Nyheter

Forskere frykter ‘rasist-stempel’

– Å delta i norsk innvandringsdebatt er risikabelt. Du kan bli sett på som «et dårlig menneske».

– Å delta i norsk innvandringsdebatt er risikabelt. Å ta opp spørsmål, som for eksempel om arbeidsinnvandring skaper større ulikhet i samfunnet, kan føre til at du i media blir sett på innvandringsmotstander – altså «et dårlig menneske», sier sosiolog og debattant Ottar Brox.

Den tidligere SV-profilen er imponert over den svenske forskerkollegaen Karl-Olov Arnstberg, som nok en gang begir seg inn i det som ofte blir beskrevet som en «betent» svensk innvandringsdebatt. I fjor høstet han massiv fordømmelse i svensk offentlighet for boka Invandring och mörkläggning. Nå kommer bokas oppfølger.

LES OGSÅ: Innvandringskritisk bok er blitt bestselger i Sverige

Retorikksaus. I boka, som denne uka gis ut i Norge, kritiserer Arnstberg sine forskerkollegaer for å være ideologisk orienterte og unnfalne i debatten. Forskernes og journalistenes unnfallenhet har ført til at Sverige er blitt et land som tar inn stadig flere innvandrere, uten å diskutere hvorvidt det er økonomisk bærekraftig, mener Arnstberg og medforfatter Gunnar Sandelin. De hevder forskere og journalister har ført det svenske folk bak lyset.

Ifølge Brox er forskeres unnfallenhet i offentligheten også et problem i Norge.

– Å ha de standpunktene som jeg har hatt, har vært slitsomt. Jeg kjenner forskere som for eksempel avstår fra å kritisere faglige feil hos en kollega – dersom denne kollegaen serverer sitt budskap i en anti-rasistisk retorikksaus. For hva risikerer du å bli oppfattet som om du kritiserer en antirasist? spør Brox.

LES OGSÅ: Svensk innvandringssensur

«Akademisk selvmord». Han står ikke alene om å savne forskerytringer i offentligheten. Elin Ørjasæter, tidvis innvandringskritisk samfunnsdebattant, synes norske forskere er feige når de unngår å blande seg i debatten. Stadig kommer hun i snakk med forskere som vegrer seg for å delta i debatten.

– Jeg treffer mange akademikere i høytstående posisjoner – både økonomiprofessorer, sosiologer og antropologer – som er sterkt bekymret for innvandringstakten. Likevel sier de «Nei, dette kan vi jo ikke skrive om. Det vil være akademisk selvmord», sier Ørjasæter.

Politisert. Det overrasker ikke Frøy Gudbrandsen, politisk kommentator i Bergens Tidende og tidligere forsker.

– Jeg tror nok en del forskere har følt at de har blitt stemplet som «antiinnvandrere» etter å ha uttalt seg offentlig. Det kan jeg forstå ut fra hvordan jeg opplevde innvandringsmiljøet da jeg var forsker, sier Gudbrandsen.

Gudbrandsen, som selv har skrevet doktorgrad om innvandring, opplevde forventninger om at hun skulle innta mer liberale holdninger til innvandring enn hun faktisk hadde mens hun jobbet som forsker.

– Jeg oppfattet forskningsmiljøet på innvandring som veldig politisert. Å benytte forskernettverk til å distribuere støtteerklæringer rundt asylsaker var ikke uvanlig. Det framsto implisitt at man bør være sjenerøs dersom man forsker på innvandring, sier Gudbrandsen.

DISKUTÉR SAKEN PÅ VERDIDEBATT

Skuffet. For samfunnsdebattant Ørjasæter er det skuffende at ikke flere forskere deltar.

– Forskere er flinke mennesker med mye kunnskap, som attpåtil er betalt av den norske stat. At de ikke skal delta i norsk innvandringsdebatt, syns jeg er dårlig gjort mot de som faktisk våger å delta. Det gjør at folk som Hege Storhaug og Hans Rustad blir stående urettferdig alene i debatten, mener Ørjasæter.

Hun tror debatten hadde blitt rikere dersom flere forskere hadde kommet på banen.

– I dag er stemmene som dominerer innvandringsdebatten i Norge til dels litt krakilske, og til dels litt monomane – det vil si de er kun opptatt av innvandring. Vi mangler «de balanserte midtspillerne» – stemmene som kan synse om alt fra samferdsel til oljepris til innvandringsdebatten, tror hun.

Ikke så lett. Gudbrandsen påpeker at det ikke alltid er like lett å delta i debatt. Hun tror forskere her har større utfordringer enn andre, på grunn av idealet om å være nøytrale.

– Det er noe annet helt å uttale seg når man er ofte i offentligheten. Sammenlignet med en forsker kan jeg korrigere inntrykket i mye større grad. Forskere kan oppleve å bli feilsitert, og at inntrykket av dem blir liggende veldig lenge. Det kan skremme bort mange, tror kommentatoren.

Skaper tomrom. Brox mener vegringen har skapt et tomrom i offentlige debatt.

– Jeg savner at yngre forskerkollegaer tar tak i de faglige utfordringene, framfor å gå i buer rundt problemstillingen, sier han. Likevel har han registrert en viss bedring det siste året – der blant annet forskere fra blant annet Fafo, SSB og Frisch-senteret har bidratt.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Nyheter