Nyheter

Rektorer famler når ikke-kristne elever dør

– Utfordringen er ekstra stor når eleven har bakgrunn fra en annen religion enn kristendom. I slike tilfeller vet ikke skolen alltid hva den skal gjøre.

Hvert år dør 100 norske elever i barneskolealder. For første gang er det gjennomført en undersøkelse av hva skolene gjør når en elev dør.

– Studien viser at denne utfordringen er ekstra stor når eleven har bakgrunn fra en annen religion enn kristendom. I slike tilfeller vet ikke skolen alltid hva den skal gjøre, sier Ida Marie Høeg til Vårt Land.

Hun er forsker knyttet til KIFO, Stiftelsen Kirkeforskning, og har sammen med diakoniprofessor Hans Stifoss-Hanssen og sosiologiprofessor Olaf Aagedal undersøkt hvordan ni skoler markerte ti elevers dødsfall. Gjennom dybdeintervjuer har de kartlagt hva som gjøres i skolesammenheng når barn dør - i ulykker eller på grunn av sykdom.

Bruker tid. – Hva skjer på norske skoler når en elev dør?

Vårt inntrykk er at de fleste er opptatt av å bruke tid og ressurser på å markere en elevs dødsfall. Skolene vil at det skal skje ved verdige handlinger som gir et godt bilde av avdøde, samtidig som markeringene kan virke sorgbearbeidende for elevene. Det er imidlertid store forskjeller fra skole til skole; ikke alle er like opptatt av å bruke mye tid på dette. Skolene har beredskapsplaner, og der er det i varierende grad redegjort for hvordan skolen skal forholde seg rituelt til dødsfall, svarer Høeg.

Forskerne har erfart at eldre skolelærere forteller at de har lite erfaring fra skolemarkeringer av barnedødsfall.

– Årsaken er nok at slikt ikke ble markert noe særlig for noen tiår siden, eventuelt bare i klassen.

Spontan sorg. Da kong Olav døde i 1991 var det store, offentlige sørgemarkeringer, også av spontan karakter. Det samme har skjedd i mange tilfeller senere, aller mest etter 22. juli-massakren for tre år siden.

– Har slike omfattende markeringer bidratt til at barns død også blir mer markert og fulgt opp i skolesammenheng?

– Ja. Mye av den offentlige sorgen når prominente personer dør, har virket stimulerende på skolepersonell. Dette har gjort dem mer frimodige og selvsikre på hvordan markeringer i forbindelse med elevers død kan planlegges og gjennomføres. Den plassen brå død har fått i norsk kultur, med blomster, lys og markeringer utenfor avdødes hjem og på ulykkesstedet, har gitt skolen et rituelt repertoar for å markere en elevs dødsfall, svarer Ida Marie Høeg.

I studien hun har ledet, hadde sju av de døde barna tilknytning til Den norske kirke, mens tre tilhørte muslimske og buddhistiske og hinduistiske menigheter.

Mer krevende. – Det er selvfølgelig mer krevende for skolene å finne ut hvordan død og sorg skal håndteres når en elev som tilhører en minoritetskultur, dør. Skolen kan da oppleve at de ikke har nok kunnskap om den religionen eleven tilhører. De vet ikke hvordan de skal opptre, hva slags skikker det er for å uttrykke sorg, og hvordan man forholder seg til død i avdødes religiøse tradisjon.

– Likevel konkluderer dere i studien med at «religion utgjør en ressurs for å markere dødsfallet og sorgen». Hvordan henger det sammen?

– Mange opplever at religion er en viktig ressurs for å forholde seg til dødsfallet og bearbeide sorgen. Død og sorg kan gi elever og lærere kunnskap om religionens rolle i et pluralistisk samfunn. Markeringer av en medelevs dødsfall kan styrke elevenes kulturelle og religiøse kompetanse, svarer Høeg.

Andre skikker. «Det er særlig viktig at skolene gjør seg kjent med ulike religiøse tradisjoner og skikker, slik at skolen har et grunnlag for samhandling med familiene», skriver hun og medforfatter Hans Stifoss-Hanssen i siste utgave av Norsk Pedagogisk Tidsskrift.

– Når det kommer til død og sorg kan det være vanskelig å bestemme hvilke ritualer som er religiøse og hvilke som ikke er det, påpeker de to forskerne.

Alle de 33 rektorene, lærerne, prestene og helsesøstrene som ble intervjuet i deres studie sier at de ønsket å lage markeringer som alle elevene kunne delta i på tvers av religiøst og livsynsmessig ståsted.

Flere av skolene lot være å sette opp kors, selv om avdøde tilhørte Den norske kirke.

«Vi hadde hvit duk, hvitt lys, sånne ting. Hadde det vært for 40 år siden, så hadde det sikkert vært et kors der», sier en informant.

Lys, blomster, musikk Symbolene som går igjen, og som oppfattes som nøytrale, er hvit duk, hvite lys, foto av den avdøde, blomster, klassisk og populær musikk.

«Vi flagget på halv stang, spilte vakker musikk. Jeg fortalte litt om hva som hadde skjedd, så leste jeg et dikt. Og så hadde vi ett minutts stillhet, og det var helt stille», sier en rektor som forskerne intervjuet.

Mange skoler bruker også kristne symboler, kristne sanger og dikt.

Flere skoler lot en prest lede skolens minneseremoni. En av rektorene sier i ettertid at dette ikke var uproblematisk.

«Om det skjer igjen, har jeg mest lyst til å ha det i skolens regi. Jeg ønsker at det skal være nøytralt. Det skal ikke ekskludere noen.»

På en av studiens skoler med stort innslag av minoritetskulturelle elever, ble det lagt vekt på livssynsnøytrale symboler i markeringen av en jente som døde av sykdom.

Forskerne peker på følgende tre ulike måter å tilnærme seg og reflektere rundt religion i forbindelse med ritualisering av barns død:

• Skolen skal være en nøytral arena,

• Foreldrenes bestemmelse er avgjørende.

• Majoritetskulturens måte å sørge på, skal være den gjeldende.

Jan Arild Holbek

Jan Arild Holbek

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Nyheter