Nyheter

I tospann mot sortering

Forfatteren Thorvald Steen er er ateist og marxist. Barnelegen Ola Didrik Saugstad er kristen og partipolitisk uavhengig. Likevel ble de nær venner.

Det er gjennom felles kamp mot sorteringssamfunnet at de har utviklet et varmt vennskap.

– Ola Didrik valgte å stå opp for et bitte lite menneske som varsler på sin arbeidsplass. Det var starten på våre samtaler, tidlig på 2000-tallet, forteller Steen.

Åndelig bror. Han var på den tiden hovedkonsulent for Tiden forlag og syntes doktor Saugstad var svært modig.

– Jeg hadde også vært en varsler i min tid som håndverker og hovedverneombud på Gaustad sykehus. Siden hadde jeg studert idéhistorie, filosofi og historie. I denne legen møtte jeg en åndelig bror som kom fra et helt annet miljø enn meg. Jeg ønsket ham som forfatter, men Gyldendal og Tiden turte ikke.

Formiddagstreff. Det siste året har de møtt hverandre jevnlig. Omtrent én formiddag i måneden tar Saugstad turen hjem til dikterens bolig på Bekkelaget i Oslo. I to timer snakker de om livet, troen, medisin, marxisme, sport, abort, fosterdiagnostikk og ikke minst sorteringssamfunnet. Nå planlegger de bok, ført i pennen av den svensk-kurdiske forfatteren Mustafa Can.

– Vi tre deltok sammen på et møte under litteraturfestivalen i Fredrikstad i september i fjor. Temaet var «Har vi fått et sorteringssamfunn?».

– Hva fant dere hos hverandre som gjorde at dere fortsatte dialogen?

– Et engasjement for de som ikke har noen forsvarer. Jeg syntes det var spennende å bli kjent med Thorvald. Forfatter, marxist, ateist. Vi snakker samme språk selv om vi har så ulikt ståsted. Det gir meg et kick, svarer Saugstad.

Ingen dogmer. – For meg er det spennende at Ola Didrik, som både har et kristent livssyn og et sosialt engasjement, ikke har dogmestandpunkter. Han grubler og tviler, og har vilje til å bruke intelligensen sin. Som marxist kan det bli innsnevrende, selv om jeg for lenge siden har tatt et oppgjør med den historiske materialismen.

– Hva er det?

– Tanken om at ett samfunn avløser et annet, og menneskeheten kommer til et høyere nivå, slik det er i kommunisme og sosialisme. Dette minner om både medisin og kristendom. Mennesker skal stadig nå et høyere nivå. De som ligger på et lavere nivå skal undertrykkes slik vi kan oppleve det gjennom u-hjelp, misjon og krig, mener marxisten Steen.

Saugstad tar ordet:

– Jeg har aldri vært marxist. Men jeg var en del av en sosialetisk vekkelse. Så jeg kjenner meg igjen. Det som har vært mitt engasjement, har vært likhetsprinsippet mellom abort og foster. Det har ikke vært like lett for alle på venstresiden å svelge. Likhetstanken er dypt festet i kristendommen, sier Saugstad.

– Mens vi savner denne energien på norsk venstreside, hevder forfatteren.

Sorteringssamfunnet. Legen lytter før han kommer med sitt innspill.

– I sorteringssamfunnets jerngrep tror mange at det er mulig å bli kvitt de som ikke fungerer så godt, slike som Thorvald som hele tiden føler problemene på kroppen. Siden jeg selv er rask og effektiv, må jeg jobbe med meg selv. Jeg er livredd for å se ned på det som er svakt, resonnerer han.

Steens kropp, muskulaturen, spiller ikke akkurat på lag. Den progressive muskelsykdommen som brøt ut da han var tenåring, stjeler stadig mer av førligheten.

Heldigvis var unggutten i god fysisk form etter år med fotball- og hopptrening.

– Hvor langt har du hoppet?

– 70 meter. I Midtstubakken, svarer han stolt.

– Og det er ganske langt. Men vet du hvem som har spilt fotball i øverste divisjon for Lyn og Vålerenga?

Steen svarer selv.

– Ola Didrik. Vi har en felles idrettsinteresse og snakker gjerne om fotballkamper. Ganske detaljert. Der Ola Didrik er aktiv, er jeg mentor for andre, for eksempel for spillere og tidligere trenere i Molde fotballklubb.

Fosterutvikling. Allikevel er de enige om at samfunnet kan bli for mye preget av sport. Andre temaer får nok mer av deres oppmerksomhet.

– Noe som har engasjert meg medisinsk faglig, er at for hvert barn vi har fått, har vi opplevd store endringer i hva man mener et foster forstår. Barna er 25, 20 og 13. Da min kone var gravid med yngstejenta, var det ingen som lo av at foster kunne høre musikk. Fortell mer om dette du, Ola Didrik, for dette har vi snakket om før.

Vennen adlyder:

– Da jeg begynte å spesialisere meg i barnemedisin i 1979, het det seg at små barn ikke kjente smerte. Nå vet vi at fostre kan gjenkjenne ulike vokaler i mors liv. De er avanserte. Min hovedoppgaver er å fortelle folk sannheten. Ingen ting gjør meg så sinna som når folk for eksempel sier at det ikke skjer noen utvikling mellom 16. og 18. uke i svangerskapet. Det er lenge siden jeg tilbød NRK ultralydfilm av åtte, ti uker gamle fostre som sparket. Men de ønsket ikke å bruke den.

– Jeg mener det må være åpenhet, men folk må også få høre om mulighetene hvis de får et barn med for eksempel kromosomfeil, synes Steen.

Han deler sine personlige erfaringer som far.

– Marianne og jeg har fått barn med flere års mellomrom. Jeg merker at vi har blitt stadig oftere minnet om alle problemene som vil komme. Hun var 42 da vi fikk nummer tre. Med min sykdom i tillegg ble det etter hvert tøft for oss å si at vi ønsket oss flere barn.

– Hvordan reagerte dere?

– Marianne svarte gjerne: «Jeg har giftet meg med denne mannen, med alt, inkludert hans mangler». Selvsagt er det reelle problemer, men jeg synes ikke det er noen ulempe at folk er forskjellige. Det blir et råere og råere samfunn hvis vi skal begynne å luke vekk.

De snakker om sin felles sak: Å ta vare på dem som ikke har mulighet til å ytre seg.

– Men vi har en uenighet også. Ola Didrik jobber for å gjøre faglige framskritt. Og han har lært meg at nye oppdagelser kan bli misbrukt ut fra verdisyn. Nå kan for eksempel min sykdom spores ved fostervanns- og DNA-prøver. Da må kommende foreldre få kunnskapen. Dilemmaet blir: Vil denne kunnskapen føre til at fostre med avvik velges bort? I Kina, for eksempel, er det store, kommersielle reklamer for slike prøver. I mange kulturer finnes ingen grenser. Det er en stor utfordring.

Saugstad synes det er vanskelig å stoppe utviklingen. Han lever daglig i forskningens virkelighet.

Sprøyte eller ikke? Steen blir personlig:

– Jeg får stadig spørsmål om stamceller og har fått høre at det ikke vil gå lang tid før de kan gjøre noe med meg. Da kommer medisinerens standpunkt i konflikt med mitt. Jeg opplever nå at trappa blir stadig vanskeligere å forsere. Rullestolen er stadig oftere i bruk. Men hvis jeg får tilbud om en sprøyte, vil jeg ikke ha den. Dette er meg.

Det standpunktet handler også om barndommen. Sykdommen ble fornektet før den ble synlig, selv av foreldrene.

– Med hånden på hjerte, jeg har aldri tenkt på sprøyta. Dette er meg.

– Som lege har jeg plikt til å støtte sprøyta. Medisinens oppgave er å hjelpe. Allikevel skjønner jeg Thorvald som presiserer:

– Dette er min identitet. Jeg kan ikke være så arrogant at jeg mener alle skal ha samme oppfatning. Andre mennesker må få lov til å mene noe annet. Jeg vil ikke moralisere over det.

Han skjønner legens standpunkt, og forstår også at kone og barn ville ønsket sprøyta velkommen.

– Inni meg hadde det selvsagt vært en forlokkende tanke at vi to, Ola Didrik, kunne spille fotball sammen.

– Bare du ikke trekker meg opp i en hoppbakke, repliserer Saugstad.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter