Nyheter

Forsker: Kvinner ydmykes på arbeidsplassen

Likestilling til tross – både i kultur­eliten og i ­menigheter sliter kvinner med å ta tak i de små ydmykelsene i arbeidshverdagen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Du sitter i møte og vet du kommer til å bli bedt om å skrive referat – igjen. Hva skal du si da? For du vil jo ikke være hun som alltid er sur, tverr og vanskelig. Å få det stempelet er enda verre.

Det er Janne Reitevold, markedssjef og blogger under navnet Jannorama, som spør.

– Når du får den lille klumpen i magen må det være lov å si ifra uten at folk ser under bordet for å sjekke om du har røde strømper og drar fram Ottar-stempelet, sier Reitevold.

– Mange lener seg tilbake og sier at nå er vi likestilt. Men jeg synes ikke vi er det når disse små ydmykelsene skjer hele tiden.

LES OGSÅ: Advarer kvinner mot å være «drama queen»

'Mikroaggresjon'. Disse små ydmykelsene i ord og handling har et navn: mikroaggresjon.

Ordet beskriver blikket som vendes mot mannen ved talerstolen, når det egentlig er damen ved siden av som er professor og skal forelese. Eller opplevelsen av at kvinners synspunkter veier mindre i møterommet. Vi tenker ikke over det, vi mener det ikke ondt.

– Begrepet er fra sosialpsykologien og handlet opprinnelig om hverdagsrasisme, forteller Randi Gressgård, førsteamanuensis ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen.

I artikkelen Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia i siste utgave av Nytt norsk tidsskrift bruker hun betegnelsen for å beskrive den negative forskjellsbehandlingen som likestillingslovgivningen ikke rokker ved. Trass senere års økning i kvinneandelen i akademiske stillinger, forblir det derfor vanskeligere for kvinner å nå opp, mener Gressgård.

Mikroaggresjon er et uttrykk for uformell makt som opprettholder og forsterker sosiale skillelinjer og stereotypier, ifølge førsteamanuensisen.

«De hverdagslige ydmykelsene markerer et underordningsforhold, selv om for eksempel kjønn ikke nevnes og intensjonen ikke er å fornærme noen», sier hun i et intervju med Ressursbank for likestilling i forskning.

Nettopp derfor er de vanskelige å snakke om og sette fingeren på. De som sjelden rammes, ser det som bagateller og synes den som påpeker problemet er overfølsom og paranoid, mener Gressgård.

– Problemet snus til å handle om politisk korrekte feminister, sier hun.

Også i kirken. – Dette er beskrivende for forholdene i kirken, sier leder i Norsk kvinnelig teologforening, Gry Friis Eriksen.

Hun synes det er fint at noen setter ord på «det vi går og føler på», og mener Gressgård beskriver en viktig brikke i det såkalte glasstaket.

– Det er ulike forventninger til den kvinnelige og den mannlige presten. Kvinnen skal være litt mer diakon mens mannen forventes å vise lederegenskaper. Vi er jo stappfulle av stereotype oppfatninger om hva kvinner skal være og gjøre.

Randi Gressgård peker i artikkelen sin på hvordan disse små, negative opplevelsene hoper seg opp og tynger mer over tid. Konsekvensen kan bli stor for dem som stadig utsettes, mener hun.

– Det er dette med disse stadige dryppene. Følelsen av at «å, må jeg ta denne kampen nå igjen», sier Gry Friis Eriksen.

– Altomfattende. Politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, synes mikroaggresjon er et treffende begrep.

Alle kvinner har sittet i et møte og sagt en ting, så får de ingen reaksjon. Så sier Anders det samme og alle nikker. Folk ville jo sett rart på deg om du sa at akkurat det sa jeg i stad. Alle disse usynlige tingene er der fortsatt. Bestemte kvinner oppleves som aggressive, menn blir sett som handlekraftige, for eksempel.

Kvinner er omgitt av dette hele tiden, mener Simonsen.

– Det snakkes og diskuteres mye rundt dette i sosiale media og i nettfora for kvinner. Det kommer daglig innlegg om at «sjefen min eller kollegaen min sa det eller det, er det OK?» Kvinner forteller at de føler seg nedvurdert og at de behandles annerledes. Veldig mange lurer på hvordan de skal gripe fatt i det, for vi er jo formelt likestilte. De er redd for å oppfattes grinete og at det skal slå tilbake om de sier noe.

Oppfatninger som at feminismen har utspilt sin rolle, at «likestillingen har gått for langt» har dukket opp i senere års debatt. I 2008 kunne NTB melde at medlemstallet til landets kvinneorganisasjoner hadde falt med 90 prosent siden storhetstiden på syttitallet.

Simonsen tror mange unges skepsis til feminisme og kjønnskvotering grunner i at det krever mye tid og krefter å kjempe mot mikroaggresjon.

– Det der kjønnsklisteret er en ganske tung materie å endre. Da søker man seg heller til enklere løsninger.

Andreas W. H. Lindvåg

Andreas W. H. Lindvåg

Andreas W. H. Lindvåg er politisk reporter i nyhetsavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter