Skolen rives og slites om trosfag

Norsk skolevesen vokste ut av 
kirken. Barn skulle lære det nødvendige for å kunne konfirmeres. I dag er det lite igjen av dette på Hallagerbakken skole, sørøst i Oslo. Religion er ikke begrunnelsen for skolen, men ett av mange fag. Og ved pultene sitter kristne, hinduer, muslimer og buddhister side om side.

– Selv er jeg hindu. Men jeg kan ikke trekke inn mine private meninger når jeg underviser. Jeg må ta på meg «lærerfrakken», forteller RLE-lærer Suganthy Kulathilagan.

Etter to tiår med forvirring og krangel om religionsfaget i skolen, blåser det nok en gang opp til storm: Da Norge fikk ny regjering i fjor høst, fikk KrF gjennomslag for sitt krav om at en ekstra K for kristendom. Nå skal RLE bli til KRLE, og faget skal ha 55 prosent kristendom. Lærere og fagmiljøet bønnfaller derimot politikerne om ro. De mener det er helt andre ting som trengs:

– Dagens politiske debatt fremstår som et blaff fra 90-tallet, og er svært forstyrrende. Det som virkelig trengs er ikke mer politisk strid, men at fagets status blir hevet, sier Bengt-Ove Andreassen, førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø.

Kunnskapsløst. Det er Suganthy Kulathilagan og andre lærere som omsetter politiske mål til læring for norske barn. I 3B på Hallagerbakken kjemper barna om å rekke hendene høyest, når Kulathilagan ber dem forklare forskjeller og likheter ved hinduisme og islam.

– Monoteisme i islam. Henoteisme i hinduisme, svarer niåringene.

Ola Menes Sørensen løper opp til tavlen for å skrive. Hva er henoteisme? spør læreren.

– At du tror på en gud, men uten å benekte tro på andre guder, sier han, og får applaus av de andre.

Forskning viser at det ikke bare er elever som trenger å lære. Alle RLE-lærere har ikke studiepoeng i religion slik som Kulathilagan. En ny undersøkelse blant lærere i de fem nordligste fylkene, viser at 14 prosent av dem som underviser i faget ikke har noen form for formell kompetanse i RLE. Olav Kansgar Straum, som også arbeider ved Universitetet i Tromsø som førsteamanuensis, og som har deltatt i undersøkelsen, mener det er prekært at faget igjen blir obligatorisk i lærerutdanningen:

– Det er stor mangel på kunnskap om hva læreplanen sier, og mye usikkerhet om hvordan man skal undervise, sier han.

For hva betyr formuleringene i læreplanen, og hvordan skal lærerne kunne formidle dette? Her har debatten stått de siste årene. Skillet går mellom dem som mener faget først og fremst skal være et kognitivt kunnskapsfag, og dem som mener at faget skal være mer opplevelsesorientert, og stimulere personlig utvikling hos elevene.

Terapeutisk? Heid Leganger-Krogstad, professor ved Menighetsfakultetet mener faget trues hvis det kun er et kunnskapsfag i streng forstand:

– Det trengs et fag i skolen hvor elevene får arbeide med de viktige spørsmålene i livet. De skal lære om religioner, men de skal også få tid til refleksjon over egne standpunkter. Jeg er redd for en utvikling som gjør at dette blir et filosofifag eller et orienterende fag. Hvis dette faget ikke viser at det angår grunnleggende ting i livet, men kun orienterer om religion som et distansert samfunnsfenomen, greier det ikke å bevare livets rett, mener hun.

Bengt-Ove Andreassen står på motsatt side. Han mener faget har vært utydelig og preget av for stor grad av «terapeutisering» når fagstoffet har blitt knyttet til arbeid med elevenes livstolkning.

– Faget må ha et innhold som lar seg omsette i klare vurderings­kriterier. Men hvordan skal du klare å knytte dette til «personlig utvikling»? spør han.

En undersøkelse, utført på vegne av Utdanningsdirektoratet, viste at 17 prosent av lærerne i grunnskolen opplever at de trenger videreutdanning i RLE-faget. Men det var ikke bare faglig kunnskap som ble etterlyst. Mest av alt ønsket lærerne å vite hvordan de skulle lære bort – og hvordan de skulle gi elevvurderinger.

Når det gjaldt rektorene var derimot svarene ganske forskjellige: Kun 4 prosent mente det var behov for mer kompetanse.

– Vi har en skolekultur der faget neglisjeres, hevder Leganger-Krogstad, og mener læreren skal være sterk for å hevde fagets rett. Hun viser til en annen europeisk undersøkelse som forteller at norske lærere ligger i bunnsjiktet når det gjaldt å føle seg støttet av rektorene i dette faget.

– Rektorene lever under høyt press fra skoleledelsen og test­regimet. Samtidig ser vi det jeg vil kalle berøringsangst for religion. Lærerne underviser med en klar distanse til stoffet av frykt for å trå feil, sier hun.

Opphavet. På Hallagerbakken har Aryan Mohammed Ali tegnet muslimenes viktigste helligdom: Kaba i Mekka etter oppdrag fra læreren.

– Jeg har lært om det hjemme. Vi så en video om det.

– Skal du dra dit selv?

– Ja. Men ikke før jeg er fylt ti år. Først da er jeg stor nok til å lære alle bønnene, forteller han.

Video er noe som sjeldent brukes i norske skoler. Lærerne foretrekker andre metoder, og lærebøkene får derfor stor betydning for selve faget, sier Leganger-Krogstad.

Undersøkelsen til Straum og kollegene, viste at lærerne foretrakk fortelling og såkalt filosofisk samtale som undervisningsmetoder. Når det gjaldt drama, svarte derimot 50 prosent av lærerne at de bare av og til brukte dette, mens 35 prosent svarte «sjeldent». Når det gjaldt sang og musikk, svarte 41 prosent at de av og til brukte dette i undervisningen, mens 42 prosent svarte sjeldent.

– Jeg tror det henger sammen med at lærerne er redde for å ha aktiviteter som kan oppleves som religiøs involvering og derfor være støtende for enkelte. Også markeringer av religiøse høytider ser vi at kan være et tabu, sier Straum.

Leganger-Krogstad mener lærerne burde vært mer frimodige:

– Er det ikke klokere å være forsiktig?

– Det kan være sunt i noen tilfeller. Men det spørs om det blir pedagogisk tilstrekkelig. Barn og unge er opplevelsesorienterte, og når du bare får servert tørr teori blir faget verken representativt 
eller forståelig, sier hun.

Trussel. Hvordan oppsto usikkerheten? Nettopp bekymringer trigget frem faget, ifølge Inge Andersland ved NLA Høgskolen Han skriver doktorgrad om den politiske prosessen rundt faget, og påpeker at diskusjonen forut for at KRL-faget ble innført i 1997 ikke bare handlet om at Norge ble flerreligiøst på grunn av innvandring fra ikke-vestlige land.

– Kanskje vel så mye handlet det om at politikerne var bekymret for en sterk kulturpåvirkning fra USA og andre vestlige land. Gjennom medierevolusjonen kom det nye impulser, og politikerne tenkte at nå var det viktig å styrke den norske kulturen, og bevare sider ved det samfunnet som de selv hadde vokst opp i, sier han, og fortsetter:

– Det synes som at KRL kommer som en del av en strategi hvor en skal styrke det norske gjennom å styrke det kristne, og dermed knyttes dette tettere sammen.

Kirke- utdannings- og forskningsminister første del av 90-tallet var Gudmund Hernes. Han har i dag gått ut av politikken, men mener at det på 90-tallet ble nødvendig å endre religionsfaget som følge av at det var vedtatt en ny, generell læreplan for skolens mål og oppdrag.

I Stortingsdebatten i 1995 la Hernes vekt på effekten av internasjonalisering: «Vi kan få to nasjoner innen landets grenser, atskilte i levekår, ulike i utsikter, der begge hovedgrupper ser på hverandre med fordommer fremdrevet av frykt, med mistenksomhet forsterket av forskjeller i religion, livssyn og levesett,» sa Hernes, og la til: «Denne trusselen har vi en akutt felles interesse av å unngå.»

I dag er det KrF som var fanebærer for å gjøre KRL-faget mer «kristent». Men det var Senterpartiet som i sin tid skaffet KRL-faget problemer, sier Hernes:

– Innstillingen fra Stortingskomiteen ble en annen enn forslaget fra departementet, fordi det var strid mellom KrF og Sp. Sps Sigurd Manneråk var mest konservativ og fikk inn formuleringer som bidro til konfliktene og rettssakene senere, sier han til Vårt Land.

Andersland mener den politiske begrunnelsen for faget har flyttet seg og peker på at mens utredningen om KRL-faget het «identitet og dialog», er det mindre opptatthet av «identitetsdanning» når RLE-faget lanseres i 2008.

– Det er i dag blitt mindre vanlig å koble det å være kristen med det å være norsk, mener han.

Men på Hallagerbakken forklarer Kulathilagan at faget er viktig fordi det bidrar til å hindre konflikter mellom barn og voksne. I klassen er det flere muslimer, og hun ber elevene diskutere hvorfor muslimer ikke spiser svinekjøtt. Hun spør om alle religioner har samme syn. Elevene rister på hodet.

– Hvordan skal vi møte hverandre når noen har en skikk, mens andre ikke har den samme skikken, og vi alle bor på samme sted? sprør hun. Elevene er stille.

– En stor R, sier læreren og tegner en R i lufta. Fasiten kommer fra første benk:

– Ved å respektere hva den andre tror på, selv om ikke du også tror på det, sier Victor Ansgar Simbajon Olsen (8).

Stridsmat. Når den politiske uroen rundt faget har vedvart, mener Leganger-Krogstad at det handler om at debatten blandes sammen med det hun mener er en helt annen debatt: Hvordan skolen som fellesarena skal håndtere at barn praktiserer ulike religioner.

– De siste årene har vi vært nødt til å finne regler for hva man gjør med svømmeundervisning, kleskoder, overnattingsturer og markeringer av høytider. Egentlig er det religion i skolen som er den store debatten. Men det har vært KRL-faget som har fått skylden, mener hun og sier religion opptar foreldrene fordi det handler om personlig overbevisning og livsførsel.

Hun legger til med et smil at nå er RLE-striden i ferd med å bli forbigått av et felt der folk også har klare oppfatninger: Sunn mat.

– Både politisk og i skolen er debatten i ferd med å vike for dette. Hva barna skal spise i skole og barnehage er også et spørsmål hvor diskusjonen lett går varm, sier hun.