En varslet katastrofe

Dette intervjuet ble først publisert hos Vårt Land høsten 2013.

– Har du…

– Nei.

Det skjer hele tiden. Siv Jensen svarer før spørsmålene er ferdig stilt. Som om hun vet hva som kommer. Som om hun ser inn i en krystallkule der fremtiden åpenbarer seg. Og ifølge henne selv er ikke det langt unna sannheten.

– Jeg vet det faktisk på forhånd når noe vondt skal skje.

Intuisjon

Siv Jensen er på hæla, men sitter fremoverbøyd. Hun skulle snakket med TV 2, og egentlig vært i spørretimen. Og så var det noen som skulle ha svar på en e-post. Men det må vente.

– Jeg blir borte en stund, roper hun ut på forværelset og lukker døra.

På bordet står to syltetøyglass kledd i hekletøy og en champagne fra Louis Roederer. Frp-lederen drar i jakkeslaget og legger det ene beinet over det andre.

– Hele livet har jeg hatt en -veldig sterk intuisjon. Det er ikke fordi jeg er så uendelig smart. Det kommer fra et sted. Og det slår bare inn i vanskelige situasjoner.

Fremskrittspartiet har hatt sine bølgedaler mens Jensen har vært i ledelsen. Det er nok å nevne etternavn. Søviknes. Birkedal. Hoksrud. Jensen sier hun kjente det på kroppen før hun fikk vite om disse sakene.

– Når det er noe vondt som skal skje, er det noen som på forhånd sier til meg «ALARM!». Kanskje er det en journalist som skal ringe med en ubehagelig nyhet som jeg må håndtere. Det vet jeg ikke. Og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å vente. Det kan ta fem minutter. Det kan ta en time.

– Tar du aldri feil?

– Nesten aldri. Derfor er det alltid godt å våkne om morgenen med fred i sjelen. Da vet jeg at jeg går en god dag i møte. Det er veldig rart.

– Hvem er det som varsler deg?

– Det spørsmålet stiller jeg meg hele tiden. Klart jeg gjerne skulle visst det. Jeg velger å tro at noen passer på meg, selv om jeg blir frustrert av og til og sier at «hvis du passer så innmari godt på meg, kan du ikke bare unngå at det skjer?». Men det er det furte-Siv som sier.

Shooting star

Siv Jensen kom inn på Stortinget i 1997. Brått ville alle ha en bit av kvinnen som raskt steg i gradene under partiformann Carl I. Hagen. Hun og Steinar Bastesen fikk mest oppmerksomhet det året. Fra første stund var hun klar på at hun var en kristen. Det samme sier hun i dag.

– Jeg snakker gjerne om tro, og er åpen på at jeg er personlig kristen.

– Hva er det å være en kristen?

– Det er å bekjenne seg til en -religion, så kommer -bekjennelsen i mange sjatteringer. Noen bruker mye tid på bønn og bibel. Det gjør ikke jeg. Jeg har ingen slitt bibel. Jeg har ikke slitt ned mange kirkebenker. Jeg synes det er godt å tro på noe man ikke kan sette to -streker under. Det er godt å ha noe å gå til når ting er trist og -vanskelig. Og når ting er veldig bra. Da er det litt sånn…

Hun løfter begge hendene og ser mot taket. Eller himmelen.

– Takk, takk, takk!

[ LES MIN TRO-INTERVJUET MED ERNA SOLBERG HER ]

Kristi etterfølger

Jensen husker ikke når hun begynte å kalle seg kristen. Oppveksten på Ullern i Oslo var ikke spesielt religiøs. «Kjære Gud, jeg har det godt» sang de om kvelden, og så ramset de opp -menneskene som de mente Gud burde bevare. Da hun ble konfirmert i Fagerborg kirke, stilte hun seg de store spørsmålene: Er jeg kristen? Vil jeg være i kirken? Er dette -naturlig for meg?

Svaret ble ja.

– Ordet «kristen» kommer av å være en Kristi etterfølger.

– Ja, da kommer man inn på et område der jeg har stilt meg noen spørsmål.

– Få høre.

– Jomfrufødsel…

Hun trekker pusten og slipper den oppgitt ut.

– Jeg tror ikke noe på det. Den rasjonelle Siv vet at det ikke går an. Men jeg har valgt å trekke konklusjonen «mulig det, men sånn er det bare». Så tenker jeg ikke noe mer på det, for da tar det rasjonelle helt overhånd og alt blir feil.

– Frykter du å miste troen din hvis du tenker for mye?

– Nei, det gjør jeg ikke. Men når du sier dette om å være Kristi -etterfølger: Fikk han barn da?

– Alvorlig?

– Ja, gjorde han det?

– Ikke som jeg vet.

– Nei. Så da er det ikke den rasjonelle delen av å være Kristi etterfølgere vi snakker om. Da er det de som har valgt å følge ham eller tankene hans.

– Er du en Kristi etterfølger?

– Ja. I den forstand at jeg har valgt å slutte meg til det helhetlige budskapet i kristendommen. Det er godt å ha noe å tro på, å gi seg hen. Jeg trenger ikke forstå dette her, jeg kan bare være i det. Det er sånn jeg har konkludert.

Frelseren

– Hvorfor kristendommen? Det finnes andre religioner man også kan gi seg hen til.

– Fordi det er mest kjent og nært, og det jeg føler mest -tilhørighet til. Da jeg gikk på -skolen, fikk vi grundig opplæring i alle religioner, og fikk -anledning til å ta stilling til hva det handlet om. For meg var det ikke det samme som å gå i butikken og velge mellom tre melkesorter. Jeg har aldri vært i tvil. Men jeg har tenkt på hvordan jeg oppfatter andre religioner. Noen tiltaler meg fordi de fremstår som varme. Andre er mer krevende i sin voldsomhet.

– Hvilke religioner tenker du på nå?

– Dette er et minefelt. Jeg tror jeg skal være generell.

– Hvem er Jesus for deg?

– Jomfrufødselen gjorde at Jesus- lenge var litt vrien for meg. Men i og med at jeg aksepterte den, aksepterte jeg resten også.

– Blant israelsvennene, der du har mange fans, snakker man ofte om Jesus som frelser. Er han det for deg?

Det blir stille. For første gang på lenge. Hun puster tungt to ganger.

– Hva skal jeg svare på det? Jeg må nok svare… litt tja.

– Litt tja?

– Litt tja.

Så blir det stille igjen.

Beskyttelse. Det er ikke mange dagene siden Jehovas vitner banket på døra til Siv Jensen. De fikk ikke komme inn. Og kanskje skjønte de idet døra gikk opp at de hadde en dårlig sak. Siv Jensen- har debattert siden mora tok henne med på -møter i Ullern Frp. Foreldrene drev skobutikken Lille Vinkel på Majorstuen helt til de ble skilt. Faren flyttet til Sverige, men Jensen besøkte ham ofte.

Noen år senere døde han. Den natten lå hun i senga si hjemme i Norge og sov. Hun hadde ennå ikke fylt 20. Plutselig våknet hun og satte seg opp. En fysisk smerte jog gjennom hele kroppen. Og like etterpå, tomhet, sorg.

Sekunder senere ringte telefonen. Det var sykehuset i Sverige.

– Jeg kan ikke forklare det, men jeg skjønte der og da at det var en sammenheng. Det gjorde meg sikker- på at det er noen -dimensjoner der ute som jeg ikke kan forstå.

– Som kristen, vil du ikke si at dette var Gud?

– Kanskje det. Men jeg kan også finne på å si at det var pappaen min som sa fra til meg. For meg var det en opplevelse som understreket at det er riktig å tro på noe.

– Noe?

– Altså, å være kristen. Å tro at det er noen dimensjoner rundt meg som jeg ikke kan se og ta på, men som på et vis er der og -beskytter meg.

– Vil du ikke vite hva det er?

– Nei, det er akkurat det jeg ikke vil. En liten stund ville jeg vite alt og rasjonalisere det. Men så tenkte jeg, dette orker jeg ikke, det blir for mye. Det er som å ligge på en gressplen en stjernenatt og begynne med hva som er bakenfor det og bakenfor det igjen. Du blir jo helt sprø til slutt, og det går ikke. Jeg orker ikke det der!

– Da kommer det noen menn i hvite frakker med en trøye med veldig lange armer og henter deg?

– Jeg skal i alle fall ikke teste det.

Sekulær stat. Med ett er politikeren Siv Jensen tilbake i manesjen. Temaet har dreid seg inn på -prester med politiske prekener. Fremskrittspartiets leder stønner.

– Det er like mye min kirke som hans kirke, selv om han er SV-er. Det som forener oss er troen. Han får holde politikken for seg sjæl!

– Hva vil du høre fra presten?

– Det som kirken skal bruke tid på, som mellommenneskelige verdier og refleksjoner. Når -biskoper begynner å blande seg borti oljeboring i nord, går det over styr for meg. Unnskyld meg, men er ikke jeg en verdig del av kirken din fordi jeg ikke deler ditt syn? Er jeg mindre verdifull? Jeg går ikke på gudstjenester hvis presten er kjent for å være politisk. Da ødelegger han opplevelsen for meg.

– Hvordan vil folk merke at du er en troende statsminister hvis valget går din vei?

– Det tror jeg ikke de kommer til å merke. Jeg kommer til å være like åpen og tydelig på hva jeg står for som menneske. Men jeg kommer også til å være ufravikelig på mitt syn på en sekulær stat. Jeg kommer til å stille krav, men jeg kommer også til å vise nestekjærlighet ved å ta vare på dem som har det vanskelig.

Naiv. Super. Da 28 år gamle Jensen kom inn på Stortinget, trodde hun at hun skulle rydde opp ganske raskt. Naiv, kaller hun seg selv.

– Nå er jeg mer tålmodighet. Det er godt med ungdom, de er så… Rrrrrow!

Hun skyter fram den ene hånda.

– Jeg elsker det. Og merker selv at jeg blir mer pinglete. Jo eldre jeg blir, jo reddere blir jeg for -risiko, for livserfaringen min -minner meg på hvor farlig ting ofte er. Som ung tar man sjanser og vet ikke bedre. Det er befriende å bli eldre, men jeg tar meg i å si til meg selv: Pyse!

– Troens kjipe fetter er tvilen. Kjenner du ham?

– Å, ja. Av og til blir jeg litt -furten og tenker: Hvorfor skjer dette meg? Hvis tro er fint, hvorfor skjer det da så mye vondt? Alle mennesker som tror har vært gjennom dette.

– Hva skal til for at du mister troen?

– Mye. Jeg har dyttet bort det kompliserte fordi det er mer -behagelig å gjøre det sånn. For meg er troen noe jeg kan trekke meg tilbake til og føle meg trygg i, ikke utfordret. Det er troen slik jeg mener den skal være. Fredelig. God. Trygg. Men av og til blir jeg utfordret. Hvorfor skjer det fæle ting når det er en snill og god og fantastisk Gud der oppe? WHY?

Hun roper. Kommer så på at de diskuterte dette mye under konfirmasjonsforberedelsene. Svaret var likt hver gang: Det er bare sånn.

– Det er et av de verste svarene jeg vet, sier Jensen.

– Likevel har du akseptert det. Det harmonerer dårlig med det bildet jeg har av deg fra politikken?

– Helt riktig. Det er derfor det er så deilig å tro. Mye av livet er så ordentlig og systematisk og regulert. Da er det veldig godt å ha troen som er så annerledes.