Også de opplysningene som kan sette myndighetene i dårlig lys, må komme fram, understreker ofre fra Londonderry-tragedien. Mandag er det 40 år siden 13 uskyldige mennesker ble skutt og drept av britiske soldater under den blodige søndagen. Tragedien skapte dype sår som ble sterkt forverret fordi britiske myndigheter skjulte sannheten og nektet å innrømme ansvar før det var gått 38 år.
Utøya. – Jeg tenkte umiddelbart på vår egen tragedie i 1972 da jeg hørte om bomben i Oslo og massakren på Utøya. På Utøya var det jo hovedsakelig unge mennesker som ble drept, det samme som på Bloody Sunday, sier John Kelly (63).
Kelly mistet sin 17 år gamle bror Michael den fatale dagen. På minnemonumentet over de drepte kan han telle seks 17-åringer og ytterligere tre unge menn under 23 år. Bak navnene på monumentet skjuler det seg årevis med lidelse for et stort antall pårørende og venner.
– De fleste berørte i Derry slet i årevis med anger, sorg og smerte – over tapet, over britenes beskyldninger, over ting som kunne vært gjort annerledes. Slike tap lang tid å komme over, men etter hvert lærer man å håndtere det, selv om sorgen i hjertet aldri forsvinner. Slik vil det også være for Utøya-ofrene, sier Kelly, en forgrunnsfigur i arbeidet med å få rettferdighet for Bloody Sunday-ofrene.
Gransking. Kelly mener at de skadde og etterlatte på Utøya og Oslo har en stor fordel: Det er en gjerningsmann som vil bli dømt, og granskingen vil kunne få alle kort på bordet. I Derry er de seks soldatene som drepte aldri blitt tiltalt, og verken den politiske eller den militære ledelsen har fått noen straff.
– Det verste for oss var løgnene og mangelen på en gransking som kunne forklare hvordan og hvorfor våre kjære ble skutt. Mitt råd til ofre og etterlatte etter 22. juli er klart: Vær tålmodige, for ting tar tid, hold sammen – og sørg for at så mange detaljer som mulig om alle sider ved angrepet kommer fram.
Ifølge Kelly var det som en sky lettet over Derry da den regjeringsnedsatte Saville-kommisjonen omsider 15. juni 2010 renvasket de drepte for alle anklager, gjennom en 6.000 sider tykk rapport som redegjorde i detalj for hendelsene. Han la merke til at tidligere soldater som så svært presset ut da de kom for å vitne om overgrepene, så svært lettet ut etter vitneavhørene i kommisjonen.
– Folk trenger sannheten, det hjelper i helingsprosessen, fastslår John Kelly.
Transparent. Mangeårig katolsk biskop i Derry, Edward Daly (78), råder norske myndigheter og kommisjonen til å være så åpen og transparent som mulig om det som skjedde før, under og etter 22. juli. Som prest stod Daly midt oppe i blodbadet i Derry.
– Norske myndigheter må ha en helt åpen og selvkritisk holdning til hvordan de har håndtert alle aspekter ved tragedien, selv om gjerningsmannen er den som har all skyld. I Derry gikk prosessen etterpå så galt som den kunne, ved at britiske myndigheter rettferdiggjorde soldatenes handlinger og skjulte sannheten, sier Daly.
Løgnene og tildekkingen bidro ifølge Daly til at det ble en ekstremt mye tyngre helingsprosess for de berørte.
– Riktig håndtering av myndighetene i Norge kan hindre at sorgen får lov til å herje lenger enn nødvendig. Full åpenhet og transparens er nøkkelen, sier han.
Ansvar. Den første som ble truffet av britenes kuler i Derry for 40 år siden i dag, Damien Donaghue (55), har i tillegg til fysiske problemer slitt psykisk. Grunnen er lite hjelp og oppfølging, og ikke minst den manglende viljen fra overgriperne til å erkjenne skyld og ansvar. Også han understreker betydningen det har for overlevende og etterlatte å få vite alt.
– Mye tyder på at gjerningsmannen i Norge kunne vært stanset tidligere, hvis politiet og andre instanser hadde handlet annerledes. Det er viktig å få dette fram, selv om det kan være smertefullt for enkelte. Ofrene fortjener den hele og fulle sannheten, sier Donaghue.