hodet.
– Jeg føler ofte at jeg famler. Når det gjelder hvem Gud er, hva han vil, hans hjertelag ... Det er mange ting Bibelen ikke svarer på, også spørsmål om Israel.
Han sier det bare skader å prøve å lage svar som ikke finnes.
– Men jeg har et ankerfeste: At Guds sønn ble menneske, døde og sto opp igjen.
– Er det det viktigste i troen din?
– Ja. Jesu oppstandelse. Det er et varsel om en helt ny skapning.
Kort pause.
– Æsj, nå har jeg vært mer åpen med deg enn med Dagen.
Menighetsleder
Han vil ikke snakke så mye om den lange trosreisen han antydet i starten av intervjuet. Tro og teologi er ømfintlige ting. Men på Stabekk utenfor Oslo finnes menigheten Spiren. Myrland er en av grunnleggerne og har plass i eldsterådet.
– Et demokratisk valgt eldsteråd, sier han, nesten stolt.
Reisen startet i miljøet av utbrytere fra Smiths venner. Kort tid etter splittelsen ble det klart at man ikke greide å stå sammen, og miljøet ble oppdelt i grupper med ulikt ståsted. Mange ungdommer meldte seg inn i andre menigheter, både lutherske og karismatiske.
Conrad og Sabine Myrland traff hverandre i den delen av miljøet som i hovedsak ønsket å holde fast ved læren og tradisjonene fra Smiths venner. Et opphold i Australia bidro til å endre det.
– I to år tilhørte vi en menighet uten Smiths venner-tilknytning. Da vi kom hjem i 2007 hadde vi fått et litt annet syn på mange spørsmål. Det hadde flere andre også, og sammen startet vi Spiren.
Nå har Spiren 45 medlemmer og møtes hver søndag. Myrland er forsiktig med å definere ståstedet, og sier «pinsekarismatisk» blir for snevert.
– Vi føler oss i slekt med mange. Vi har med oss arven fra reformatorene og ønsker å være en del av pinsefornyelsen. Samtidig legger vi vekt på å leve et hellig liv.
Ikke-religiøs
Stuen ligger fem skritt fra MIFFs hovedkontor, opprinnelig et av husets soverom. Her skal Myrland arbeide resten av dagen. Når han viser meg hylla med bøker arvet av NRK-journalisten og israelsvennen Anton Blom, deiser et tidsskrift fra en av de mer kontroversielle israelsorganisasjonene i golvet. Det viser seg å være uåpnet.
– Jeg har ikke tid til å lese sånt, sier han.
– De er litt rare, noen av disse israelsvennene?
– Det er rare folk overalt, sier han, og legger til at han er glad det finnes så mange kristne israelsorganisasjoner.
– Når noen vil gjøre MIFF til en kristen organisasjon, kan vi være veldig tydelige: «Det finnes 20–30 ulike kristne organisasjoner, bli heller medlem der. La MIFF være MIFF».
– I jobben spiller ikke troen noen rolle. Det er jeg glad for. Men for meg som menneske betyr troen på Jesus alt.
Han tenker seg lenge om før han sier at han «i hele livet sitt søker å ha Jesus som leder».
– Du har med deg troen på jobben?
– Ja. Men jeg var en kristen som redaktør av Solabladet også. Og når jeg som MIFF-leder kritiserer journalister, har jeg ikke Bibelen som standard, men Vær varsom-plakaten.
Hater krig
– Ville du vært like engasjert for Israel om du ikke hadde vært kristen?
– Jeg har ikke prøvd, men håper det. Jeg mener alle, ikke minst muslimer, burde støtte det landet i Midtøsten som gir muslimske kvinner mest frihet og demokrati. Det ville være en urett hvis kristne kidnappet israelssaken. Den tilhører først og fremst det jødiske folk.
– Hvor sterkt identifiserer du deg med dem?
– Sterkt. Jeg likte overskriften da Dagbladet laget portrett med meg i juli: «Israels beste venn».
– Er empatien like sterk for alle, eller har du gjort et valg?
– Min lengsel er at det skal gå veldig godt med det palestinske folket. Jeg sa under demonstrasjonen i Oslo i august at jeg hatet å se barn bli drept. Jeg mente hver bokstav. Det er dypt tragisk.
– Når du svarer på spørsmål om palestinske lidelser, går du fort videre til å forsvare Israel.
– Jeg sier alltid at det er tragisk. Og jeg har sagt tydelig at krigen må ta slutt. Det skjer når Hamas legger ned våpnene sine.
Han snakker seg varm igjen. Om Israel, Hamas og alle landene som støtter Israel. At han ser en mer nyansert offentlighet i Norge også.
– Tviler du på prosjektet ditt noen gang?
– Nei. Vårt prosjekt er å skape større forståelse, ikke å få alle til å vifte med israelske flagg. Et Midtøsten i oppløsning bekrefter hvor viktig det er at Israel kan forsvare seg selv.
– Tviler du på troen da?
Svaret kommer kontant.
– Jeg tviler på meg selv. Men ikke på ham. Jesus viser seg igjen og igjen og igjen som trofast i livet mitt.
Journalist Alf Gjøsund har selv bakgrunn fra Smiths venner, men møtte Conrad Myrland for første gang i anledning intervjuet.
