Sann åndelighet

Gud er i Ordet og i bønnene, men ikke i samfunnet, på bussen og i styremøter. Ånd og materie blir til motsetninger istedenfor noe som samarbeider. Vi engasjerer oss ikke politisk, selv om vi nyter godt av eller kritiserer det de som tar ansvar politisk gjør. Vi gråter og bærer oss over den løsslupne ungdomskulturen men tar ikke grep for å velsigne de unge. Ser vi noen med svart hår og kunstige katteøyne, blir vi redde istedenfor å møte blikket og bekrefte at de er både sett og elsket.

Vi vil så gjerne kjenne at vi gjør en forskjell. Men verden er så forferdelig og vi er så små og kan så lite. Vi skjelver og dyrker heller fellesskapet i bønnegruppa enn å søke nye sosiale arenaer. Vi lar oss overvelde istedenfor å bli mobilisert. Det er så ubehagelig å bryte ut av comfort-sonen. Det trygge skjuler vår usikkerhet og vår mangel på tillit til andre mennesker. På nye arenaer melder kaldsvetten seg og vi snubler i ordene. Dit går vi ikke frivillig.

Vi ønsker så sterkt å se vekkelse. Men vi vil ikke bære det korset vekkelsen medfører; å bære frukt som er omvendelsen verdig. Det er ikke greit at vi bare omgås våre egne og ikke orienterer oss om hvordan den verden vi lever i fungerer. Norge trenger varme hjerter og kristne som er villige til å bære ansvar. Mennesker som kombinerer tro og gjerning, har til alle tider berørt samfunnet de er en del av. Dersom vi setter Gud og oss selv ved siden av samfunnets ulike arenaer, går vi glipp av mange sjanser til å tjene vår neste.