Nyheter

Sara Azmeh Rasmussen: – Jeg drar tilbake til Syria

Fritt Ord-vinneren klippet sitt norske pass i to. Nå vil hun ha nytt. – Jeg har gitt opp, jeg vil tilbake til mitt eget land Syria, erklærer hun.

Sara Azmeh Rasmussen kom til Norge fra Syria som flyktning for 19 år siden. Hun har gjort seg bemerket som forfatter og debattant og fikk i 2012 Fritt Ords pris. I vinter varslet Azmeh Rasmussen at hun gir opp som skribent og samfunnsdebattant. Nå varsler hun et dramatisk valg. Hun etter seg på flyet til Jordan. I første omgang har hun kurs for flyktningleiren for syriske flyktninger, al-Zaatri. Derfra rapporterte hun i en reportasje i Vårt Land.

– Jeg trenger avstand til det siste årets hendelser, og jeg må få ro til å tenke gjennom hva jeg skal gjøre videre. Men jeg har ingenting å gjøre i Jordan. Jeg skal tilbake til mitt land. Jeg må søke om å få tilbake syrisk statsborgerskap, dermed også flyktningstatus i Jordan.

Klippet pass. Da hun i vinter varslet sitt oppgjør med Norge og farvel som debattant, returnerte hun Fritt Ord-statuetten, og hun klippet i stykker både sitt statsborgerbrev og sitt pass. For å komme seg ut av Sverige, der hun bor sammen med sine barn og sin fraskilte mann, har hun måttet be om nytt norsk pass fra det norske konsulatet i Stockholm. Ifølge henne selv reiser hun så fort det nye passet kommer.

Azmeh Rasmussen har ikke villet møte Vårt Land til intervju, hun har bare villet la seg intervjue på epost. Det siste året har hun rettet stadig hardere kritikk mot mediebransjen for frilanseres arbeidsvilkår, etter først å ha hatt en konflikt med Aftenposten – der hun i fem år var fast bidragsyter. For ett år siden skrev hun, etter et selvmordsforsøk, et blogginnlegg om frilanserkampen fra en lukket psykiatrisk avdeling og kalte det «En tid for taushet». Hun har vært åpen om sin bipolare sykdom, men skrev i bloggen også at «Brustne drømmer derimot kan være farligere enn de mest alvorlige psykiske lidelsene.»

Etter en tid vendte hun tilbake fra sin taushet – blant annet fortsatte hun å levere kronikker og kommentarer her i Vårt Land. Hun bidro i vinter også med en lengre reportasje om syriske flyktninger i Jordan. Nå sier Sara Azmeh Rasmussen at båndene brytes for godt. Et forsøk på å få støtte til en dokumentarbok om Syria mislyktes, og da rant begeret over, hevder hun.

LES OGSÅ: – Syria-reisen er sjokkerende

Innvandrere. – Problemene jeg har pekt på i mediebransjen, maktkonsentrasjonen og stadig mer bruk av underbetalte frilansere, er reelle og alvorlige. Det norske samfunnet har i tillegg et stykke å gå når det gjelder inkludering av innvandrere, særlig med en ikke-vestlig bakgrunn. Mine erfaringer tyder på at språkkunnskaper og samfunnsforståelse ikke er tilstrekkelig for å finne sin plass i samfunnet. Denne kategorien av innvandrere har generelt et dårlig økonomisk utgangspunkt. Vil man ha en kultur- og mediesektor som gjenspeiler det mangfoldige norske samfunnet, må man gjøre det mulig å leve av kulturarbeid. Jeg vil advare mot at medie- og kulturarbeid utvikler seg til å bli en luksusbeskjeftigelse for de privilegerte. Selv har jeg ikke klart å forsørge meg på å være forfatter, frilansskribent og foredragsholder. Uten Fritt Ordspris på kr 400.000 ville jeg gått til grunne. Og jeg er fortsatt en gjeldsslave. Noe er galt, og de ansvarlige politikerne må ta dette problemet på alvor, hevder Sara Azmeh Rasmussen.

– Hvorfor har du ikke, i motsetning til en del andre frilansere, skaffet deg en annen jobb ved siden av skribentvirksomheten?

– Dette er ikke et personlig problem, det er et samfunnsproblem. På vegne av ikke-vestlige innvandrere vil jeg insistere på retten til å velge yrke. Jeg hører mange si: men kan ikke du ta en vaskejobb, da? Det er ikke noe galt med en vaskejobb, det har jeg hatt, men jeg lurer på om nordmenn som slenger dette etter meg, ville sagt det samme til en amerikansk blondine med den samme utdanningen som meg. Jeg har ikke skaffet annen jobb ved siden av fordi det å skrive analytiske kommentarer og delta i samfunnsdebatten på en ansvarlig måte er en fulltidsjobb. Jeg har ikke villet ofre kvaliteten på min samfunnsdeltakelse og mine kommentarer. Jeg har for eksempel ikke gjort som andre bokanmeldere og skummet bøker, men lest fra A til Å og brukt tid til refleksjon. Det har ført til at jeg har ofret min økonomiske trygghet og etter hvert fått svekket helse.

Ensom vei. – Du skriver i Klassekampen at «Hadde jeg ønsket å løse mine problemer, hadde jeg naturligvis ikke tatt en så kronglete, farlig og ensom vei». Kunne du utdypet hva du legger i dette?

– Da jeg aksjonerte for muslimske kvinner og homofiles rettigheter, klarte offentligheten å se poenget. Siden man ser en minoritetskultur på avstand, ble det lettere å forstå at jeg kritiserte sosiale strukturer, ikke klaget på min egen situasjon. Min aksjon for fritt og mangfoldig media er derimot blitt misforstått, kanskje fordi man ikke har den nødvendige avstanden til å se bildet.

– Etter at du gjorde det kjent at du trekker deg fra samfunnsdebatten, har folk som bryr seg om deg foreslått at du skal få statsstipend. Hvorfor avviser du en slik tanke så kompromissløst?

– Med et statsstipend for meg nå, vil det bli for lett å sette stempelet «et personlig problem» på noe som egentlig er et felles problem og legge hele saken i skuffen. Jeg er slett ikke imot å få statsstipend, men tidspunktet er uheldig.

Islamisme. – Redaktøren i Utrop, Majoran Vivekananthan, sa til Klassekampen: «Sara Azmeh Rasmussen gjør kampen mot islamisme mindre viktig med sine voldsomme protester mot frilanseres levekår. Hva svarer du til dette?

– Det er ikke noe jeg skulle ønske mer enn å få anledning til å konsentrere meg om den viktige kampen mot islamisme. Men når verktøyet, i dette tilfellet media, ikke fungerer bra, er det lite annet jeg kan gjøre enn å fokusere på verktøyet.

– Du har to mindreårige barn. Hva skjer med dem når du nå drar?

- Min subjektive opplevelse er at jeg ikke klarer å ta ansvar for noen nå. At jeg fortsatt argumenterer for frilansernes rettigheter, mens jeg pakker kofferten, kan gi inntrykk av at jeg ikke har gitt opp. Men på personlig plan har jeg virkelig gitt opp. Det norske samfunnet har sviktet en innvandrer. Da jeg kom til Norge for snart 19 år siden, var jeg et psykisk vrak. Jeg startet fra null, og nå står jeg på null. Hvordan kan norske politikere forklare dette? Hvis de gjør et forsøk, bør de henvende seg til folket. Snart er jeg ikke her for å høre svaret. Det finnes grenser for hvor mye et menneske kan tåle og hvor mye hun kan kjempe.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Nyheter