Bjerkås ett råd hvis gislene i Algerie slipper fri:
– Send dem til krisepsykiatri på Ullevål så snart de kommer hjem. Jeg kunne hatt en bedre livssituasjon i dag hvis jeg hadde fått hjelp tidligere, sier han.
LES MER: Algerie-gissel: Gisler må ha på bombebelter
Nigerianske pirater. 8. august 2006 var Roger Bjerkås maskinsjef på det norskeide forsyningsskipet Northern Comrade i nærheten av en borerigg utenfor kysten av Nigeria. Fordi væpnede pirater en gang før hadde kidnappet oljearbeidere fra boreriggen, hadde den nigerianske eieren Peak Petroleum utstyrt riggen med væpnede leiesoldater.
Da piratene om kvelden 8. august angriper boreriggen på nytt, blir de møtt av blykuler. Piratene snur og angriper i stedet båten som ligger rett ved. Om bord er Roger Bjerkås sammen med en norsk kaptein og to ukrainere.
– Vi hadde ingen væpnede om bord, så vi hadde ingen sjanse, sier Bjerkås.
Piratene kommanderer de fire over i en speedbåt og frakter dem to-tre timers reise fra havet og inn i jungelen. Der er de piratenes gisler i en landsby, fram til et nigeriansk militærhelikopter etter en uke henter dem ut og de blir flydd videre og hjem av privatflyet til den nigerianske presidenten.
Da har oljeselskapet gått med på å betale løsepenger. Bjerkås fikk aldri vite hvor mye, men han så bagen med pengene.
– Det var en stor bag, så det måtte være ganske mye penger. Gangen før da oljearbeiderne ble kidnappet, betalte selskapet over en million pund per person.
Bjerkås konstaterer at det er løsepenger kidnapperne er ute etter, og at de går for store penger.
– Det har egentlig blitt en bijobb mange steder å være pirater. De er også beskyttet på land, og når de kommer hjem med pengene, er de helter. De som kidnappet oss, foret opp en hel landsby i lang tid.
LES MER: Statoilsjefen: Forberedt på langvarig gisseldrama
Pengene eller livet. Mens forhandlingene pågår opplever Roger Bjerkås sitt livs mareritt uten å vite hvor lenge det vil vare.
– Jeg ble truet på livet hver dag. I tillegg fikk jeg malaria, så jeg holdt på å stryke med av det også. Jeg gikk der med maskinpistol i nakken, og fikk beskjed to-tre ganger daglig om at jeg ville ble henrettet om de ikke fikk løsepenger.
Etter diverse forhør har gisseltakerne pekt ut Bjerkås som det første offeret, fordi han er den eneste ungkaren. De andre har familie.
Rederiet som eide båten, trakk ut alle sine norske båter etter det som skjedde. Bjerkås var i jobben i to år til. Men da fikk han ikke fornyet legeattesten for sjøfolk som er et krav for sjøfolk og som må fornyes jevnlig.
– Var det kidnappingen som gjorde at du ikke kunne fortsette?
– Ja, det ødela hjernen på en måte og forstyrret hele systemet. Jeg fikk diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Da jeg mistet sjømannsattesten, var sjømannslivet over og jeg ble uføretrygdet.
Slet alene. Da han kom hjem, fikk Bjerkås ingen oppfølging. I et halvt år slet han med malariaen og psykiske problemer. Først etter et halvt år fikk han tilbud om hjelp på Ullevål sykehus og møtte krisepsykiater Lars Weisæth.
– Det møtet hjalp veldig, for han fortalte meg hva jeg kunne vente å gjennomgå. Men da hadde jeg allerede gjennomgått mye av det, med nattesøvn, mareritt, nerver og alt det der.
Siden har han også fått oppfølging av vanlig psykolog i hjemtraktene, men har sluttet med det.
– Det var krisepsykiatrien som hjalp. Det er de som kan det faget, ikke en vanlig psykiater i nærmiljøet.
– Tenker du at det kunne endret situasjonen din hvis du hadde fått hjelp tidligere?
– Ja, jeg slet meg ut det halvåret med malaria og psykiske problemer. Jeg kunne hatt en bedre livssituasjon i dag hvis jeg hadde fått hjelp tidligere.
– Ser du noen sannsynlighet for at du kan komme ut i arbeid igjen?
– Det er lite sannsynlig på sjøen. Jeg har vært det i 30 år. Hvis jeg skal tilbake, må jeg gå opp til eksamen på nytt for å få sjømannssertifikatet. Det er ikke bare-bare i min alder. Men jeg kan få en jobb i på land i olje- eller servicebransjen hvis helsa bedrer seg.
