Nyheter

Presten som slo kirkedøra opp for andre

Da Ingrid Bjerkås ble ordinert fikk hun blomster fra både misjonen og kvinnesakskvinner.

– Ingrid Bjerkås slo dørene opp for kvinnene som kom etter henne. Ikke bare i en indrekirkelig sammenheng. Bjerkås fikk en stor, samfunnsmessig betydning i likestillingskampen, sier kirkehistoriker Aud Valborg Tønnesen.

Kristne kvinnepionerer. Vårt Land starter i dag en serie om kristne kvinnepionerer i Norge. I fire uker fremover kan du lese om ulike kvinner som opplevde å stå i en brytningstid for likestillingen i kristen-Norge. Noen av dem regner seg som feminister, andre ikke.

Tønnessen har nylig gitt ut biografien «Ingrid Bjerkås. Motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest». Selv om Ingrid Bjerkås langt fra er den eneste norske kvinnepioneren, hører hun til blant de viktigste, understreker biografen: Bjerkås utvidet mulighetsrommet for de som kom etter henne. Som Norges første kvinnelige prest passerte hun en milepæl i norsk kirkehistorie.

LES OGSÅ: – Ingrid Bjerkås endret Norge

Innflytelsesrik. En kvinne med meningers mot, med sterk tro på at det hun gjorde var riktig. Slik karakteriserer biografen kvinnen som i 1961 brøt en av Den norske kirkes seigeste barrierer: 60 år gammel ble den tidligere husmoren tilsatt som sokneprest på Senja i Troms.

Veien mot å bli ordinert som prest var ikke bare en kamp Bjerkås tok for seg selv. Den var like mye for andre, forteller Tønnesen.

– Bjerkås kjente på en grunnleggende solidaritet med andre kvinner. Det hun gjorde var like mye handlinger utført på vegne av andre, som å oppfylle sitt kall, sier Tønnessen, og forteller at miljøene hun øvde innflytelse på spente vidt:

– Da det ble kjent at hun skulle bli ordinert kom det mange brev, både fra Frelsesarmeen, misjonærkvinner og kvinnesakskvinner som fortalte hvor mye hun betød for dem. Mange sendte blomster i solidaritet med den urettferdige motstanden hun møtte, sier Tønnessen.

LES OGSÅ: Kirken ga kvinner stemmerett først

Ventet ikke. I 1961 hadde kvinner lenge hadde hatt lov til å ta teologisk embetseksamen. Etter loven kunne kvinner søke på presteembeter fra 1938, og flere uttalte ønske om å bli prest. Men ingen søkte – de ville ikke «trenge seg på».

Bjerkås ventet ikke på å bli ønsket velkommen, sier Tønnesen.

– De store slagene i kristen-Norge har stått i de symbolske overgangene, som de «første gangene». Da Bjerkås ble ordinert slo hun virkelig inn dører med brask og bram: Ikke bare ble hun prest – hun ble eneste sokneprest for et stort område.

Spente vidt. Tønnesen forteller at miljøene Bjerkås øvde innflytelse på spente vidt: Fra Frelsesarmeen på den ene siden til feministteologer og homoforkjempere på den andre.

– Da det ble kjent at hun skulle bli ordinert kom det mange brev, både fra Frelsesarmeen, misjonærkvinner og kvinnesakskvinner som fortalte hvor mye hun betød for dem. Mange sendte blomster i solidaritet med den urettferdige motstanden hun gjennomgikk, sier Tønnesen.

Hun nevner også Oslopresten Grete Hauge, feministteologen Dagny Kaul og Norges første biskop Rosemarie Køhn som kvinner Bjerkås har inspirert. Lista kunne vært langt lengre. Mange norske kvinner har stått i lignende kamper som Bjerkås, mener Tønnesen.

– Retorikken som ble brukt mot Bjerkås, kan kjennes igjen på mange områder. Både når det gjaldt den første presten og biskopen sa de «Jo da, kvinner kan bli det, det bør bare ikke være akkurat henne». De hadde et slags uovervinnelig ideal om hvem «den første» skulle være, sier Tønnesen.

LES OGSÅ: Kvinneleg prest fekk skulda for båttragedie

Uhørt outsider. På Bjerkås tid var det likevel flere i kristenmiljøet som ble skuffet over at Bjerkås ble «den første».

– Bjerkås var en «outsider», og mange av de som sto tett på henne tok avstand fra henne. Hun brakte kvinnesak og juss inn på områder som ble oppfattet som kirkesaker. På den tiden opplevdes det som uhørt, sier Tønnesen.

Blant annet spurte Hamar-biskop Kristian Schjelderup, som ordinerte Bjerkås, presteutdannede Agnete Fischer og Anne Berit Stensaker (født Aas) om de ville bli ordinert sammen med Bjerkås. Tanken var at ikke én skulle ta støyten alene.

Fischer og Stensaker sa nei. De ville ikke bli assosiert med en som var så kontroversiell, forteller Tønnesen.

LES OGSÅ: Kvinneleg prest fekk skulda for båttragedie

Krigserfaringen. Å ikke unne Bjerkås å bli den første ser kirkehistoriker Tønnesen som urettferdig. Hun tror kampen krevde en kvinne med hennes egenskaper.

– Hun hadde en sterk overbevisning som ikke lot seg rokke. Hun viste en usedvanlig kraft i å stå opp for det hun trodde på, sier Tønnesen, og viser til hvordan Bjerkås under krigen skrev kritiske brev, undertegnet med fullt navn, til Vidkun Quisling og Josef Terboven.

Husmoren var ikke naiv, hun kjente risikoen, mener Tønnesen. Men ansvaret for å stå for det hun trodde på var sterkt. Det ga henne et år på Grini.

– Hun gjorde ting under krigen som var helt uhørt, men det ga henne også erfaring med å stå i konflikt. Når hele kirkestriden så skyller over henne, har hun kraft til å holde ut, sier Tønnesen.

Hun peker på at Bjerkås også kom utenfra det tradisjonelle, kirkelige miljøet. Etter urettferdigheten hun vitnet under krigen, fikk kvinnepioneren først en eksistensiell krise, fulgt av en religiøs oppvåkning. Både dette utenforskapet og alderen kan ha virket til Bjerkås fordel, tror biografen.

Våget upopulariteten. Og den tidligere husmorens kamp bar frukt. Under fjorårets stemmerettsjubileum kåret VG henne som nr. 10 av Norges 100 mest betydningsfulle kvinner.

Fortsatt gjenstår flere kamper i kristen-Norge tror Bjerkås sin biograf: Ingen ordinerte kvinner har hatt toppstillinger i den kirkelige rådsstrukturen, og flere lederposisjoner gjenstår å erobre i misjonsorganisasjonene. Det kan kreve tidligere kvinners trass og mot:

– Felles for de kvinnelige kirkepionerene var at de våget å være upopulære, stå alene og evnet å legge ting bak seg. Å holde ut slike kamper krever en stor tro på at dette er viktig. Ikke bare for seg selv, men også for andre, tror Tønnesen.

Vårt Land anbefaler

1

Mer fra: Nyheter