‘Kirkens språk reflekterer et brutalt menneskesyn’

I boken Når dere ber går Sylfest Lomheim og Merete Thomassen i rette med språket som brukes i Den norske kirke.

Lomheim, tidligere direktør i Språkrådet, og Thomassen, forsker ved Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, har kort og godt undersøkt hvilke ord man bruker i bønn under gudstjenester:

– I de nye bønnene formidles det en forestilling om at hvis du ikke takler det negative og føler deg bra, så er livet ditt mislykket. Dette er i sterk kontrast til hvordan man ba i gamle dager. Da visste folk at livet var vanskelig. De ba ikke om å slippe unna det vanskelige, men om styrke til å leve gjennom det, sier Thomassen.

[ DISKUTÉR: Har kirken bøyd av for markedstenkningen? ]

Brutalt. Den typiske moderne bønnen handler ifølge forfatterne om at Gud skal skape gode følelser i den enkelte, slik at gudstjenestedeltakerne kan gå fra kirken fylt av glede og harmoni.

– Dette virker som et lysere menneskesyn. Men i realiteten reflekterer det et brutalt menneskesyn. Kirken formidler her kirken det samme rådet som moderne næringslivscoacher: Nemlig at vanskelige følelser er et hinder, men dersom du bruker de rette teknikkene og klarer å tenke positivt, så blir du et mer effektivt menneske, sier Thomassen.

Hun mener poenget med å be til en kristen Gud da blir borte:

– I de gamle bønnene ba man Gud om å gjøre ting som mennesket selv ikke er i stand til å klare selv. I de nye bønnene ser det ikke ut som vi trenger Gud mer.

Klisjéord. Sylfest Lomheim sier kirken har adoptert næringslivstenkning i mer enn bare bønnespråket og på denne måten ikke lykkes i å være motkultur:

– Hele kirkeorganiseringen og reformene i Den norske kirke bærer i dag preg av dette språket, sier han til Vårt Land.

Han merket seg dette da han var direktør for Språkrådet. Lomheim nevner i boken mange eksempler. Han har hørt kirken uttrykke ønske om å «være produktiv», om representanter som «selger trosopplæringstiltak», og stillingsutlysninger som krever at presten «er en mellomleder som må være i tett samhandling med kirkelig demokrati og implementere reformer». Selv uttrykket «bærekraftige menigheter» forteller språkeksperten at han hørt.

«Hvor tar de det fra?» spør Lomheim i boken og svarer at det er fra det samme torget der man snakker om «raushet» og «dialog» og «inkludering» og «innovasjon» så mye og så ofte at ordene blir ødelagte.

– Dette er klisjéord, floskler. De bidrar ikke tilkvalitet, men fører bare til at man mister respekten for ordbruken i kirken, sier Lomheim til Vårt Land.

Virkelighet. – Kan ikke næringslivsbegrepene hjelpe folk til å skjønne hva kirken gjør og mener. Det kan jo ikke være lett for byfolk å skjønne dybden i all jordbruksmetaforikken i Bibelen?

– Da svarer jeg med et spørsmål: Er det slik at dagens folk er så hjernevaska med denne retorikken at de må ha den selv i gudstjenesten? Forøvrig er det jo ikke vanskelig med jordbruksspråk. Alle vet hva jo hva druer, vin eller en plog er, sier Lomheim.

– At kirken hekter seg på en begrepsverden som folk kjenner er ikke dumt. Men vi mener at språk skaper virkelighet, og hvilke forestillinger om verdier er det kirken formidler når vi i dag for eksempel omtaler en gudstjeneste som «en produksjon»? spør Thomassen.

– I ordet produksjon ligger det forventninger om et utbytte. Men det er ikke alt i livet som gir avkastning, som for eksempel kjærlighet, sier hun.

Fritt. Lomheim og Thomassen går i boken historisk til verks. De peker på at man fram til slutten av forrige århundre ba Gud om å befri menneskene fra krig, uår, sykdom og fortapelse.

Den gang hadde imidlertid gudstjenesten langt fastere rammer. Nylig har Den norske kirke gjennomført en gudstjenestereform. Den innebærer at lokale menigheter lager sine egne bønner.

Med den nye boken håper forfatterne å hjelpe Den norske kirke til å bruke et godt språk. De anbefaler også prester og andre å skaffe seg Ordbok for underklassen av Arne Klyve og Jon Severud. «Den gir en humoristisk framstilling av nyord i samfunnslivet med et markedskapitalistisk opphav. Boka har, dessverre, relevans for bønnespråket i Den norske kirke,» skriver Lomheim og Thomassen.

– Hvordan vil du at folk skal be, Sylfest Lomheim?

– Med få klisjeer og bruk av adjektiv. Jeg vil ha skikkelige setninger med subjekt og verb. Det enkle er faktisk også det mest høytidelige.

[ DISKUTÉR: Har kirken bøyd av for markedstenkningen? ]